a123

Maner til menneskeverd

Maner til menneskeverd

Margreth Olin har aldri vært dypere inne i mørket enn da hun fulgte unge enslige asylsøkere i dokumentaren «De andre».

«I stillheten etter 22. juli har jeg denne drømmen: Ungdommene våre er i havet. De svømmer bort fra Utøya, bort fra døden, mot land. Og på land står pårørende, hjelpekorpset, politiet, statsministeren og kongen og tar imot dem. De hjelper dem inn i ambulanser, de legger pledd om skuldrene deres, tar dem inn i varmen og holder rundt dem.
Det kommer flere hele tiden, ungdommer som vil på land. Men så plutselig er det ei jente i fjæresteinene. Hun har en livløs gutt hengende rundt halsen. En politimann møter henne og han hindrer henne i å komme på land. Han spør: «Hvor gammel er du?» «Jeg er 18», svarer hun. «Og han?» Betjenten nikker mot gutten som henger rundt halsen hennes. «Han er bare 14», sier hun. «Han kan komme opp», sier betjenten. «Men du, du må snu. Du må svømme tilbake.» I drømmen er det ikke lenger norske ungdommer. Det er guttene i filmen min. Og de er i åpent hav.»

22. juli-parallellen
Med disse ordene åpner dokumentarfilmskaper Margreth Olin De andre som etter kinopremieren i oktober fremdeles har politiske etterdønninger. I over to år har hun fulgt Goil fra Kurdistan, brødrene Hassan og Husein fra Afghanistan og sytten andre enslige asylsøkere mellom 15 og 18 år. De har tatt seg alene til Norge, flere har benyttet seg av menneskesmuglere. De har løpt fra politi, krysset elver, landegrenser og livsfarlige områder, og sett mennesker dø. I bagasjen har de vold og traumer, ødelagte kropper og sinn.
Olins interesse for disse ungdommene startet da regjeringen i 2009 innførte ulike tiltak for å begrense innvandringen. Et av dem var å gi enslige mindreårige asylsøkere midlertidig oppholdstillatelse for så å returnere dem til opprinnelseslandet på 18-årsdagen.
Dette er Olins mest politiske film så langt. Men hvordan lage en film om enslig aslylsøkere som dagens nordmenn kan kjenne seg igjen i?
– Det er så lenge siden Norge var i krig at vi ikke kan begripe hvordan disse ungdommene har det. Jeg lurte hele tiden på hvordan jeg skulle få publikum til å forstå. Mens jeg klippet filmen, kom 22. juli. Da jeg hørte vitnesbyrdene fra ungdommene som hadde svømt fra Utøya, og så kroppsspråket og blikket deres, skjønte jeg at dette har jeg sett før. Jeg hadde sett det hos guttene jeg hadde fulgt i to år, sier Olin.
Det ble derfor naturlig å bruke denne sammenligningen i filmen, ikke for å provosere, men for å gjøre historien om asylbarna aktuell. Hva om asylbarna var våre barn?
– Dagen etter terrorangrepet tok jeg datteren min med meg til byen for å vise at Oslo er den samme som før. Der møtte vi tomme gater og væpnet politi. Da forsto jeg hvor skjør vår frihet fra frykt er. Vi er alle utsatte. Vi opplevde dette i et glimt, mange lever med slike hendelser daglig. I Afghanistan har de gjort det i 30 år.
Du møter en gruppe som forteller sin historie, kanskje for å få hjelp og sympati? Er du redd for å bli brukt?
– Nei, etter mange år har jeg lært å skjelne. Problemet med disse ungdommene er at de ikke vil fortelle historien sin. Jeg har brukt mye tid med dem for å skape tillit, sier Olin.
I asylintervjuene holder de tilbake opplysninger som hadde vært viktige for å få oppholdstillatelse. Et eksempel er en gutt som ikke kunne fortelle sin intervjuer om seksuelle overgrep fordi tolken var en kvinne fra samme land. Det handler om skam, og de trenger tid på å forstå at den norske staten vil dem vel.
– Det finnes mye kompetanse i Norge på å snakke med traumeofre. Vi burde bruke denne kunnskapen i disse intervjuene, mener filmskaperen.

