a123

Med tillatelse til å berøre

Ingebjørgs sanger berører. Hun setter ord på det mange opplever, men ikke klarer å formulere selv.

Hun er glad. Hun er ydmyk og forundret over hvordan sangene hennes har fått egne vinger. Ingebjørg Mikaelsen Lyster har opplevd at tekstene når fram og berører mennesker på en måte hun ikke har kunnet forestille seg.
– «Hvile hos deg» er en sang som virkelig har fått bein å gå på. Jeg får historier tilbake som gjør meg kjemperørt. Folk bruker den både på dødsleie og som kveldsbønn. Det er stort.
Kanskje er det ikke så rart. Læreren fra Asker evner å røre ved menneskers liv på en måte som er få forunt. Det er lett å skjønne når du leser dette:
Herre, jeg kommer til deg i bønn. Hverdagens krav følger med meg. La meg få kjenne at byrdene blir lettere når jeg får se deg. Jeg har nok ofte en vaklende tro. Fyll du mitt indre med tillit og ro. La meg få hvile hos deg. La meg få hvile hos deg.
«Øyeblikk» er en annen. Den kommer vi tilbake til.

Tekstforfatterens takk og tro
Ingebjørg ble trillet inn på Frelsesarmeen i Horten som liten. Og ble der. Nettopp slike «tilfeldigheter» er Ingebjørg veldig oppmerksom på. Hvorfor ble hun værende på Frelsesarmeen, mens andre kanskje ikke ble det? Hadde hun vokst opp som muslim, hva da?

Med tillatelse til å berøre
Ingebjørg skriver til ettertanke og refleksjon. Hun er glad for at tekstene hennes kan bety noe for noen. Foto: Kristianne Marøy


– Jeg trives veldig dårlig når vi deler inn verden i innenfor og utenfor, de som tror og de som ikke tror, de som har skjønt det og de som ikke har skjønt det. Vi skylder hverandre en stor grad av romslighet. Vi ser verden stykkevis og delt. Det vi er oppdratt til, og det vi kommer bort i, preger oss.
I teksten «Vi er bare vi», skriver hun om det.
Vi er bare vi, små menneskebarn av jorda. Vi er bare vi, og gjør så godt vi kan. Samhold eller ensomhet, prøvelser og krav. Engstelige seilere på livets åpne hav. Noe har vi sammen, og det er alt vi vet Vi kommer med den samme dype trang til kjærlighet. Vi er bare vi.
Ingebjørg er gift med Bjørn som også skriver sanger. De har to sønner som er adoptert fra Colombia, 18 og 23 år gamle, og er bosatt i Asker utenfor Oslo. Det var først da babysangcd-en Bom Chicka bom kom ut for noen år siden, Ingebjørg skjønte at hun hadde evner til å skrive tekster som berørte noen.
– Før skrev jeg bare leilighetsvis og på oppdrag. Jeg opplevde at det var lett å skrive, men tenkte mest på det som et håndverk, noe som alle kunne lære. Men Ruth Elisabeth Engøy Solberg som var ansvarlig for Bom chicka bom-utgivelsen, ga meg veldig gode tilbakemeldinger, og de var helt avgjørende i min utvikling som tekstforfatter.
Hun er også rask til å understreke komponistens rolle.
– Sangene mine ville ikke nådd ut om det ikke var for Thor Fjellvang og Morgan Juel Stavik, og nå i den senere tid, Aage Norman Eilertsen.
Når du leser Ingebjørgs tekster, er det ofte fokus på menneskets sårbarhet, hvor små og sårbare vi kan oppleve oss selv. En av flere inspirasjonskilder var faren hjemme i Horten. 
– Han var i mange år hovedtillitsmann på Bastøy-fergene og aktiv på venstresiden i politikken. Så måtte han omskolere seg på grunn av helsa og arbeidet mange år på Frelsesarmeens vernehjem i Tønsberg. Det var midt i blinken for ham, han har alltid hatt et stort hjerte for alkoholikere. Han brydde seg om folk. Derfor er det også lett å skrive om Gud som en god far, fordi min far har vært og er så god. Men når jeg snakker om dette, er jeg alltid nøye på å si at Gud både er far og mor.
Troen er grunnleggende i Ingebjørgs liv.
– Den er en selvfølgelig ting for meg, og jeg har aldri opplevd noe annet heller. For meg ville det vært vanskelig å leve uten tro, men jeg ser jo at folk klarer det og skjønner at det går an. Kjernen i det jeg tror på er kjærligheten og nåden. Om ikke Gud er kjærlighet, er jeg helt på bærtur. Han er den optimale kjærligheten, der hvor all godhet kommer fra.
På spørsmål om hvordan hun opplever Guds kjærlighet i sitt eget liv, blir den tidligere journalisten og nåværende nettlæreren taus. Lenge.
– Jeg takker for alt det gode og tenker at det kommer ovenfra. Jeg tror ikke at Gud har all makt i verden i dag. Vi snakker om en allmektig Gud, men det er ondskap i blant oss. Vi er mennesker som skal dø, så vi slipper ikke unna det onde. Om jeg ikke trodde at alt en dag skal bli godt, hadde det vært vanskelig å tro på den guddommelige kjærligheten. Ingebjørg fremhever også kjærligheten blant mennesker som virkelig har det tøft.
– Kjærligheten finnes på innsiden av fengselsmurene og blant rusmisbrukerne. Da jeg var journalist i Krigsropet, møtte jeg mange som kunne fortelle om troen sin. Selv om jeg ikke har hatt de store religiøse opplevelsene, har jeg møtt mange andre som har hatt det. Det mest trosstyrkende er å møte troen blant innsatte på Ila fengsel hvor jeg iblant er med og synger, og blant de som sliter med rus, de som har det aller verst her i landet. Når de tror på kjærligheten, på en kjærlig Gud, hvorfor skal jeg da spørre om den finnes. Det blir helt … Ingebjørg stopper der.

Med tillatelse til å berøre
Ingebjørg ønsker å berøre. Sanger skal åpne stengte dører. Foto: Kristianne Marøy

Dette er et utdrag fra en av artiklene i Krigsropet nr. 46. Ønsker du å abonnere på Krigsropet, klikk her.