a123

Maskoten og motbakken

− Det er fint å være med på noe som er større enn deg selv, sier Helge Jordal. Skuespilleren og rockeartisten stiller opp for mennesker som kjemper for å komme bort fra rusen.

Maskoten og motbakken
− Vår signatur er rufsete, sier Solveig Nilsen, daglig leder på Bakkegaten bo- og omsorgssenter som Frelsesarmeen driver i Bergen − og manager i MotBakkeOrkesteret. Tredje rekke bak: Cato Eikeland (bass), Solveig Nilsen (vokal), Kim Jørgen Arnetvedt (gitar og vokal). Andre rekke: Helge Jordal (vokal og gitar), Erland Alm Lehstad (melodica), Gunnar Emmerhoff (gitar), Roy Inge Holtet (trommer). Foran: Johannes Maaseide (gitar og vokal). Foto: Kai-Otto Melau

En av dem er Kim Jørgen Arnetvedt. For seks år siden var han døden nær.

− Amazing Grace, how sweet the sound, That saved a wretch like me, synger 33-åringen med sår energi, og kler den gamle spiritualen i Dylan-sound. Ved siden av ham står Jordal som en påle. Begge er med i MotBakkeOrkesteret.

Det er fredag, og bandet er invitert til Oslo. Første stopp er Fyrlyset, Frelsesarmeens kontaktsenter for rusmisbrukere. Bluesen går blytung gjennom kafeen og leverer tekster som brukerne kjenner seg igjen i.

Også musikerne kjenner livets skyggesider. I 2007 startet miljøarbeidere og brukere ved Frelsesarmeens Bakkegaten bo- og omsorgssenter sitt eget orkester. Samme år det for alvor gikk utfor i Kim Jørgens liv. Rusmisbruket kom helt ut av kontroll. Da førerkortet ble inndratt, var det umulig å jobbe som ambulerende servicetekniker. I løpet av kort tid mistet han jobben, leiligheten og samboeren. Fengselet ble neste stopp.

− Jeg begynte å eksperimentere med rus på barneskolen, og kom fort inn i de voksnes verden, forteller han.

Bare 11 år gammel var han trommeslager i et fullblods danseband, og det ble snart en vane å ruse seg i helgene. Kim Jørgen vet hva han synger om når han griper mikrofonen på Fyrlyset:

«Hei Rus, jeg søker deg i mørket, enda jeg vet du vil bedra meg, for det har du gjort så mange ganger før».

I salen sitter slitne mennesker med kaffekopp og brødblings. Det er ikke hver dag det er gratis konsert. En mager fyr med skjeggstubb slenger protesebeinet på stolen foran seg og løfter tommelen. Bra saker.

Frontfigur Helge Jordal i røde olabukser, solbriller og hatt, bøyer seg framover:

− Noen går gjennom livet ulastelig antrukket. Noen med dress og slips, noen med joggebukse. Andre går i trasiga skor.

Tonen er satt for Vreeswijk i sarkastisk innpakning. En 30-åring lar siste supperest ligge, reiser seg og danser med. Jordal legger om stemmen og gir sjel til sjuskete Polar’n Pär og strenge sosialarbeidere. Musikerne hamrer løs på gitarer og tamburiner, mens en eldre kar i salen drar til på luftgitaren.

 

Maskoten og motbakken
− Jeg tror ikke jeg hadde klart å bli rusfri uten kontakten med Bakkegaten. De har reddet livet mitt, sier Kim Jørgen Arnetvedt (t.v.). Foto: Kai-Otto Melau

Gi noe tilbake

En halv time senere puster Kim Jørgen ut i bakhagen. Han har to konserter igjen før returen til Vestlandet.

− Jeg tror ikke jeg hadde klart å bli rusfri uten kontakten med Bakkegaten. I to perioder bodde jeg der, og de har reddet livet mitt. Solveig er som en

engel og mamma nummer to for meg, sier Kim Jørgen og kikker bort på daglig leder Solveig Nilsen.

Hun ga ham gode skussmål da han søkte jobb på Haukeland sykehus. Nå er det han som styrer moppevasken.

– På jobbintervjuet la jeg alle kort på bordet, og sa at jeg hadde så lyst til å bidra litt til samfunnet igjen.

