a123

Leger gatefolkets sår

Sår på kropp og sjel blir behandlet på Gatehospitalet i Oslo, men fremdeles dør alvorlig syke rusmisbrukere på gata.

Leger gatefolkets sår
Daglig leder av Gatehospitalet, Liv Bente Nilsson, tar hjertelig farvel med Mona som har vært pasient ved Gatehospitalet i flere måneder. Foto: Silje Eide

Mona stråler i hvit bluse og turkist smykke fra Fretex. Latteren runger ofte gjennom tv-stua der hun sitter og skravler med pasienter og ansatte. Venninnen Wenche forteller om da Kong Harald var på besøk her og følgende replikk kom fra en av pasientene: «Sleng over kakefatet, ’a, Kongen».
Mona smiler, men har likevel en tåre i øyekroken. Oppholdet på Frelsesarmeens gatehospital er over for denne gang. Her har hun fått være i en måned og fått behandling og blitt skjermet for det tøffe gatelivet.
– Jeg har ikke lyst til dra hjem, men det er fint at man ikke bare slippes ut til ingenting, sier hun.
Gatehospitalet samarbeider med sosialkontor og andre instanser i pasientens nettverk slik at flest mulig tiltak er satt i verk ved utskrivelse. Men akkurat nå er Mona glad for at det er en lunsj igjen før hun må reise.

Leger gatefolkets sår
– Subutex eller metadon må brukes for å holde abstinensene under kontroll slik at pasientene kan få fullføre behandlingen. Men det er viktig at disse medikamentene brukes på riktig måte, og det krever spesialkunnskap, mener Karim Sayed. Foto: Silje Eide

Funnet
Gatehospitalet er et døgntilbud for rusavhengige som har store og sammensatte helseproblemer. Det har en herreavdeling med plass til ni og en kvinneavdeling med åtte sengeplasser.
Lege Karim Sayed mener det er helt nødvendig med tilrettelagt sykehusbehandling for rusavhengige. Sykdommer han ser ofte hos pasientene er infeksjoner, kols, lungesykdom, hjerte- og karsykdommer, nyre- og leversvikt og noen ganger kreft. Han mener noe av det viktigste når man skal behandle rusavhengige, er å kjenne til hva abstinensene gjør med pasienten.
– Subutex eller metadon må brukes for å holde abstinensene under kontroll slik at pasientene kan få fullføre behandlingen. Men det er viktig at disse medikamentene brukes på riktig måte, og det krever spesialkunnskap. Pasienten kan bli avhengige også av disse stoffene om de får for store doser. Når vi som jobber med dette til daglig, synes det kan være vanskelig, så er det nok veldig utfordrende for et vanlig sykehus som bare har noen få slike pasienter, sier Karim som vet det er viktig å ha en god allianse med pasienten.
Det kan være små ting som gjør at en person samarbeider og gjennomfører medisineringen eller ikke.
Daglig leder Liv Bente Nilsson mener det er viktig med egne avdelinger for menn og kvinner. Hun tror at når man skal hjelpe rusavhengige, så kan man ikke bare se på de fysiske skadene, man må også prøve å lindre sårene de har på sjelen.
– Pasientene har en tøff historie å bære på. Når de blir rusfrie, kan den smerten bli enorm, og det kan resultere i at de bare ønsker å flykte inn i rusen igjen, sier Liv Bente.
Hun vet det er mye som er vanskelig for mennene også, men mener kvinnene trenger å skjermes av mange hensyn. Kanskje har de et vanskelig forhold til noen av mennene som er her, eller de har noen der ute som stresser dem og skaper uro.

Monica
Kvinneavdelingen er lys og trivelig. Store malerier henger på veggen i dagligstuen ved siden av kjøkkenet der duften av rundstykkene som stekes begynner å bre seg. Hver pasient har sitt eget rom. Vi banker på en av dørene, og Monica ønsker velkommen inn. Her har hun egen seng, tv og bad. Dette er hennes tredje opphold, og denne gangen har hun vært her i en måned.
– Første gang jeg kom hit, var jeg underernært og sliten. Jeg var her i over to måneder og gikk opp ti kilo, sier Monica.
Hvis noen ikke møter opp til innleggelse, hender det at sykepleierne tar seg en runde for å se etter dem.
– De to siste gangene har de kommet og hentet meg. Jeg hadde ikke vært her i dag uten Gatehospitalet, sier Monica.
– Hvordan er det å være på Gatehospitalet sammenlignet med opphold på et vanlig sykehus?
– Det er ikke noe annet sykehus som kan sammenliknes med dette. På andre sykehus har de ikke samme forståelsen for rusavhengige. Frelsesarmeen er jo spesialister på dem som ruser seg, sier hun.
Riktig behandling med subutex og tett oppfølging er noe hun har savnet på andre sykehus.
– Og så har vi jo Birgit her. Hun er fantastisk, sukker Monica og refererer til sykepleieren som jobber på kvinneavdelingens eget «spa-rom».
– Jeg får massasje hver tirsdag, det er deilig, jeg sovner hver gang. Det er veldig bra hvis du er fysisk sliten, men det er også bra for psyken. Det er godt å få kroppskontakt på en god måte. Nærhet er viktig for å overleve som menneske, sier Monica.

