a123

Med gassen i bånn

Livet er skjørt. Det har både Stig Henrik Hoff og rollekarakterene hans fått erfare på kroppen. Allikevel stopper det ham ikke fra å leve livet fullt ut.

Med gassen i bånn
– Da jeg sa til mora mi at jeg skulle bli intervjuet av dere, sa hun: «Det er så bra gutten min! Dem har jeg full tillit til.» Her snakker vi om ordentlige ting. Dere har holdt koken i 125 år, ja? sier Stig Henrik Hoff. Foto: Kai-Otto Melau

– Fordi jeg er litt ubarbert, møkkete på fingra og liker å tøffe meg, puttes jeg ofte i en machobås. Det er jeg ikke så begeistra for. Jeg er ikke en rockabillyfyr, metalldude eller machotulling. Jeg har fem unger, og det valget er jeg glad for at jeg har tatt, sier Stig Henrik Hoff og blir mildere i målet.

– I går var barnebarnet mitt, mellomste dattera mi, de tre småjentene mine, kona mi og jeg hjemme hos oss til middag. Vi spiste fastelavnsboller og laget silkeblomster til fastelavnsriset i fire timer, sier 48-åringen og ruller og klemmer silkepapir som han fester på noen greiner i lufta.

– Det at jeg har fått barn, gjør at jeg har blitt beriket. Det handler ikke om meg. Jeg er ikke en navlebeskuende, egosentrisk mann. Jentene mine gjør livet mitt så kult, og de gir meg så mye energi!

De har også gjort ham redd. Livredd for at det skal skje noe med dem.

Akkurat slik karakteren han spiller i den tysknorske filmen Nåde, opplevde. Han har alt mistet to han er glad i. To for mange.

 

Uhell nattestid

Mørketida har tatt seg til rette i Hammerfest. Maria er på vei hjem fra dobbeltvakt på hospice-avdelingen på sykehuset. Blikket hennes trekkes mot nordlyset. I ett sekund for lenge. Det smeller. Hvorfor vet hun ikke. Maria stopper, ser bakover og kjører hjem. Fortvilet ber hun mannen Nils kjøre tilbake og se om han kan finne ut hva hun har kjørt på. To dager senere gir nyhetene svaret. Det var ei 16 år gammel jente på vei hjem fra fest, datteren til et par i kirkekoret Maria synger i. Kan hun komme unna med ikke å si noe til politiet?

– Ekteparet prøver å leve med det, lakkerer bilen og later som at alt er greit, men de blir bare spist opp innenfra, forteller Stig Henrik som spiller faren til jenta som blir påkjørt i filmen.

Flere måneder etter at uhellet skjedde, møter Nils moren til jenta ved ulykkesstedet. Skyldfølelsen vokser seg stadig større. Noen dager senere ringer det på døra hos familien. Ekteparet klarer ikke å holde på hemmeligheten lenger, det er for vanskelig å ikke si noe til foreldrene som de tross alt lever side om side med i det lille samfunnet.

Maria forteller saktmodig, men saklig om uhellet som skjedde. Ansiktet på de to foreldrene er forsteinet. Hvordan skal de reagere på dette?

– Nils sier: «Hadde vi funnet henne, så hadde hun jo overlevd.» Jeg svarer: «Hva forventer du at vi skal gjøre nå da, skal vi hoppe? Skal vi juble? Si tusen takk skal du ha?»

I filmen sitter motspillerne og venter på en reaksjon fra karakteren hans, en eks-yrkesmilitær. Vil han knuse bordet? Velte det? Kommer stua til å se ut som en slagmark?

Konfrontasjonen kommer ikke. Det blir bare stille. Helt stille.

Hvordan hadde du selv reagert i en lignende situasjon?

– Jeg har ikke peiling på hvordan jeg ville ha reagert, men jeg håper at jeg hadde klart å tenke meg om. At ikke rullegardina gikk rett ned og det gikk i svart. Det kan det jo gjøre for alle.

Begrepet nåde synes han er vanskelig å beskrive.

