a123

Livet, døden og kjærligheten

Det er sommer og sol og naturen blomstrer i all sin prakt. Det er også ett år siden Lise Fjeldstad mistet sin store kjærlighet.

Livet, døden og kjærligheten
Lise Fjeldstad går inn i den første sommeren etter at hun mistet ektemannen Per Sunderland. - Jeg jobber fremdeles med å finne mening og å finne meg selv, sier hun. Foto: Kai-Otto Melau

Det er en vakker juninatt. Ute våkner sommeren til liv. Den brer seg gjennom bygatene og forbi gardinene som beveger seg stille i det åpne vinduet. I sengen ligger Per Sunderland. Kona Lise Fjeldstad holder rundt ham, snakker, passer på å si alt hun har på hjertet. Hun har aldri følt seg nærmere ektemannen enn akkurat nå, i timene før livet ebber ut. Per får dø hjemme, og Lise får følge ham helt frem.

– Jeg visst at han skulle dø, men jeg var ikke forberedt på dødens ugjenkallelighet. Ved døden er alt forbi, vi kan ikke gjøre ting om igjen og jeg får ikke Per tilbake. Han var min store kjærlighet, sier Lise Fjeldstad.

 

Tid for store spørsmål

Lise sitter på kjøkkenet hun delte med Per i 30 år. Sommeren er på nytt i ferd med å omfavne verden, det er gått ett år siden hun mistet sin beste venn og skuespillerkollega. Huset er stille, men fremdeles preget av det livet de hadde sammen, kunst de begge verdsatte og utallige priser de har fått tildelt for arbeidet på scenen. Men enda viktigere – Pers personlige ting, skoene, frakken, klærne.

– Jeg vil nok fjerne tingene hans når den tid kommer, ikke minst for å få mer plass til mine, smiler Lise.

– Men foreløpig har jeg ikke hatt behovet.

Det er fire år siden Per ble kreftsyk. Etter en frisk periode kom sykdommen tilbake med spredning og viste seg å være uhelbredelig. Per avsto fra behandling, han ville heller leve livet så normalt som mulig den tiden som var igjen. Det ble to år.

– Snakket dere mye om døden?

– Vi var begge innforstått med at vi visste hva som kom, men vi snakket ikke så mye om det. Det var kanskje for å beskytte oss fra det som var så brutalt. Men sykdomsprosessen gjorde oss mer hudløse ovenfor hverandre, det var en fin ting. Vi fornemmet hverandre uten å bruke ord, det ga trygghet. Per var ikke redd for å dø, men i ettertid har jeg lurt på om han ønsket å snakke mer. Det er mange spørsmål som kommer opp, også de eksistensielle. Finnes det noe etterpå? sier Lise.

Selv har hun alltid hatt en kristen tro, men Per var ikke medlem av statskirken.

– Han var likevel ikke skråsikker på noe, og vi snakket om tro gjennom årene. Men undringen hans kom ikke med sykdommen, den kom mer med livet og alderen, sier Lise.

Begge ønsket at Per skulle få en kristen begravelse.

– Det er godt å ha kirken som tar over i så ekstreme livssituasjoner. Det ble en vakker seremoni, smiler Lise.

Utover høsten gikk hun ofte til kirkegården, men hun har aldri funnet trøst i å gå til graven.

– Det er ikke der jeg går for å føle meg rolig eller for å være nær Per. Per en her, sier hun og ser seg rundt i rommet.

– I det livet vi hadde sammen. Jeg drømmer ofte, ikke ubehagelige drømmer, men nære. Jeg tror ikke han er borte, han finnes et sted.

 

Var selv nær døden

Selv om livet etter sykdommen på mange måter fortsatte som før, rykket virkeligheten stadig nærmere. Både Lise og Per ønsket at han skulle være hjemme til det siste. Det gjorde at huset ble fylt opp av tekniske hjelpemidler, og de fikk god støtte av lege Nina Borge på Diakonhjemmet,hjemmesykepleien og Fransiskushjelpen.

