a123

Kvelden kaller

De reiser ut i byens gater med ett hovedmål for øye: Å gjøre kvelden litt bedre for dem de møter.

Mørket har senket seg over Oslo by. Det er onsdag, klokka er 19 og en hvit Volkswagen Caddy ruller gjennom asfaltsvarte gater. Utenpå har den Frelsesarmeens skjold og påskriften Suppe – såpe – frelse, inni har den

Kvelden kaller
Bak i bilen er det noe for ethvert behov: Mat, frukt, drikke, sjokolade, varmt tøy og soveposer. Foto: Mette Randem

nestekjærlighet. I bagasjen finnes soveposer, tjukke sokker, luer og votter og en stor, hvit eske i hardplast full av termoser med kaffe, te og kakao, samt sjokolade, sukker, matpakker og bananer. Ved rattet sitter Gabi Udroiu, ved siden av ham Line Kaugerud. De er på vei ut i kvelden for å finne mennesker som trenger dem.
To dager i uka er Frelsesarmeens oppsøkende tjeneste ute på kveldstid. Målgruppen er todelt: Fattige tilreisende og voksne i ruspåvirket tilstand. De møter menneskene der de er. Går bort til folk som sitter med koppen på gata, som har sovnet i et hjørne, som står alene eller i en gjeng. Sier hei og hører hvordan det går. De tar tempen på rusmiljøet, får et overblikk og ser trendene i de ulike miljøene. I profiltøyet med Frelsesarmeens skjold er de godt synlige.
– Vi veileder, gir råd og har gode samtaler. Viser at vi bryr oss, finner ut hvordan vi kan hjelpe, forteller Line, som er leder for oppsøkende tjeneste.
De kontakter instanser som kan bistå med hjemreise og akuttovernatting, og følger ofte folk til legevakten. De deler ut mat, drikke og varme klær og soveposer når det trengs. Det er flere mål med jobben de gjør.
– Men det viktigste er å gjøre øyeblikket bedre for dem vi møter, om så bare for én. Å glede dem, sier Line.

Hjemmebesøk også
Det dunker i dekkene over trikkeskinnene på vei gjennom sentrum. Det piper i et lyskryss. Fra butikkvinduene strømmer det varmt lys, fra hurtigmatsjapper blinker det neonkaldt. Kveldens første stopp er et besøk hjemme hos Reidar Lundgren (66), som de kjenner fra Fyrlyset. Oppsøkende tjeneste besøker folk hjemme også. Tjenesten er et samarbeid mellom Fyrlyset og Migrasjonssenteret, og administreres fra Fyrlyset, Frelsesarmeens lavterskeltilbud til rusmiddelavhengige i Oslo. På Fyrlyset spør de brukerne om de kan tenke seg å få besøk, og de har 52 mennesker i besøksbanken. En av dem er Reidar. De gleder seg til å se ham.
Gabi gasser forsiktig på. Et par milde dager har gjort fortauene bare, men rester av smeltet snø er blitt til små, frosne bekker i kveldskulden. To venner griper tak i en tredje som mister fotfestet. Brukerne på Fyrlyset har få eller ingen som griper tak i dem. For mange er ruskonsulenten eller Nav-kontakten eneste nettverk.

Vanskelig å ta imot hjelp
Reidar åpner døra til leiligheten med et smil.

Kvelden kaller
Reidar Lundberg har aldri angret på at han sa ja til å få besøk. Foto: Mette Randem


– Hei, sier han, og ønsker velkommen inn. I gangen står støvlene pent plassert på aviser. Yttertøyet henger på knaggene. Han viser inn i stua, der et mønstret teppe varmer gulvet og lampetter lyser opp rommet. Tv-en er på, sportssendinger står høyest i kurs, men han skrur av når Gabi og Line er på plass i den dyprøde sofaen. Line legger to bananer på salongbordet, og Reidar takker ja til kaffe og småsjokolader.
– Hva har du lyst på? spør Line.
– Jeg tar alt som er gratis, humrer Reidar. – Bare ikke noe med nøtter.
Line heller opp kaffe til seg og Gabi også. I ettermiddag ringte de Reidar fordi de hadde funnet en seng til ham på Finn. Men da fikk de ikke tak i ham.
Det byr seg nok snart en ny mulighet, konstaterer Line, og det lover godt for ryggen til Reidar, som for tiden tilbringer nettene på en kort, svart sofa. Men Reidar er ikke en som klager. Han gjør lite nummer av egen person. Rundt 200 personer er innom Fyrlyset daglig.
– Det var jo ganske tilfeldig at vi fikk kontakt. Det er så mange innom i løpet av dagen, og du er ikke den som roper høyest eller forteller mest, beskriver Line og ser varmt på Reidar.
– Nei, jeg har alltid hatt høy terskel for å spørre om hjelp. Men det begynner å bedre seg. Jeg har skjønt at det ikke er farlig, sier Reidar og tar en sjokolade.