− Hva motiverte deg til å bli rusfri?

− Jeg var en dårlig narkoman, altfor snill, og jeg har for mye kjærlighet i meg. Helt fra jeg var barn har jeg hørt at jeg har mange ressurser. Til slutt ville jeg bare ut av det, og jeg klarte det med hjelp av Bakkegaten, Veksthuset og Jesus.

Fengselsoppholdet ga ham noe å tenke på.

− Det kom en mann dit og holdt foredrag om Gud. Mens han snakket, kjente jeg en varme i kroppen som jeg aldri hadde opplevd. Mannen merket også at noe skjedde, og ba om at den som ble berørt, tok kontakt med ham etterpå. Det var bare meg som kom bort.

Kim Jørgen forsto at det var Jesus som fylte ham med den gode varmen, men tvilte på om dette var noe å satse på.

Likevel tok han imot plass på Evangeliesenteret, og ble utfordret enda en gang.

«Gjør som i næringslivet, gi Jesus en prøvetid på seks måneder», sa en av lederne til ham.

− Det var en god idé, syntes jeg, og la meg ned ved korset. Der ba jeg: «Kjære Jesus, hvis du kan bruke meg, så gjør det».

Forandringen kom innenfra. Litt etter litt merket han at livet fikk en helt ny kvalitet.

− Jesus er med meg, han påvirker meg. Hver dag ber jeg om at jeg skal få være til velsignelse for andre. Jeg har fått hjulpet folk inn i behandling, og jeg tror det er litt av mitt kall å bruke den kompetansen jeg har. Etter hvert har jeg også fått mange kristne venner. Nå får jeg gi noe tilbake til de som reddet livet mitt. Jeg kan vise meg fram som et menneske Bakkegaten har hjulpet. Skulle noe ryke i livet mitt, har jeg disse folkene.

Også har han kona. For tre år siden traff han Yvonne som sa ja til frieren.

− For hver dag som går, blir jeg bare mer og mer forelsket.

Han smiler bredt.

 

Maskoten og motbakken
− Eg e en slags maskot. Vi synger om hvor vanskelig dette livet kan være, sier Helge Jordal. Skuespiller, vokalist og støttespiller i MotBakkeOrkesteret. Foto: Kai-Otto Melau

En bedre verden

MotBakkeOrkesteret er det første i sitt slag i Frelsesarmeens historie, mener de. Aldri før har miljøarbeidere, brukere og tidligere brukere på en rusinstitusjon dannet et lignende band. Det begynte med julekonsert i Grieghallen, så ble det Vossajazz og flere stunt i Bergen. Og klart det hjalp å få Helge Jordal med på laget.

− Eg e en slags maskot, eg da. Før har eg også sunget stoff med klangbunn i det å ikke fikse verden så bra, sier skuespilleren med lang karriere som rockemusiker.

− Det er fint å være med på noe som er større enn deg selv.

67- åringen slenger seg ned i stolen, men spretter like fort opp for å vise fram bandtrøya, Armeens hettegenser med Motbakke-logoen på ryggen.

− Kirkens bymisjon og Frelsesarmeen gjør verden litt bedre å leve i for mange, så de støtter jeg gjerne. Jeg er jo blitt en fetert skuespiller og slått til ridder. Så det at jeg er kjent, kan gjøre at folk får øynene opp for at det er behov for slike organisasjoner. Jeg kommer selv fra gaten: Etter krigen var det materielt og holdningsmessig tøft å vokse opp. Det var gutter i gaten som gikk en annen vei enn meg, og de har sitt å stri med.

Det siste året har han hatt suksess med enmannsforestillingen Førstereis; om tyskerungen som flykter fra overgrepene på guttehjemmet og rømmer til sjøs der han møter kjærligheten.

− Jeg har aldri sett så mange menn komme alene på en teaterforestilling, sier Jordal, snart klar for turné med Riksteateret. Men først er det tre konserter på Frelsesarmens årskongress.