– For oss var det naturlig at han skulle være hjemme, det hadde vært vondt å måtte sende ham fra meg. Hjelpen vi fikk gjorde at vi følte oss trygge, og siden jeg var 14 år yngre enn Per følte jeg at jeg hadde krefter til å gjøre det som måtte til. Så hadde vi jo de to barna våre, sier hun.

Lise har aldri plantet så mange blomster i hagen som den siste våren Per levde. Behovet for å se livet spire og gro ute ble en viktig motsetning til livet som visnet bort inne. Den natten Per døde, var de to alene. Det er Lise glad for.

– Det var ikke noen eller noe fremmed der som forstyrret oss. Jeg var bevisst på å holde ham og snakke, helt til han ikke pustet lenger. Jeg har lært at det siste man mister er hørselen.

Det har Lise selv erfart på kroppen. Da hun fødte et av barna sine, ble situasjonen kritisk. Hun mistet mye blod, og med en spesiell blodtype og blodtilførsel som stod fast i rushtrafikken, kjente Lise at livet ebbet ut. Synet forsvant, kroppen ble borte, men hørselen ble værende.

– Jeg vet ikke hvor bevisst jeg var denne erfaringen da Per døde, men når så voldsomme ting som fødsel og død skjer, er det ikke hodet som styrer. Noe større, intuisjonen, tar over og hjelper deg. Det handler om å stole på det, gi slipp og la kroppen arbeide, la seg selv bli del av noe større, sier Lise.

Livet, døden og kjærligheten
Kjærlighet er det viktigste i alle menneskers liv. Jo mindre beskyttet vi er, jo mer trenger vi det, sier Lise Fjeldstad. Foto: Kai-Otto Melau

Dyrker det gode

Lise har valgt å være åpen om ektemannens bortgang og om sorgen hun bærer på. Det har gitt respons. Fremdeles får hun brev fra mennesker som takker og forteller om sine erfaringer.

– Det setter jeg stor pris på og svarer så godt jeg kan. Selv om vi vet at vi skal dø, er det ikke så lett å sette ord på sorgen. Det synes heller ikke jeg.

Lise har ikke tro på at det finnes én oppskrift når det gjelder sorg eller ulike faser som skal lose henne trygt gjennom. Erfaringen er at dagene er ulike, at savnet kommer og går. Såret hun fikk da Per døde har begynt å gro, men arret blir aldri borte.

– Jeg mistet den personen jeg var mest glad i. Det gjør at sorgen ikke er noe jeg skal arbeide meg gjennom, den er noe jeg skal lære meg å leve med. Sorgen skal ikke arbeides mot, men vi skal heller ikke lene oss inn i den, sier Lise. Også hun har erfart at sorgen kan gjøre det lett å bli sittende hjemme, glemme sminken og la kjøleskapet bli tomt.

– I sorgen kan mye virke meningsløst. Jeg jobber fremdeles med det – å finne mening, og å finne meg selv. Jeg savner de små tingene, hverdagen sammen med Per. Det å ha ham her, spise frokost, diskutere det som står i avisen. Det kan føles meningsløst å stelle bare til seg selv.

For Lise har det hjulpet å ha noe å gå til, noe som har fått henne opp av sengen om morgenen.

– Jeg har jo alltid vært en glad person, og det ønsker jeg å bevare. Jeg vet at jeg er privilegert. Jeg har to barn, et barnebarn, god helse og så mye arbeid som jeg ønsker. I vinter var jeg med i musikalen My Fair Lady på Folketeatret. Det var en lykkelig produksjon preget av mye glede og musikk, og rollen som Mrs. Higgins krevde lite sjelegransking.

Nå er hun i ferd med å skrive for radio, og til høsten starter hun en turné sammen men pianist Håvard Gimse. Da er det nettopp kjærlighetens mange faser hun tar til scenen, beskrevet i ordene til ulike diktere. Det blir en forestilling om kjærlighet på godt og vondt, gjennom forelskelse, brudd og død.

 

torill.helene.landaasen(a)frelsesarmeen.no

 

Dette er et utdrag fra artikkelen. Resten kan du lese i Krigsropets sommernummer 2013.