Operasjon leilighet
Det er det de ønsker på Fyrlyset, å hjelpe folk. De er avhengige av å etablere tillit. På dagtid snakker de med brukere og kartlegger hva de trenger hjelptil. Hjelper med økonomiske spørsmål, følger opp kontakt med Nav og andre instanser. Sier folk ja til å få besøk hjemme, er det enklere å avdekke behovene. Line og teamet hennes ser rom uten møbler og hvitevarer som mangler. De fikser tv-er, Get-dekodere og skifter lyspærer. Ikke alt er vanskelige gjøremål, men vanskelig nok hvis livet er labert.
– Vi ble kjent da jeg holdt på å miste denne leiligheten. De hjalp meg i kontakt med Nav, og de klarte å redde den, forteller Reidar.
Det er han uendelig glad for. Reidar er fornøyd med boligen i det kommunale boligkomplekset. Forteller om en stille og rolig oppgang, og at det som regel er lite lyd fra naboer rundt. Han har stue, romslig kjøkken og bad med plass til vaskemaskin.
– Det har gått bedre etter at jeg fikk fast trekk på utgiftene. Da kan jeg bruke resten som jeg vil.

Sluttet å drikke
Langt fra alle løper lett gjennom livet. Reidar har hatt noen avsporinger og bråstopper underveis. Festa og farta med gutta. Drakk i perioder. Begynte med amfetamin.
– Alle gjorde jo det. Jeg trodde jeg hadde kontroll, men til slutt fløy jeg rundt med pose på lomma hele tida. Det tok overhånd. Men jeg har stort sett klart å slutte. Jeg brukte aldri sprøyter.
Tatoveringer på armene fikk han første gang han var i fengsel. En rødhåret dame, Langbein, Helgenen fra tv-serien, og mange flere.
– Så må jeg jo ha vært veldig dum, for her står det «Jailbird», ler Reidar og rister på hodet. Det hjelper ikke å angre. Heller ikke på pengene han har spilt bort. En gang han stoppet for å kjøpe lunsj, puttet han 20 kroner på en automat og fikk jackpot. Etter det var han hekta.
I perioder var han mye borte fra jobben. Etter 35 år som maler og 15 år i samme firma, fikk han sparken. – Det gikk som det måtte gå. På Nav var det ingen jobber å få. Malerbransjen er jo også ødelagt av billig arbeidskraft, påpeker den erfarne håndverkeren.
Det ble sju år på Nav før han førtidspensjonerte seg som 62-åring. Nå er han 66 og har ikke drukket alkohol på åtte år.
– Jeg får tilbud, men klarer å si nei. Jeg merker alderen. Kroppen er sliten. Og jeg blir sliten i hodet.

Sofa og bankkort
Hver morgen drar han ned til Fyrlyset og er der til rundt 11.30. Der liker han seg veldig godt. Han har fått en god venn, og hilser og prater med alle som vil prate.
– Så har jeg funnet ut at det er mye hjelp å få fra Fyrlyset og oppsøkende tjeneste hvis jeg trenger. Dere er jo så hyggelige og hjelpsomme alltid.
Han forteller om to gutter som kjørte og bar opp en sofa til ham. Han får klær, og han har fått hjelp med nytt bankkort. Og nå er det seng på gang.
– «Det eneste vi ikke kan hjelpe med, er bil», var det ikke det du sa? sier Reidar og ser bort på Line og Gabi, hvorpå alle tre bryter ut i latter. De trives i hverandres selskap. Reidar har aldri angret på at han sa ja til å få besøk.