Ikke gitt opp
Den første gangen hun ruset seg var hun 18 år. Noen hadde tatt et narkotisk stoff i vannet hennes. Hun rørte ikke dop på mange år etter det, ikke før livet ble så vanskelig at hun søkte tilflukt i rusen hun visste fantes der ute.
– Tankene som kommer når man er rusfri, kan være uutholdelige. Jeg har mareritt hver natt.
Hun jobber hardt for å bli rusfri. Det er ikke så lett. Likevel blir hun ikke gitt opp av verken Gatehospitalet eller familien.
– Jeg er så stolt av søsknene mine, og mamma er så god som sender meg pakker. Det betyr så mye at de ikke skammer seg over meg.
Hver søndag får hun tilbud om å bli med på gudstjeneste i Frelsesarmeens menighet Oslo 3. korps. Det takker hun ofte ja til. Å tilrettelegge for å delta i et rusfritt miljø, er også en del av den helhetlige tankegangen til Gatehospitalet.
– Det er så koselig der, det er min trygge hule, og de andre blir så glade når jeg kommer dit. Noen i menigheten har tidligere vært tunge rusmisbrukere, men har nå vært nyktre i flere år.
Å møte dem gir meg håp om at det går an å bli rusfri.
Skal hun beskrive Gatehospitalet med ett ord, blir det dette: Verdighet.
– For her blir jeg behandlet som et menneske.

Leger gatefolkets sår
– Mange pasienter som kommer hit er både eldre og sykere enn før, sier Liv Bente Nilsson. Foto: Silje Eide

Dør på gata
I hver avdeling er det et eget rom for sårstell.
– Mellom sytti og åtti prosent av pasientene på Gatehospitalet har sårproblematikk, sier sykepleier Toril, mens hun renser et leggsår og finner fram bandasjer.
– Dårlig blodsirkulasjonen sammen med infeksjoner gjør at sår og abscesser har vanskelig for å gro.
– Hva skjer om de ikke får behandling?
– Da må de i verste fall amputere. Det er veldig viktig at rusmisbrukere med betente sår får gode sårstell og kompresjonsbehandling som bedrer blodsirkulasjonen, sier hun.
Gatehospitalet blir fullfinansiert av Staten. Det er Frelsesarmeen glade for. De har tidligere fått avslag på søknaden om økonomisk støtte til bygging og drift av en egen hospiceavdelig for uhelbredelig syke rusavhengige. Liv  Bente Nilsson forteller at det ikke finnes noe tilrettelagt tilbud for denne gruppen i dag. Nå er Frelsesarmeen selv i ferd med å bygge avdelingen. Får de avslag på søknaden om statlig støtte igjen, blir etasjen stående tom.
– Vi mener behovet er så stort at vi i alle fall må gjøre alt vi kan. Mange pasienter som kommer hit er både eldre og sykere enn før. De har større pleie- og omsorgsbehov og klarer ikke vente i kø. En egen avdeling for de alvorlig syke rusavhengige behøves sårt, og vi har god kompetanse til å kunne møte det behovet.
– Hvordan er situasjonen for dødssyke rusavhengige i dag?
– Noen såkalte overdosedødsfall er kanskje egentlig er et resultat av alvorlig sykdom. Noen dør på gata. Andre dør på sykehjem eller på hospice, men vi vet at det er en utfordring for de ansatte å forholde seg til pasientenes rustrang.
Liv Bente forteller at det også er mange rusavhengige som har mistet kontakt med familien og som enten har behov for å kontakte noen, eller bare trenger selskap.
– Dødssyke rusavhengige trenger samme pleie som andre dødssyke. De trenger smertelindring, de blir stilt overfor det samme alvoret som alle andre før de skal dø. Men i tillegg har de rustrangen. Det er viktig at myndighetene ser at disse menneskene har et behov for tilrettelagt behandling.
– På hvilket grunnlag har dere fått avslag om statlig støtte?
– Det går hovedsakelig på at man mener det allerede finnes tilbud på sykehus og hospice, men vi mener at mange ikke vil eller klarer å nyttiggjøre seg disse tilbudene.

