a123

Med Linn på Noahs ark

Linn Skåber har mange talenter. Ett av dem er å få oss til å le. Et annet er å skrive om tro så 35 000 lesere trykker «Liker» på Facebook.

Tekst: Eleni Maria Stene/Krigsropet

 

Med Linn på Noahs ark
– Jeg synes troen mest skal ligge som en grunnpåle i oss, sier Linn Skåber. Foto: Kristianne Marøy

Linn Skåber er nettopp ferdig med sin første sesong som dommer i Norske talenter, men hviler ikke på laurbærene. Hun er godt i gang med en ny serie på TV2.
– Alt er litt hemmelig foreløpig, sier hun og blunker lurt der hun sitter på stamrestauranten Noahs ark.
Her sitter hun ofte og drikker te, planlegger nye prosjekter, eller møter gode naboer. Dama de fleste har ledd hjertelig av i norske komedier, eller i Nytt på nytt, har selv mange talenter, men midt i moroa er det også sterke meninger og engasjement – særlig for de svakeste av oss, og for det som hun oppfatter som urettferdig her i verden. Både flyktningspørsmål, fattige og de svakeste i samfunnet engasjerer henne. Det har blant annet ført til at hun har lært opp sønnen sin til å gi penger til tiggere på gata, eller å putte noen slanter i Frelsesarmeens julegryte.
– Empati er vel noe av det viktigste vi kan lære barna våre. Så jeg har for eksempel lært opp sønnen min til å gi til tiggere. Men det kan jo føre til noen litt komiske episoder også, smiler hun.
Som da Linn og sønnen var på bytur og skulle skynde seg litt. Mamma Linn halset av sted, forbi en sovende tigger. Da sa sønnen stopp – for han hadde lært at man alltid skal gi, så da var det bare å snu og putte noen mynter i koppen.

Lykkejeger i positiv forstand
– Jeg er som en tiåring. Urettferdighet gjør meg trist, og ofte er det bare så små tanker som ligger bak. Mennesker gjør negative ting fordi de egentlig er redde, og slik gjør de seg selv små. Det gjelder meg også, sier den kjente skuespilleren og fortsetter:
– Jeg blir så lei av andres frykt noen ganger, frykt som gjør oss statiske i stedet for å se muligheter som gjør oss tryggere og gladere.
Selv bor hun ikke så langt fra et asylmottak, og har en gang spontant bedt en asylsøker på middag, mye fordi hun vil lære noe selv – og for å kunne være til bitte litt hjelp.
– Jeg lærte ham sånne elementære ting som at Rema er billigere enn Meny – og en masse andre ting som vi tar for gitt, men som ikke er det for en flyktning.
Linn har også en kompis som er flyktningvenn, og som har tatt med seg vennen på besøk til henne.
– Jeg syntes det var utrolig berikende. Jeg vil gjerne ha besøk hver helg, egentlig. Det er mange spennende samtaler, nysgjerrighet, latterkramper og alvor ...
I tillegg har hun flere venner som er på den greske øya Lesvos for å hjelpe syriske flyktninger. Alt dette har gjort sterkt inntrykk.
– Det er viktig å bli kjent med enkeltskjebner, og vi må komme nærmere for å faktisk se hverandre, tror hun.
Noen kaller flyktningene som kommer hit for «lykkejegere», og det er ikke positivt ment. For Linn betyr ordet noe godt.
– Finnes det noe finere ord enn det å jakte på lykke? undres hun.
– Og har vi ikke alle rett til å lengte etter lykken? spør hun retorisk.
Selv vil hun gjerne være både en lykkejeger og lykkeskaper, en som skaper lykke.

