a123

Mellom knuste drømmer og nye håp i Alicante

Hverdagen norske turister ser i Torrevieja, er langt fra den de hjemløse som bor noen få mil unna opplever. Frelsesarmeen i Alicante inviterer til frokost, slik at de fattige skal få klare seg, en dag av gangen.

Mellom knuste drømmer og nye håp i Alicante
Det er kø utenfor Frelsesarmeen i Alicante når dørene åpnes for frokost. Foto: Kristianne Marøy

Det er fredag formiddag hos Frelsesarmeen i Alicante, Spania. Utenfor det beskjedne lokalet som ligger i et større boligkompleks i utkanten av byen, har mennesker begynt å samle seg. Snart er det frokost.

Alicante er for de fleste nordmenn kjent for sol og varme. Flyplassen brukes av de som skal ned til sine hus som ofte ligger i Torrevieja, noen få mil unna. De kjenner ikke nøden, fattigdommen, baksiden av medaljen. For selv om vi har hørt om finanskrisen, at den traff Spania svært hardt, er det ikke den vi oppsøker på reisene våre.

Like ved Frelsesarmeens lokale passerer et forlatt jernbanespor. Symbolikken slår i mot deg når du ser menneskene krysse toglinja på vei til frokost. For på samme måte som dette sporet ikke lenger fører noen steder, er det også slik for disse. Livet har havnet på et sidespor uten mål og mening. Livet har ikke lenger noen retning. Det står stille og har mer enn nok med dagen i dag. Drømmer blir ikke lenger drømt. Det handler om å klare denne dagen. Og den neste.

Fire dager i uka skjer dette. På denne kanten av Alicante er det bare Frelsesarmeen som tilbyr frokost. Det er en blanding av rusavhengige og fattige mennesker som ikke lenger har jobb eller bolig, som gleder seg til dørene åpner. På fredag får de matpakke med seg til lørdag og mulighet til å skrive seg opp for varm mat på søndag.

 

Mellom knuste drømmer og nye håp i Alicante
I 2008 mistet Carlo jobben. For to år siden ble han hjemløs. – Jeg har sluttet å tro på drømmer, sier han.En nedlagt jernebanelinje ligger symboltungt like ved Frelsesarmeens lokaler og vitner om at mange menneskers liv har havnet på et sidespor. Foto: Kristianne Marøy

Tror ikke på drømmer

Etter at gruppen av sultne mennesker har kommet inn og satt seg ned, lar jeg blikket gli over gruppa. På de fleste kan du se at de har levd et hardt liv, men jeg stanser ved en av mennene. Han er det vanskelig å plassere i denne gruppa. Og når jeg spør en av de ansvarlige for tiltaket om hun tror at en av dem som spiser her kan tenke seg å prate med en journalist fra Frelsesarmeen i Norge, kommer hun en liten stund senere tilbake med Carlo.

Carlo er 44 år og spanjol. Han har en mor i Marokko, en far i Madrid, og noen søsken rundt omkring. Carlo mistet jobben i 2008 og ble uten bolig for to år siden. Fram til jobben forsvant, levde han et godt liv. Han hadde kone og en sønn. I dag er sønnen 10 år og bor sammen med moren sin og hennes nye samboer.

Carlo hilser vennlig. Håndtrykket er fast, øynene varme og klærne moderne. Men når jeg spør ham hvordan det er å være fattig, uten arbeid og bostedsløs, svarer han:

− Det som er vanskelig, er å finne en plass å sove. Gratis overnatting er det nesten umulig å finne, og vi bruker mye tid på å finne et sted.

Carlo forteller at de som bor på gata, er veldig individuelle. Selv om de kommer sammen for å spise, sover de gjerne på forskjellige steder.

Jeg kommenterer at han er fin i klærne. Carlo ser på meg og forteller at det han nå har på seg, har han fått av sønnen på 10 år. Det er bare skoene han har skaffet selv. Sønnen synes synd på faren og liker ikke at han ser dårlig ut. Derfor har han kjøpt klær for sine egne penger til ham.

Når frokosten er ferdig, skal Carlo hjem til nettopp sønnens mor for å dusje. Han er der en gang i uka. Carlo bruker mye energi på å se representabel ut. Selv om han er fattig, er det viktig å være velstelt.

Når man snakker om å bo på gata, er det en sannhet med visse modifikasjoner. For Carlo får bo 15 dager i måneden på et herberge, samt at han og noen andre for tiden bor i et tomt hus hvor de har brutt seg inn. Her blir de værende helt til politiet kaster dem ut. Men når jeg spør ham om hvilke drømmer han har, er svaret kort:

− Jeg tror ikke på drømmer og tar en dag av gangen.