Bøker og kryssord
Etter lunsj på Fyrlyset på hverdagene, drar Reidar hjem. Sommerstid er han mer ute. Det er lettere å komme seg rundt når han kan ta sykkelen. Han syns ikke noe om å lage middag til seg selv, og spiser gjerne rimelig på Schous bingo.
– Så er jeg litt borte på Sagene hos gutta. Er litt stolt, da, over at jeg kan sitte lenge sammen med dem og holde meg unna alkohol. Når de begynner å bli for fulle og høyrøsta, da går jeg hjem. Tenker at sånn har jeg vært også. Jeg savner ikke det der.
Reidar har kontakt med søstrene sine, og av og til kommer en kompis på besøk. Da sitter de gjerne på kjøkkenet og spiller 10 000, et terningspill, som Reidar prøver å lære Line og Gabi like før de skal takke for seg. De gjør sitt beste for å henge med på utregningen. Så viser Reidar fram et par bøker han har skaffet seg fra Gjenbruksstasjonen: Jo Nesbøs «Gjenferd» og «Panserhjerte».
– Og så driver jeg med litt kryssord. Må ha litt hjernetrim!

En nøkkelperson
Så er bilen i fart igjen ned mot sentrum. Gabi peker inn mot nederste del av Sofienbergparken.
– Om sommeren pleier mange rumenere å parkere bilen her og sove i den, forteller han.
Gabi er selv fra Romania og jobbet frivillig for Frelsesarmeen der før han kom til Norge for fire år siden og begynte å arbeide for Frelsesarmeens migrasjonstjeneste og med oppsøkende tjeneste. Det var stort behov for en person som kunne rumensk. I Romania bodde Gabi i en bydel med mange fattige. Han er en nøkkelperson i dette arbeidet.
– Folk kjenner meg og stoler på meg. Jeg kjenner dem og historien deres. Jeg vet hvilke land de har vært i, jeg vet hvor mange familiemedlemmer de har. Det er lett å komme i prat, og det er enkelt å avdekke behov, forteller Gabi.

Samarbeid som virker
Oppsøkende team består av sju personer og er tverrfaglig. Gabi har sin ekspertise, Line er kriminolog, og nå er også en sykepleier fra Feltpleien med.
– Det er ekstremt viktig å samarbeide godt, å kunne stole på hverandre slik Gabi og jeg gjør. Vi er i ukjent terreng, på hjemmebane til dem vi oppsøker. Gabi når andre grupper enn meg, med språket og kunnskapen om migrasjon og om det å komme til et ukjent land. Jeg har min forståelse ut fra et annet perspektiv og kunnskap om sammensatte og komplekse utfordringer. Samarbeidet gjør at vi når mange flere enn vi ellers ville gjort, sier Line, som har jobbet oppsøkende i tre år.
Bare én gang har hun følt seg utrygg, da bilen nærmest ble omringet av folk i et parkeringshus. Situasjonen virket truende. Men da de fikk avklart hvem de var og hvorfor de kom, endte det med gode samtaler og latter.

Gatelangs i natt
Gatelysene sveiper over ansiktene til de to i bilen, blikkene deres sveiper over bybildet. Ved Oslo S parkerer de på sjøsiden rett utenfor Østbanehallen. De har tillatelse fra politiet til å kjøre og parkere på steder der andre ikke har lov, så de lettere kan nå fram der det er behov for dem.
– Hvis noen trenger sovepose, går vi tilbake til bilen og henter, sier Gabi.
De krysser Jernbanetorget og stopper nederst i Karl Johan. Der sitter en mann som er rusavhengig. De kjenner ham godt. Gabi serverer kaffe, de tre prater sammen. Han får sokker, lue og votter og en lang klem før de går

Kvelden kaller
Valentin Ghinea (t.h.) kom til Norge for første gang for ett år siden. I natt har han ikke noe sted å sove. Foto: Mette Randem

videre. Litt lenger opp i samme kvartal står en gjeng på åtte rumenere. Alle vil ha kaffe, og alle prater med Gabi. Valentin Ghinea forteller, og Gabi oversetter:
Han kom til Norge for første gang for et år siden. Han livnærer seg på å selge bladet «Folk er folk» og sper på med å samle flasker. Valentin tar en stor slurk kaffe. Han er godt kjent med Frelsesarmeens arbeid og sover på Vinternatt, som er Frelsesarmeens akuttilbud til fattige tilreisende når gradestokken viser under minus 10. Men i kveld er det ikke så kaldt. Bare minus 3-4 grader. Hvor skal han sove?
– Majorstua er fullt, Vinternatt er stengt. Valentin slår ut med armene. Han har ingen steder å gå. Slike netter går han ofte gatelangs.