Troen som grunnpåle
Linn er oppvokst som enebarn i et hjem der moren trodde på Gud og faren ikke gjorde det. Selv har hun i grunnen alltid trodd på Gud, men hun er egentlig ikke så opptatt av å skulle rope det ut.
– Jeg synes troen mest skal ligge som en grunnpåle i oss, og den må ikke være en kampsak i samfunnet, mener hun.
Likevel har mange hørt henne både snakke og skrive om tro både på tv og i aviser. Ikke minst kronikken hennes «Besserwissere og andre festbremser» i VG Helg (3. november 2012) vakte oppmerksomhet. Rett fra levra, og samtidig personlig og oppriktig, slik vi kjenner Linn fra andre sammenhenger:
«Jeg er generelt veldig glad i mennesker som tror. Tro vitner om at du er et undrende, levende menneske. Det er vanskelig å holde i tro. Du skal være ganske øm. Holder du den for løst, stikker den av gårde, og holder du for hardt, stivner den til noe hardt som vet. Folk som vet kan være livsfarlige. De tror ikke et øyeblikk, bare vet og skifter aldri mening. Det er skummelt. Skikkelig skummelt. De roper i været og skriker og spytter. Snakker drit om andres tro. Dere vet selvfølgelig hvem jeg snakker om: Ateistene!» skriver hun, og mener at de definitivt er mer slitsomme enn det hun kaller «surkristne på Facebook». «Jeg har ikke tall på hvor mange middager, selskaper, skogsturer og andre sammenkomster ateistene har ødelagt, krangla i stykker, skreket i hjel. «Er dere helt fjerne, eller???» roper de. «Bevis det da! Hørt om folkevett, eller?? Vi stikker fra denne festen… nei, vi blir! Vi blir her hele natta og snakker høyt og aggressivt om alt vi ikke tror på, men vet!» Hvis jeg skulle ønske meg en perfekt fest, skulle røykerne få røyket inne og ateistene fått mene ute», skriver Linn i kronikken. Hun har lite til overs for tv-konsepter av typen «Folkeopplysningen », der troen liksom skal testes for åpent kamera som bevis på om Gud finnes eller ikke finnes. Der bønnesvar og åndelig erfaring skal måles og veies på et øyeblikk, og hvor det tas som et bevis at troen tilsynelatende alltid taper for «fakta».
«Hvorfor skulle Gud like å være sirkusartist? Hvorfor skulle ånden like å bli trukket opp av en hatt som en liten kanin? Hvorfor skal vi egentlig ønske å gi besserwisserne bevis på det vi tror på? Det er jo hele konseptet. Noen har valgt å tro, andre har valgt å vite», skriver Linn Skåber. Visst kan det hende at enkelte representanter for de troende av ymse slag kan framstå som både sære, selvhøytidelige og irriterende, påpeker hun. «Likevel synes jeg at tro er noe av det vakreste som finnes. Kanskje det minner meg om nysgjerrighet, som er mitt absolutte favorittord», skriver Linn, og slutter VG-kronikken med en varm skildring av sin egen erfaring:
«I min familie har vi en stor sorg. Min mormor, som var en finfin, vakker og snill dame, døde veldig tidlig av en sykdom som heter hjernesvinn. Hun bare forsvant, sakte, men sikkert. Til slutt lå hun på et gamlehjem som 52 åring i fosterstilling. Leddene lot seg ikke strekke ut. Vi var der hele tiden. Ingen kontakt, bare fjernhet. «I dødsøyeblikket », sa min mor, «strakk mormor hendene mot himmelen, blikket ble klart og hun sa: Nå kommer jeg til dere!» Dette er vår sannhet. Dette er min families trøst. Dette er vår tro. Jeg trenger ingen besserwissere til å forklare meg at det må ha vært oppspinn, fordi det hang en lampe i taket foran himmelen eller noe. Jeg trenger det ikke. Jeg vil fortsette å tro, fundere, være nysgjerrig og finne trøst. Vite kan jeg gjøre i grava.»

«Jeg tror på Gud Fader…»
Linn Skåber har ikke minst engasjert seg for Paulus kirke på Grünerløkka. Da lokalsamfunnet og Paulus kirkes stab kjempet for penger til en helt nødvendig oppussing av kirka, var Linn en viktig støttespiller. Hun stilte opp på folkefest for å redde kirka, og hun skrev et nydelig dikt som hun leste opp. Diktet «Jeg tror», som var en slags trosbekjennelse, handler både om egen tro, de fattige og rusedes situasjon i lokalmiljøet, og det arbeidet kirka gjorde:

Jeg tror på Gud Fader den allmektige. Himmelens og jordens skaper.
Også tror jeg på andre ting ... mindre ting. På solfylte ettermiddager på Grünerløkka, for eksempel. Når det akkurat har regnet og det er dammer på asfalten og glitter i luften ... Eller at noen bare har spylt asfalten natt til søndag morgen.
Også tror jeg på italiensk is og den franske ostebutikken ved siden av her, og på Birkelunden og cafébord og lyden av trikk og lyden av hjerteslag, og hun som alltid går og roper uten at vi skjønner hva hun sier, men som gir oss trygghet fordi hun tilhører oss, vårt sted, vår verden.
... også tror jeg på møter. Møter mellom mennesker som ikke kjenner hverandre, men som snakker til hverandre likevel. Kanskje bare et: «Unnskyld meg», hvis de skulle komme til å skumpe borti hverandre midt i Thorvald Meyers gate eller på et hjørne av Markveien.
Også tror jeg på rom. Rommene i oss og rundt oss. Kanskje mest rundt oss. Der vi ikke er alene, men kan møte andre mennesker, i rom. Å være stille sammen, prate sammen, være sammen, høre sammen. Rom midt i byen med vide porter og høye tak. Paulus kirke, for eksempel. Jeg tror på det høye taket der.
Også tror jeg på mennesker inni disse rommene. som sier: Kanskje «Hei!» eller «Vil du ha en kaffe?» eller «Gud velsigne deg»... og de serverer trygghet og stearinlys og av og til egg og bacon.
Jeg tror på alt dette.
Det er dette jeg tror på.
Det er derfor jeg tror på Gud den Allmektige.
Himmelens, jordens, nyvasket asfalt, parkene, og Paulus kirkes skaper. Amen.