– Det å be om nåde var mye større og mer brukt i gamledager. Heldigvis er jeg såpass ryddig at jeg har ikke hatt behov for å be om tilgivelse for store ting, men selvfølgelig for småting.

Stig Henrik synes det er skummelt å tenke på hvor lik filmens historie er hendelsen som nylig rystet Norge. 12 år gamle Olav Hovda ble påkjørt bakfra da han var ute og gikk på rulleski. Sjåføren stakk av.

– Heldigvis har det ikke med historien vår å gjøre, men det at man stikker av fra åstedet og bevisst velger å late som ingenting, er forferdelig.

I filmen lærer Maria at det er mulig å få nåde, også for et uhell med døden som resultat.

– Hva lærte din karakter?

– Livet er skjørt. Hele tida. Det er en filosofi jeg har også.

 

Med gassen i bånn
– Da jeg jobbet med karakteren, jobbet jeg med at jeg har egne unger, og tanken på hvis det skulle skjedd dem noe. I tillegg til å jobbe meg inn i gjørma med hvor trist det var å miste faren og broren min, sier han. Foto: Neofilm

Blant gutta på gølvet

Ingen dampveivals, glad og lett å omgås, slik beskriver Stig Henrik seg selv. Han har, ifølge en attest fra Riksteatret fra 80-tallet, et vinnende vesen. Skuespilleren trives godt blant gutta på gølvet, er nysgjerrig og blir lett inspirert. Kanskje er det derfor han starter sms-er med «Yohoo!!» og har mer energi og smittende entusiasme enn gjennomsnittsnordmannen?

– Jeg er utrolig glad i kona og unga mine. Jeg har ei god havn.

For å finne det som har formet ham, må vi tilbake til en folkehøgskole utenfor Kongsberg, der foreldrene jobbet som lærere fra han var syv.

– Jeg hadde 90 elever hvert år som var lekekameratene mine. Det å møte så mange forskjellige mennesker har forma meg. Foreldrene mine ga meg mye frihet og lot meg ta mine egne valg.

Som 17-åring flyttet han til Oslo og begynte å jobbe som kokk.

– Året før jobba jeg som sveiser og knuste hånda mi på jobb og havna på sykehus i fem uker. Jeg fikk vite at jeg kanskje ville sitte igjen med pekefingeren og tommelen hvis jeg var heldig.

Han var heldigere. Det var kun lillefingeren som forsvant.

– Når man har vært utsatt for en skade, setter man mer pris på livet. Ikke at det er noe å etterstrebe, men det har forma meg.

Stig Henrik er opptatt av å holde på med det han synes er kult. Derfor har han fem biler og tre motorsykler. Derfor spiller han trommer, derfor jobbet han både som sveiser og kokk før han begynte å jobbe som skuespiller. Siden den gang har han spilt på teaterscener, i dokketeater, radioteatret, reklamer, deltatt i underholdningsprogrammer og spilt inn film både her hjemme og i Hollywood. Han føler seg stadig mer hjemme i bransjen, og fortsatt er det mange spennende roller å ta tak i. De sørger for at han har mer enn til smør på brødet.

– Jeg har én målestokk i livet, å ha fullt kjøleskap og god samvittighet. Og det har jeg.

Han fisker fram mobilen. Må bare vise oss noen bilder.

– Husker du da du var 14 år gammel og hadde fått ny olabukse? Så kry er jeg nå! Jeg har bygget om trucken min fra 1977, og laget et fullt kjøkken bakpå, sier han og viser fram et bildegalleri med enhver kokke- og motorentusiasts drøm. Trucken brukes i tv-programmet «Helt vilt» som går på TV2 nå. Stig Henrik er jeger og har med seg en profesjonell kokk.

– Jeg vil inspirere folk til å slutte å se på tv og heller dra ut i skauen.

heidi.goodreid(a)frelsesarmeen.no

Dette er et utdrag fra en artikkel i Krigsropet nr 15 2013, du finner flere smakebiter fra magasinet her. Du kan bestille abonnement eller prøvenummer her.