a123

Lydmannen

Lydmannen
Foto: Silje Eide

I over 35 år har Morgan Evja styrt spakene i FA-studio. Det er hans måte å evangelisere på.


I 1979 stod Frelsesarmeens nye hovedkvarter ferdig. I tillegg til kontorer og Templet korps (menighet) sin møtesal, inkluderte det nye bygget også et musikkstudio. En av kongstankene til daværende leder, kommandør Karsten A. Solhaug, var at evangeliet skulle forkynnes gjennom sang og musikk. En ung Morgan Evja, nylig utdannet fra universitet med musikk som hovedfag og musikkproduksjon som et av fagene, fikk tilbud om stillingen. Forespørselen kom ikke direkte overraskende.
− Jeg hadde kanskje kompetansen både musikalsk og teknisk, så det var vel naturlig å spørre meg. I tillegg var jeg salvasjonist. Det er viktig i en slik jobb hvor man treffer mye folk fra andre sammenhenger, at man kan heise flagget og vise hva man står for.


Fra møtekassetter til Magne Heimark
Vi har satt oss godt til rette i Frelsesarmeens lydstudio, rommet som har vært Morgans arbeidsted i mer enn 35 år. Her har han sørget for at i overkant av 100 utgivelser i form av kassetter, lp-plater og cd-er har funnet veien ut til det norske og internasjonale musikkmarkedet innenfor Frelsesarmeen. I tillegg har også en lang rekke artister utenfor organisasjonen brukt studioet i forbindelse med egne utgivelser.
− Hvordan var den første tiden?
− Det var en del prøving og feiling, og man ante ikke helt hva som krevdes av ressurser. Vi kjøpte først ganske enkelt utstyr for å ta opp møter. Studioet fikk vindu inn mot salen i Templet slik at vi kunne følge med. Så skulle vi selge kassettene når møtet var slutt, men du vet: etter at vi hadde redigert opptaket, var folk gått. Det rant fort ut i sanden.
− Var det mye prøving og feiling?
− Ja, fra julekassetten som kom første høsten og til Magne Heimarks Gi ditt liv en sjanse til syv utgivelser senere, hadde det skjedd en enorm utvikling. Vi hadde store planer om å konkurrere i markedet med våre artister og spanderte Kringkastingsorkesterets strykere, brukte kor og leide inn profesjonelle musikere. 80-tallet var en spennende tid. Det kom ut flere populære produksjoner med egne artister som Gro Siri Johansen, Marian Lisland og NSB. I tillegg brukte også H.M. Kongens Gardes musikkorps studioet til flere av sine produksjoner.
Den store møtesalen i Templet var glimrende til denne type opptak. Morgan trekker fram flere artister som har brukt studioet. Hans Inge Fagervik, Ole Paus, Jens Wendelboe, Christian Ingebrigtsen, Kjell Karlsens orkester, Inger Lise Rypdal, Andrea Bræin Hovig, Hilde Heltberg, Steinar Albrigtsen, er alle blant dem. I tillegg har også IKO (Kristelig pedagogisk senter) de siste årene brukt FA-studio til nesten alle sine produksjoner.
− Hva har vært studioets grunntanke gjennom disse årene?
– At det har vært viktig å levere kvalitet innenfor våre økonomiske ressurser. De har selvsagt vært begrensede. Du får en pott med penger og må gjøre det beste ut av det. Et ønske har vært å utvikle sine egne musikere, la dem få en sjanse i studio. Man kunne ellers leid inn musikere utenfra og fått flotte produksjoner. Det har det heller ikke vært penger til, og dessuten blir ikke våre folk flinkere av det. Derfor prøver vi å bruke våre egne når det holder. en av verdens beste
− Dersom du skal trekke fram en artist som har gjort et sterkt inntrykk på deg?
− Ole Paus.
Svaret kommer umiddelbart. Morgan er ikke i tvil.
− Han er en kar som de fleste bukker og skraper for. Helt fantastisk. Han har kanskje ikke en god sangstemme i tradisjonell forstand, men det er en slik følelse i det han gjør og en mening med det. Tekstene hans er fantastiske.
Odd Børretzens makker, Lars Martin Myhre, er en annen Morgan Evja har lært mye av.
− Først og fremst instrumentering og arrangement. Det er alltid gjennomtenkt når slike artister kommer i studio. De sitter ikke her og famler seg fram.
I løpet av årene har også flere kjente artister vært sivilarbeidere i FA-studio.
− Ryktene gikk raskt om at det var ledig sivilarbeiderplass hos oss. Kjente navn som Rolf Løvland, Espen Holm (Beranek) og Christian Snilsberg som etter endt tjeneste hos oss fikk stilling på Det norske teatret, er blant de som har avtjent verneplikten her. De ville ha en så attraktiv jobb som mulig, hvor de kunne jobbe og utvikle seg. Rolf Løvland produserte i denne tiden Marian Lislands plate Ut i solen.
− Var det moro å jobbe med disse?
− Ja, de kom med en helt ny vinkling i tillegg til at de hadde mye studioerfaring selv, slik at jeg ble læregutt. Jeg kjente studio og akustikken og hjalp dem med det, men de hadde med seg erfaring fra det profane miljøet. Derfor satt jeg og fulgte med og sugde til meg så mye som mulig. Jeg lærte mye som jeg har brukt senere.
− Du var ydmyk i møte med kapasiteter som disse?
− Absolutt. Når jeg satte Rolf Løvland til å produsere Marian Lisland, var det fordi han var bedre enn meg. Det var helt greit. Du må stikke fingeren i jorda når du har en av verdens beste hos deg. Han er jo det.
− Samtidig hadde de også utbytte av å være i FA-studio?
− Ja. De holdt seg varme i faget. Fikk prøve seg fram, fikk bruke studio litt til egne ting slik at når de var ferdige her, var også de litt flinkere, hadde fått mer erfaring.