Diktet ble delt på kirkas Facebook-sider, og ble på et par uker lest av over 35 000 mennesker. Det hører også til historien at kirka fikk 62 millioner til oppussing og vil stå ferdig til advent 2016 – noe Linn gleder seg til. For selv om hun ikke er den mest ivrige kirkegjengeren, er kirka viktig for henne både i glede og sorg, og bare det å få gå inn og tenne et lys eller to, er verdifullt. Hennes drømmekirke er også alltid åpen 24 timer i døgnet, slik kirker er det i en del andre europeiske land.
– Paulus kirke er jo liksom min kirke. Mormor og morfar gifta seg der. Jeg døpte sønnen min der, og pappas begravelse ble holdt i kirka, forteller Linn.

Åpne dører
Kanskje er det ikke så rart at Linns stamsted heter Noahs ark. Der er det plass til mange, og det er det også i hennes «drømmekirke», for Linn tror på kjærligheten og en romslig, inkluderende Gud. 
– Jeg tror på en raus og klok Gud – en Gud som liksom har mer enn ungdomsskolen, for å si det sånn! 

Med Linn på Noahs ark
– Jeg tror på en raus og klok Gud – en Gud som liksom har mer enn ungdomsskolen, for å si det sånn! sier Linn Skåber. Foto: Kristianne Marøy


Hun ler, men bak ligger alvoret. For hun mener norske kirker må være mer åpne – både i bokstavelig og overført betydning, og at folk må få føle eierskap til kirka.
– Vi som er litt liberale, blir så utrolig glad når vi møter rause, kristne mennesker, og så er det så viktig å snakke om tro på en varm måte, understreker Linn.
Hun synes også det er spennende å snakke om hvorfor folk tror: – Er det av glede, nysgjerrighet, frykt eller kanskje noe helt annet?
Den kjente skuespilleren opplever nesten aldri at noen skal presse på henne troen sin, men det hun derimot har opplevd, er tvilspress!
– Jeg blir så sliten av ateister som liksom skal presse på meg tvilen sin. 
Linn har gode venner med ulike livssyn. Det synes hun er fint, og hun inviterer gjerne mange og forskjellige venner på middag. I fjor påske hadde hun for eksempel mange venner på påskemåltid hjemme hos seg sammen med Egil Svartdahl. Det ble en spennende samtale som ble sendt på tv i påsken. Den handlet om tro, påske, humor og deilig mat. Sist julaften åpnet hun igjen dørene for venner og bekjente.
– Jeg inviterer en ny gjest til hver julaften. I år var vi 12 stykker til bords med mamma og meg, forteller Linn, som har tro på det å åpne hjemmet sitt for litt flere folk, både fordi det gir en noe selv, og fordi det er viktig.
En salme Linn er glad i, er «Deilig er jorden».
– Jeg har jo sunget «Deilig er jorden» så mange ganger og sett hva den betyr for mennesker, for eksempel strofen om at «slekter skal følge slekters gang». Det er veldig trøstende ord, opplever Linn, som egentlig er litt ambivalent til jula.
– Jeg er mer et nyttårsmenneske. Det å begynne på ny frisk og sette hvite lys i lysestakene, synes jeg er deilig. Og så reiser jeg ofte til Roma og feirer nyttår, avslører Linn.
Der stikker hun også gjerne innom en av de mange, åpne kirkene for å tenne et lys, akkurat slik hun gjør det i Paulus kirke. meditasjon på vaskerommet Linn trives med mange prosjekter på gang. Teater, film, tv-serier er hverdagen hennes – og hun har stilt opp som klesmodell for Frelsesarmeens Fretex-butikker:
– Det var også kult!
Selv om Linn trives med mange folk rundt seg og har mange prosjekter, må hun også ha fred og ro.
– Siden Paulus kirke ennå er stengt for oppussing, setter jeg meg gjerne på vaskerommet og ser på vaskemaskinen gå. Det blir som en slags meditasjon det også, sier hun med et lurt, lite Linn-smil.

Med Linn på Noahs ark
Linn Skåber har tidligere stilt opp som frontfigur for Fretex. Foto: David Nikolaisen

 

 

 

Dette er en artikkel fra Krigsropet nr. 3, 2016. Ønsker du å vite mer om abonnement på Krigsropet, klikk her.