Bostedsløse Carlo, som har studert psykologi og arbeidet innenfor elektrobransjen og markedsføring, er ikke optimist med tanke på fremtiden. Verken sin egen eller landets.

− Jeg tror bare det blir verre.

Carlo vender tilbake til gruppa. Til frokosten og fellesskapet. Etterpå skal han ut og lete etter arbeid. Kanskje er det noen som har bruk for litt arbeidskraft noen timer. Kanskje.

 

Samarbeid med Sjømannskirken

I dag er det rundt 25 til stede på frokosten. Det har vært opptil 60, men da er det veldig fullt. Vanligvis ligger besøksantallet på rundt 30 personer Det syder av liv på kjøkkenet. Brød skjæres, pålegg blir lagt på fat og kaffe kokes i store mengder på perkolatoren.

Perkolatoren var noe av det første Sjømannskirka i Torrevieja kjøpte til Frelsesarmeen da samarbeidet startet for rundt to år siden. For en av årsakene til det fine og nye kjøkkenet og en generell opprustning av tilbudet, skyldes at Sjømannskirka gir tiende, det vil si ti prosent av sine inntekter fra gudstjenestene sine til Frelsesarmeens sosiale arbeid.

Diakon Jostein Obrestad er med på besøket til frokosten. Det er en stund siden han har besøkt dem nå, og gjensynsgleden er god og hjertelig. Her er det smil og gode klemmer. Jostein, som har arbeidet nesten ti år i Spania, samt vært misjonær i Bolivia en årrekke, kan både språk og kultur.

Han forteller hvordan Sjømannskirka ble involvert i Frelsesarmeens arbeid.

− Etter finanskrisa i 2009 bestemte vi oss for å gi 10 % av våre inntekter til sosialt arbeid. Mange i Spania hadde fått det veldig vanskelig. sier Obrestad.

De prøvde med vekslende hell å finne en langsiktig samarbeidspartner lokalt, hvor de konkret kunne se hva pengene ble brukt til diakonalt.

– Så en dag fikk vi besøk av Frelsesarmeens representanter som litt tilfeldig var innom, og de spurte om vi hadde noe vi kunne støtte dem med til frokosten.

Diakonen og hans medarbeidere fikk en idé: Hva om tienden ble gitt til dette tilbudet?

− Da vi fikk besøket, tenkte vi at dette kunne være en mulighet til å videreføre vårt diakonale ansvar. Vi snakket med kirkerådet og kirkeledelsen om det. Alle medarbeiderne, to av dem har også bakgrunn fra Frelsesarmeen, tente på ideen og syntes det var spennende.

 

Mellom knuste drømmer og nye håp i Alicante
Diakon i Sjømannskirken, Jostein Obrestad, har vært en viktig mann i oppgraderingen av frokosttilbudet på Frelsesarmeen. Foto: Kristianne Marøy

Nytt kjøkken

Jostein tok med diakoniutvalget til korpset i Alicante for å se hvordan forholdene var for frokosttilbudet.

− Vi fikk se et bittelite kjøkken hvor det var vanskelig å lage nok mat. De frivillige måtte koke kaffe i flere omganger. Først kjøpte vi derfor inn en kaffemaskin, en perkolator, og deretter sørget vi for en del nye kopper og glass.

Etter hvert som pengene kom fra sjømannskirka, ble det også mulig å bygge ut selve kjøkkenet. Det er vanskelig å tenke seg at det gamle kjøkkenet, som nærmest var en del av møtelokalet, kunne brukes til kjøkken. I dag fungerer det som et slags bibliotek. Det virker mer naturlig.

− På en vanlig gudstjeneste kan det komme inn cirka 300-400 euro, og ti prosent blir jo da 30-40 euro. Samtidig hender det at gudstjenestegjester stikker til oss 100 euro og sier at det skal gå direkte til Frelsesarmeens arbeid i Alicante. Da monner det godt.

I tillegg til at pengene har gått til å oppgradere kjøkkenet, brukes de også til innkjøp av mat. For selv om man får mye varer, blant annet brød fra dagen før, så hender det likevel at det må kjøpes inn matvarer. Tilskuddet er kjærkomment.

Jostein Obrestad peker også på en kommende utvidelse av samarbeidet.

− Før har vi hatt noen andre i området som har drevet med utdeling av klær de har fått fra oss. Nå har de gitt seg, og vi er blitt enige med Frelses-

armeen om at de overtar dette. De deler ut en del klær i forbindelse med frokosten, og trenger stadig å få tak i egnet tøy. Nå skal de komme her én til to ganger i måneden og hente hos oss.

