a123

Livsendrerne

På Behandlingstunet bor 28 mennesker med alvorlige rusproblemer. Dyrene på gården er viktige når livet får en ny og nødvendig omstart.

Livsendrerne
Frelsesoffiser Marit Myklebust er daglig leder for Behandlingstunet. Her er hun med med en av "terapeutene" fra hønsehuset. Foto: Silje Eide

Behandlingstunet ligger idyllisk til på Skårer gård ved Glomma. Nærmeste tettsted er Fetsund, ei bygd på Romerike, 40 minutters kjøring fra Oslo. For mange er stedet først og fremst kjent som Håpets dør. Men i 2012, etter å ha vært ute av drift i tre år, skiftet den tradisjonsrike institusjonen navn. Etter at Frelsesarmeen vant et anbud utlyst av Helse Sør-Øst, startet virksomheten opp igjen. Nytt navn betydde nye muligheter.
De to første årene måtte Behandlingstunet jobbe hardt for å få pasienter. Nå står de i kø, og kapasiteten er full. Etter daglig leder Marit Myklebusts mening, er ventetiden på over et halvt år, for lang.
– Ideell ventetid er kanskje en måned. Er den kortere, er vår erfaring at pasientene ikke har tenkt nok igjennom hva det vil si å være innlagt til behandling et helt år.

Fag og bønn
Frelsesoffiser og løytnant Marit Myklebust er daglig leder for Behandlingstunet. Sammen med Georg Kayser som er ansvarlig for den faglige delen av virksomheten og administrativ leder, Camilla Kiserud, har Marit ansvaret for å skape et best mulig tilbud til mennesker med rusproblemer.
– Jeg har sagt at vi skal bli Nord-Europas beste institusjon. Vi har en lang vei å gå, men det er viktig å ha en slik høythengende visjon. Vi skal jo ikke være middelmådige! Det må ikke føre til hovmod, men når vi sier at bare det beste tilbudet er godt nok for våre dyrebare pasienter; da er det riktig å tenke slik, sier Marit.

Livsendrerne
Georg Kayser er fagleder ved Behandlingstunet i Fetsund. Foto: Silje Eide

Det er ingen selvfølge at Georg Kayser er en del av lederteamet. Da Behandlingstunet første gang søkte etter medarbeidere, var han riktignok blant søkerne. Georg trakk likevel søknaden fordi han trivdes godt i den daværende jobben og opplevde at et skifte av arbeidssted ble for voldsomt. Denne avgjørelsen skulle han komme til å fundere mye over.
– Noen måneder senere tar jeg t-banen inn til byen. Det er helt fullt. Jeg er heldig og får sitteplass. På Tveita går en del av. Like ved meg blir det et sete ledig. Der dumper Marit ned. Jeg blir veldig overrasket og tror jeg sier noe sånt som: «Du skal vite at det var en veldig vanskelig avgjørelse å ta.»
Georg ser på Marit der vi sitter på hennes kontor. Han fortsetter:
– Jeg mener å huske at du så grundig på meg og sa: «Vi trenger en til!» Da tenkte jeg: «Nå skal jeg bare ta den ballen.»
Marit fortsetter:
– Vi kunne tilby Georg en vanlig miljøterapeutstilling, men det gikk ikke lenge før vi så at vi trengte en egen fagleder. Vi utlyste stillingen, og Georg fikk den.
Marit er klar på Georgs betydning for institusjonen.
– Georg er helt avgjørende for at vi er der vi er i dag. Både rent faglig, men også som en del av et veldig godt samspill i institusjonens lederteam. Jeg kan tenke en tanke, og så tror jeg at folk forstår hva jeg har tenkt, men da er jeg allerede et skritt videre. Georg er grundigere og får formulert mye tydeligere hva vi står for. Vi har begge den grunnleggende oppfatningen at en organisasjon som driver en institusjon etter kristen tenkning, ikke driver med en dårligere faglighet enn andre. Vi tror ikke at bønn kan ordne alt, men vi tror på bønn.

Krevende prosess
Før pasientene kommer til Behandlingstunet, har de vært igjennom en omfattende søknadsprosess som starter hos fastlege og sosialkontor. Det enkelte helseforetak innen Helse Sør-Øst vurderer deretter om misbruket er så omfattende at man får pasientrettigheter til å bli innlagt, eller om behandlingen i første omgang skal skje poliklinisk. Noen ganger begynner man poliklinisk, men oppdager at dette ikke er tilfredsstillende. Dermed søkes det om plass på en av institusjonene som Helse Sør-Øst har avtale med.
– Når vi får søknaden, vurderer vi om pasienten passer inn. Vi er en stor institusjon med en ganske moderat bemanning, og da må ikke kompleksiteten i sykdomsbildet være for stort. Vi kan ikke ta inn pasienter som vi ikke kan gi et optimalt tilbud til. Det er sjelden vi avslår søknader. Gjør vi det, skyldes det gjerne omfattende psykiatri som vi ikke har kompetanse på. Når pasienten er blitt godkjent for inntak, føres vedkommende opp på venteliste. I den tiden holder vi kontakt med pasient og hjelpeapparat. Når så pasienten møter opp, har han eller hun i tillegg vært gjennom avrusning.
Georg forteller at Behandlingstunet er opptatt av å ta imot pasientene på en god måte.
– De første dagene vil alltid oppleves ulikt. Det har noe med hvor de er i prosessen og hvilken tilstand de er i. Noen er – og har vært – rusfri en god periode. Da er inngangen til institusjonsoppholdet lettere. Andre igjen har vært igjennom en rask avrusning og møter her rett etter at de har trappet ned på sterke, vanedannende medikamenter. Noen er mer enn klare til å delta på aktiviteter, mens andre trenger å lande litt.
Georg legger til:
– Vi er veldig opptatt av å ta imot pasientene på en god måte, og det mener jeg at vi gjør veldig bra. De får en passelig mengde informasjon om stedet, og vi avtaler hvordan de første dagene skal være. De som kommer, har også ulike forventninger.
– Det handler ofte om hvor mye behandlingserfaring de har fra tidligere. Noen kommer med ei smørbrødliste, å være her. Det er stor forskjell, sier Marit og forteller om betydningen av å komme inn i en god struktur.
– Livet som avhengig av rus, er et liv fullt av mangel på struktur. Det høres gjerne kjedelig ut, men struktur er så viktig.
Marit er opptatt av at de som kommer til behandling, skal møte mennesker som oppriktig vil dem vel. Det er alfa og omega.
– De er akkurat like forskjellige som du og jeg. Derfor må enhver få individuell behandling. Det er like utfordrende som det er riktig. En gammel frelsesoffiser sa det slik: «Dersom alle behandles likt, behandles alle feil.»

Livsendrerne
Gårdslivet på Behandlingstunet gir en god ramme rundt hverdagen, i kontakt med dyr og natur. På gården er det høner, hester og kyr. Her er Nina (terapeut) og Linda i gang med hestestell. Foto: Silje Eide

 

Dette er et utdrag fra hovedsaken i Krigsropet nr. 32, 2015. Ønsker du å lese hele saken? Da kan du kjøpe bladet av en selger på korpset der du bor, eller på Fretex. Ønsker du å abonnere, klikk her.