Det dreier seg om tillit
Folk prater med Gabi om hvordan dagen har vært, om de har et sted å sove, om hva som er åpent, hva som er stengt. Gabi hjelper dem. Med å splitte bøter, med familieproblemer, med å finne toalett. Mange sender penger hjem til barna de har reist fra, så de kan få seg en utdannelse og slippe å leve det livet de selv lever. Gabi deler bekymringer og savn, ser på bilder og gleder seg med dem som får vite at barna deres har gjort det bra på skolen. Valentin Ghinea (t.h.) kom til Norge for første gang for et år siden. I natt har han ikke noe sted å sove. Store steiner under Sinsenkrysset blir noens bolig nattestid i lange perioder. 
Det klikker fra en trillekoffert mot hellene når en mann med frakk passerer nedover Karl Johans gate. En ungdom går andre veien med sekk på ryggen og lyd på øret. Det kommer ingen lyd fra mannen med ulltepper som sitter litt lenger oppi gata. Ingen lyd fra koppen hans heller. Men Gabi og Line bryter tausheten med en prat og en kaffe og varme klær.
Det er stille og rolig på Karl Johan i dag. Nå vil Line og Gabi til Sinsen for å se om noen har lagt seg under brua for natta, slik fattige tilreisende har gjort i årevis.

Mellom steinene under brua
Gabi finner Trondheimsveien nordover. Suser forbi godt påkledde mennesker som venter på buss og trikk på Carl Berner. Nærmere Sinsenkrysset blir det mer glissent med folk. Blokkene blir færre og himmelen stor og vid, men Gabi kjører ned i rundkjøringen, blinker ut og tar av ned under brua som utgjør en liten del av Ring 3. Oppsøkende tjeneste er under brua på Sinsen stort sett hver vakt gjennom tre årstider, men litt sjeldnere vinterstid. De har ikke hørt at noen skulle hit i kveld.
– Men det er like viktig å møte én som mange, hvis den ene er her, understreker Line, og minnes sin første tur hit.
– Ved første øyekast så det ikke ut som det var noen her. Dette ser jo ikke ut som et sted folk sover. Så nærmet vi oss, og plutselig stakk det opp 25-30 hoder. Det gjorde inntrykk.

Kvelden kaller
Store steiner under Sinsenkrysset blir noens bolig nattestid i perioder. Foto: Mette Randem


Store steiner dekker området like bredt som selve veibanen over, som fungerer som tak. Det er ingen å se.
Duoen tenner lommelykter og balanserer innover. Mellom de store steinene har folk skubbet seg plasser hvor de kan ligge i ly, akkurat så lange de er. Her er én grop med to tynne madrasser og en t-skjorte. I en annen noen tynne tepper, en gulvmatte og et par slitte støvler. I en tredje ligger en rusten øredobb. Her er enslige sokker, en sort truse, en tom makrell i tomat-boks, en rosa joggesko, en hvit tøffel, en blå boblejakke og en kvart, tynn skumgummimadrass.

Ydmyk og takknemlig
Suset fra bilene på Ring 3 lager et lydlokk under brua. Det drypper fra snø som smelter. Biler gasser på og bremser ned på veiene som går forbi på begge sider, og trikken skramler til et crescendo litt lenger borte. Dette er noens soverom. Men ikke i natt, konstaterer Line og Gabi, og vender nesa mot bilen og bykjernen. På Fyrlyset legger de soveposer, tøy og tørrvarer tilbake på plass i hyllene. Vakta er snart over. Line tenker over hvor godt hun har det. Hun skal hjem til leilighet, seng og dusj.

Kvelden kaller
Når man jobber i Frelsesarmeens oppsøkende tjeneste, får man et trent øye. Foto: Mette Randem


– Samtidig tenker jeg på hvor heldig jeg er som møter de ulike menneskene slik vi gjør, der de er. Jeg har mulighet til å sette i gang et hjelpeapparat som kan bedre situasjonen, eller i hvert fall gjøre kvelden litt bedre. Det er en spesiell rolle, og det gjør meg ydmyk. Jeg skulle ønske flere kunne vært med på lavterskelarbeid for å lære om livet og bryte ned noen fordommer.

Denne artikkelen er hentet fra Frelsesarmeens ukemagasin Krigsropet nr. 13 2019. Ønsker du å lese flere slike saker, kan du abonnere på Krigsropet.