Guttekor og Carmen
Sitt eget talent for musikk, og etter hvert et langt liv med musikk som hovedgeskjeft, gir Morgan Evja mye av æren for til sin mor.
− Mor var veldig musikalsk. Hun spilte mye piano og sang veldig fint. Det inspirerte meg. Jeg lærte etter hvert å klunke på piano hjemme. Da jeg var i åtteårsalderen bodde vi i Ålesund, og jeg spilte klassisk piano hos en soldat som var pianolærer. Etterhvert gikk jeg imidlertid lei. Mens de andre guttene spilte fotball, satt jeg inne og øvde Mozart og Beethoven.
Etter hvert flyttet Morgan og foreldrene som var offiserer i Frelsesarmeen, til Oslo. Unggutten begynte i NRK s guttekor hos Torstein Grythe, noe som også medførte et spennende engasjement ved Operaen i Oslo.
− Jeg var med på 39 kvelder med Bizets Carmen. Vi sang under to seksjoner i første akt fra klokken åtte til halv ni om kvelden. Det var inn å ta sminke på ansikt, bein og armer, og så av med sminken etterpå og hjem til Nordre gate for å legge seg. Lønnen var ti kroner per forestilling.
Morgan trekker fram miljøet i guttekoret som senere skulle bli Sølvguttene.
− Jeg lærte disiplin. Vi måtte høre på hverandre, intonasjon var viktig.
Alt dette var veldig fint for tiden videre. Morgan og foreldrene flyttet til Trondheim. Gutten var fremdeles ikke kommet i stemmeskiftet. På Torstein Grythes anbefaling fikk han plass i Nidarosdomens guttekor.
− Så kom stemmeskiftet, og jeg mistet stemmen. Jeg trente den ikke opp og har ikke sunget siden.
− Du har aldri vært inne på tanken å bruke kompetansen din andre steder enn i Frelsesarmeen?
− Nei, jeg har vært med siden jeg var liten og ble soldat da jeg 16 år. Jeg har følt meg hjemme her, blitt godt mottatt, og vært aktiv siden. Jeg har spilt i hornorkesteret og vært pianist. Musikken i Frelsesarmeen har vært min form for gudstjeneste.
Men Morgan trekker fram stillingens bivirkning.
− Det som kanskje er litt vanskelig i denne jobben, er at du alltid leter etter feil.
− Det er interessant.
− Ja, fordi det skal være perfekt om jeg skal glede meg over det og si at det er fint. Folk flest tåler en liten feil her og der, men jeg hører det umiddelbart. En musiker som spiller feil, en sanger som synger surt, eller… Å nei, det må vi få gjort noe med!