Maner til menneskeverd
– Jeg lagde filmen fordi jeg er redd. Ikke for disse fremmede, men for hva det gjør med oss når vi ikke lenger er i stand til å se det enkelte mennesket, sier Margreth Olin. Foto: Torill Helene Heidal Landaasen

Som å sitte på dødscelle
Mye av filmen utspiller seg på Salhus mottakssenter hvor disse barna bor i påvente av å bli sendt hjem. Det tok Olin et år å få tillatelse til å filme der.
– En traumepsykolog jeg snakket med sammenlignet situasjonen deres med å sitte på dødscelle. Det er en nedtelling til det endelige, sier Olin.
Mens hun lagde filmen, prøvde tre av ungdommene å ta sitt eget liv, en av dem på 18-årsdagen sin. Afghanske Husein som så familien bli drept i hjemlandet og selv ble voldsutsatt, ble fysisk lam av angst. Andre har siden forsvunnet og livnærer seg av kriminalitet på gata hvor ingen leter etter dem.
Salhus ble drevet av staten fordi asylsøkere mellom 15 og 18 år ikke er under barnevernets omsorg, slik norske barn er. Mottaket ble lagt ned i 2011 etter mye kritikk og etter at Redd Barna sendte bekymringsmelding til barnevernet, en bekymring som ble henlagt fordi barna ikke var deres ansvar.
– Å ta vare på disse barna er også å beskytte samfunnet. Jeg lagde filmen fordi jeg er redd. Ikke for disse fremmede, men for hva det gjør med oss når vi ikke lenger er i stand til å se det enkelte mennesket, sier Olin.
Mens politisk ledelse advarer oss mot å gå inn i enkeltskjebner når det gjelder asylpolitikk, påstår filmskaperen at vi må gå like nært på livene til disse ungdommene som vi gjør med våre egne.
– Politikk starter med det enkelte mennesket. Vi ville aldri akseptert at det som skjer med disse asylsøkerne hadde skjedd med våre barn. Vi viser ved denne praksisen at noen er mindre verd enn andre. Vi har en altfor stor distanse i asylpolitikken, mener Olin.

– Norge bryter barnekonvensjonen
I filmen påstår hun at Norge bryter Barnekonvensjonen som sier at barn ikke skal forskjellsbehandles på grunn av kjønn, alder og etnisitet. Også fns barnekomité, udi og andre som jobber med denne gruppen, har kritisert Norge og politisk ledelse for å gi barna midlertidig oppholdstillatelse.
– Det er bare politisk ledelse som forsvarer dette. Hadde de enda gått ut og stått for det! Dette handler ikke om at jeg vil åpne grensene og si at alle kan få bli. Men terskelen for opphold på humanitært grunnlag er i dag for høy.
Å redde et liv, er å redde hele menneskeheten, mener Olin. Svikter vi der, vil vi få et utrygt samfunn.
– Vi er så heldige i Norge, vi har oljen. Vi burde være glade for å hjelpe de som ikke har noe. Ikke på en naiv, men på en oppbyggende og fremtidsrettet måte, sier hun.
Hun mener vi er ute på en farlig vei når vi som samfunn bryter med etiske grunnprinsipper som at hvert menneske er et mål i seg selv.
– En hensikt med å utvise disse når de blir 18, er å skremme andre fra å søke asyl. Disse barna blir dermed et middel for politiske mål. Det er det jeg som filmskaper vil gjøre offentligheten oppmerksom på. Det er lett å bryte prinsippene overfor dem som ingen taler på vegne av.

Dette er et utdrag fra en artikkel fra Krigsropet nr 11 2013.

Bildet øverst i artikkelen viser afghanske Husein som så familien bli drept i Afghanistan og selv ble voldsutsatt. Foto: Speranza film.