Leger gatefolkets sår
Gatehospitalet har egen spa-avdeling. Foto: Silje Eide

Positiv kroppskontakt
Langsomme toner dysser ro over rommet der sykepleier Birgit gir de som ønsker det massasje. Mange av kvinnene har et anstrengt forhold til kroppskontakt. Birgit ønsker å gi dem et positivt forhold til egen kropp. Det er fint for mange å bli tatt på uten at det forventes noe seksuelt – slik livet på gata ofte er.
– Jeg bruker behandlingsmetoden taktil stimulering, der man ikke masserer i dybden. Lett berøring gjør at kroppen skiller ut velværehormonet oxytocin, et hormon som gjør at vi slapper av. Det senker blodtrykket, påvirker blodsirkulasjonen og bedrer fordøyelsen. Taktilstimulering er ment for hele kroppen, men jeg spør alltid om det er områder pasientene ikke vil bli tatt på. Noen klarer ikke å motta behandling. Andre sier de ikke har slappet så godt av på mange år, forteller hun.
Så er det tid for Monicas ukentlige behandling. Hun har ligget og slappet av under tepper og håndklær.
– Er du klar? spør Birgit med lav stemme og får et svakt nikk til svar.
Hun stryker henne over kneet med langsomme bevegelser. På hendene har Birgit massasjeolje uten parfyme fordi lukt ofte framkaller minner, og her er ingen dårlige minner velkommen.

Leger gatefolkets sår
Damene på Gatehospitalet har sin egen avdeling. Trivselsfaktoren er høy og maten god. Foto: Silje Eide

Klar for en ny start
Etter ferdig behandling, går Monica tilbake til tv-stua der damene fortsatt venter på lunsjen. De er enige om at Gatehospitalet redder liv.
– For ellers hadde vi jo ikke hatt et sted å reise til når det blir skikkelig ille, sier Mona.
For dem som ønsker det, er det turer hver dag. Da kan det bli caféturer eller handleturer på damene.
Lukten av nystekte rundstykker lar seg ikke ignorere lenger, og ansatte og pasienter samles rundt bordet.
– Der er Vegard, han som reddet meg. Jeg er veldig glad i ham, sier Monica og peker på en mann i lyseblå sykepleieruniform.
– Ja, hun er litt treg noen ganger, så da må hun ha en dytt, smiler han.
En annen sykepleier, Stine, har også tatt plass ved bordet. Hun vet at rutiner, god mat og pleie gjør at glimtet i øyet til pasienten fort kommer tilbake.
– Vi ser personen bak avhengigheten og her har vi tid til å gjøre vårt beste. Det har hendt at ansatte på sosialkontor ikke kjenner igjen personen de skal ha møte med, sier hun.
Så er måltidet over. Det er tid for farvel. Mona har satt en svart hatt på hodet, og holder en veske i hånden.
– Kom, jeg følger deg ned i heisen, sier sykepleier Vegard, og legger armen rundt skuldrene hennes.
Ute på gata gir pasient og sykepleier hverandre en god klem. Vegard vinker og står en stund og ser etter henne der hun går nedover gata, rak i ryggen.
Han smiler.
– Er det rart jeg elsker denne jobben?

Leger gatefolkets sår
Mona er takknemlig for at sykepleierne bryr seg sånn om henne. Vegard følger henne ut. Foto: Silje Eide

randi.bjelland(a)frelsesarmeen.no

 

Leger gatefolkets sår
Avdelingsdirektør Anette Mjelde i Helsedirektoratet. Foto: Helsedirektoratet
– Godt nok?

Krigsropets spørsmål Er dagens tilbud til dødssyke rusavhengige godt nok? sendte Helsedepartementet videre til Helsedirektoratet.
Avdelingsdirektør Anette Mjelde skriver i en e-post at det er flere uavklarte spørsmål, blant annet hvor mange som ikke mottar et tilfredsstillende tilbud i livets siste fase.
– Det er vår vurdering at tilbudet om palliativ behandling utelukkende bør skje innenfor kommunens og/eller spesialisthelsetjenetens helhetlige sørge-for-ansvar for denne typen tjenester, sier hun.
– Et offentlig organisert tilbud innenfor kommune- eller spesialisthelsetjenestelovens rammer vil etter vår vurdering gi det beste grunnlaget for helhetlige og kvalitativt gode tjenester, rettferdig prioritering og effektiv ressursutnyttelse. Rettssikkerheten til den enkelte pasient vil også være best ivaretatt innenfor rammene av et kommunalt ansvar, eventuelt et ansvar i spesialisthelsetjenesten.
– På denne bakgrunn stiller Helsedirektoratet seg tvilende til hvorvidt det i det hele tatt bør tilrettelegges for parallelle tjenestetilbydere uten driftsavtale med kommunen for denne typen tjenester, avslutter Mjelde.

Krigsropet følger denne saken videre.

Denne artikkelen står i Krigsropet nr. 25, 2014. Ønsker du å abonnere på Krigsropet, klikk her. Der kan du også bestille gratis prøvenummer.
Følg gjerne Krigsropet på Facebook!