Lydmannen
3000 lydspor har det blitt med Morgan Evja som leder for FA-studio.

Juks og høye ambisjoner
Musikken har også gitt Morgan en del nattevåk.
− Når jeg sitter og jobber time etter time med en sang, ligger jeg ofte hjemme og synger på den om natta. Får den ikke ut av hodet. Da hender det at det går ut over nattesøvnen.
− Hvor mye jukses det i studio?
Svaret kommer spontant:
− Masse!
Morgan forklarer hvordan man særlig i arbeid med barn gjør opptak mange ganger.
− Du tar gjerne en setning fra et opptak, et ord fra en annen, og så bruker du dagens digitale teknologi til å rette opp sure toner slik at det blir perfekt. Men det tar masse tid.
− Er det alltid like riktig å gjøre det?
− Et visst minimumsnivå må det være, ellers er det ikke noe å gi ut. Men går det utover atmosfæren, blir det feil.
− Frelsesarmeen står i en litt annen tradisjon enn den klassiske. Har det noen ganger vært krevende?
− Du vet, i våre miljøer øves det ikke hver dag. Folk synger på møter, man blir velsigna og synes det er fint. Så kommer de samme menneskene i studio og så ramler det helt sammen. For 20 år siden, da vi ikke hadde teknologi som i dag, måtte vi gjøre mange, mange opptak. Det har hendt at jeg har sagt: «Det var fint at du kom. Takk, men vi kan dessverre ikke bruke det.» Det har vært en vond beskjed å gi. Særlig gjelder dette barn. Du skal være forsiktig med å kritisere barn for mye. De har store ambisjoner. De skal bli den nye artisten, og så blir drømmen knust.
For tiden har FA-studio tre produksjoner under innspilling.
− Anne Lise og Erik Silferbergs sanger er veldig populære blant mange. Derfor spiller vi inn en cd med disse sangene. I tillegg holder vi på med en ny produksjon for Frelsesarmeens territoriale hornorkester (FTH), og vi har nettopp begynt på en produksjon med løytnant Eyfinn Joensen. Det skal bygges ut til en litt sånn Sigvart Dagsland-aktig produksjon, være litt stort, men mykt og forsiktig uten det tradisjonelle pop-kompet.
− I 35 år har du arbeidet bak miksepulten. Ante du hvordan det ville bli?
− Nei, men det var vært veldig spennende. Først og fremst fordi jeg har fått utvikle meg musikalsk, teknisk og ikke minst produksjonsmessig.
− Du trigges av å være bakmann? 
− Ja, det er det jeg ønsker. Jeg er en beskjeden person, og ønsker ikke å være i forgrunnen.
Morgan Evja er inne i sitt siste år som arbeidstaker. I løpet av høsten 2015 går han av med pensjon. Mannen som har sørget for god og behagelig lyd på over 3000 spor i løpet av sitt liv, konkluderer:
− Det har vært mer enn en vanlig jobb. Jeg har hele tiden ønsket at dette skal være min måte å evangelisere på. Har folk blitt velsignet av det jeg har bidratt med, er jeg glad for det.