− Jeg er glad i folk, jeg er forferdelig glad for å være til. Det direkte hos folkene her, liker jeg. På teateret sier ikke alltid folk ifra, kanskje er man blitt for kultiverte. I bandet synger vi om hvor vanskelig dette livet kan være. Alle som sliter med noe, har noe verdifullt. Jeg selv sliter med ting, og den prosessen er jo en del av livet.

Som skuespiller må han lete etter motsetningene i seg. Finne fram til det snuskete når han skal være vellykket. Eller snerten når han er en begredelig fyr. Som da han var den alkoholiserte og hundsete Jeppe på Bjerget.

− Jeppe er egentlig det eneste anstendige mennesket i hele stykket.

Rusen gjør at han kan beholde sin verdighet. Han blir banket av kona som er utro, og baronen utnytter ham. En leilending som ham var ikke verdt noe. Først senere skjønte folk at vi er helt like. Her skjønner bare Jeppe det. Derfor drikker han seg full, og da er det ingen ting som biter på ham. Jeppe ligger mitt hjerte nær, for han prøver. Det er det som er å være menneske – å ikke gi seg!

 

Rufsete stil

− Vår signatur er rufsete; den kan være vakker selv om det ikke låter søtt. Jeg kjenner jeg får klump i halsen når vi synger Her i gaten vår, som skildrer et brokete bybilde på godt og vondt, sier Solveig Nilsen. Lederen ved Bakkegaten var den som huket fatt i Jordal.

− Helge har vært til stor inspirasjon både for oss som personale og ikke minst beboerne som har vært med. Han er raus, inkluderende og et omsorgsfullt menneske med et stort hjerte for folk som faller ved siden av. Vi er et lavterskel botilbud der beboerne er i aktiv rus. Et sårbart segment, og det er vanskelig å vite om folk stiller opp. Kravet er at alle må være nyktre når de står på scenen, så vi har vært nødt til å si nei til folk i perioder hvor de har ruset seg. Men klarer vi via dette prosjektet å hjelpe to-tre mennesker, er det verdifullt. Å se at bandet betyr noe, er en veldig inspirasjon for oss som jobber i Bakkegaten.

Kjernen er fast; det er Kim Jørgen, lederen og miljøarbeiderne. Men musikalske beboere stiller opp når de klarer det. Band-navnet var selvskrevet:

− En del av folkene hos oss har gått i motbakke. Å stå sammen på scenen er en god ting i forhold til rehabilitering. Når vi musiserer sammen, forsvinner merkelappene, og vi blir mer likeverdige. Folk får en opplevelse av mestring og tilhørighet. Ensomhetsproblematikken er ganske stor når folk blir rusfrie. Her kan de bygge vennskap, oppleve seg verdifulle og kjenne samholdet.

 

Oslo S

Lørdag formiddag. Frelsesarmeen krydrer Karl Johan med strøkne uniformer. Kim Jørgen står klar med gitaren og gleder seg til å gå på scenen ved Østbanehallen.

− Jeg våknet klokken syv, og det var bare bra! Det gjelder å få mest mulig ut av dagen, ja livet. Jeg har kastet bort så mange dager, og man vet jo ikke hvor lenge man lever. For fem-seks år siden veide jeg under 60 kilo og satte overdoser. Mange ganger var jeg klinisk død, de gjenopplivet meg borte på plenen der, sier han og peker i retning Operaen.

− Når ting blir lagt til rette for en, kan livet snu. Bandet kan også hjelpe folk å bli rusfrie, men først og fremst må du ville det selv. Men de står på for deg, og jeg kan ikke få rost dem nok.

En ikke helt edru kar danser foran scenen, og dunker takten med en fersk biffpakke mellom nevene. Turister og romfolk med magasiner gynger med.

− Der kjem Dampen, gamle Dampen, synger Helge Jordal. Det skraller i stemmen.

Noen hever hodet. Hvem er det som kommer? Ikke Dampen, men 125-årsjubilanten! Perfekt timet seiler Frelsesarmeens faner inn på brosteinene.Uniformer, messinginstrumenter og Fretex-plakater fyller plassen foran Oslo S. Sentrumsmarsjen er ferdig.

 

marit.dehli(a)frelsesarmeen.no

 

Denne artikkelen står i Krigsropet nr 37 2013. Du finner flere smakebiter på krigsropet.no.