− Fra et diakonalt perspektiv, hva tenker du om dette arbeidet personlig?

− Jeg synes dette er en fin måte å drive arbeid på. Det er fint å ha kontakt med en kirke som jobber med folket på gata. Som sjømannskirke har vi en annen målgruppe. Da er det flott å kunne støtte Frelsesarmeen i det arbeidet som de utfører.

 

Mellom knuste drømmer og nye håp i Alicante
Ruben flyktet fra Caracas i Venezuela. Først kom han for å få mat. Nå hjelper han selv til med matutdelingen på Frelsesarmeen. Foto: Kristianne Marøy

Fra gjest til vert

Bakerst i lokalet står Ruben. Han arbeider med å klargjøre matpakker som frokostens gjester skal ta med seg etter at måltidet er over. Lørdag er det nemlig ikke frokost, og da er det viktig at de som bruker tilbudet likevel har noe å spise. Baguettene er lange, men etter at de er hentet fra de store plastsekkene i hjørnet av lokalet, deles de opp i passe størrelser.

Ruben vet godt hva det er å gå sulten og lete etter mat i søppelkurvene. Det er ikke mer enn tre måneder siden han kom til Alicante fra Alcoy, en mindre by ikke så veldig langt unna. Der måtte mannen som flyktet fra Caracas i Venezuela i 2014, lete i søppeldunkene etter mat og bo på gata. Røde Kors hjalp ham med en togbillett til Alicante, og dermed også mulighet til å få mat uten å måtte lete i andres avfall.

Ruben ser på meg med et beskjedent, men varmt blikk. Han forteller at han aldri har blitt intervjuet før, og er nervøs.

− Men selv å bo på gata i Alcoy og lete etter mat, var bedre enn å leve i

Caracas. Der hadde jeg et stort hus, men det var som et fengsel. Jeg var redd for å bli drept og gikk nesten ikke ut.

Ruben hadde spart opp litt penger, han ga vekk huset og dro til Spania, fordi han gjennom sine foreldre hadde spansk statsborgerskap. Men det skulle vise seg å bli tøft.

− Det å komme til Frelsesarmeen og frokosten var en fantastisk opplevelse. Jeg kunne ikke tro det jeg så. Tenk at jeg kunne velge mellom melk, te og kaffe med sukker. Du kunne spise så mye du ville. Den første gangen jeg var her, leste Esthela, frelsesoffiseren her, historien om han som spurte Jesus hvordan han kunne bli frelst, og hvor Jesus svarte: «Selg alt du eier, kom så og følg meg.» De ordene rørte meg.

Etterpå fikk Ruben snakke med Patricio, den andre av korpsets offiserer.

− Jeg startet med å gråte, jeg takket for det de gjorde her. Jeg hadde ikke grått på mange år, jeg gråt som et barn, ja mer enn det. Patricio sa han skulle være min venn, og at jeg kunne komme og hjelpe til på frokosten om jeg hadde lyst.

Ruben kom igjen og hjalp til. Han kom også på søndagens møte. Når jeg snakker med ham er det ikke mer enn en måned siden han engasjerte seg frivillig. Nå har han også fått låne et rom hos en av frelsessoldatene.

− Jeg bodde i et telt i en av parkene da jeg kom hit. Så ble jeg tilbudt dette rommet. Jeg sa nei fire ganger. Ville ikke gi dem følelsen av at jeg utnyttet dem. Men det var kaldt ute, og til slutt sa jeg ja.

 

Et hjem

− Føler du deg hjemme på Frelsesarmeen?

− Jeg føler at dette er mer enn et hjem. De som kommer hit, er mine brødre og søstre. Og så spør de meg om å hjelpe til! De trenger meg! De trenger meg for å kunne hjelpe andre. Jeg er her så ofte jeg kan. Det er bare lørdag og mandag jeg ikke er her. Da er det ikke noe tilbud.

I Venezuela hadde Ruben flere dårlige opplevelser med kirken.

− Jeg så dårlige ting, sier han, uten å ville utdype det.

Men han forlot likevel ikke troen. Og etter at Ruben kom til Spania ble Salme 23 i Bibelen viktig, og da særlig setningen: «Han lar meg ligge i grønne enger.»

− Og troen i dag?

− Det er så mange likheter mellom mitt liv og det jeg leser i Bibelen. Jeg tenker på Job. Han mistet alt, sin

familie og sin helse. Men ikke sin tro. Kanskje har jeg også mistet alt, men jeg har det likevel bedre enn noen gang. Jeg har passert de harde dagene. Gud gir meg mer tilbake enn det jeg hadde.

− Frelsesarmeen her i Alicante har blitt ditt hjem?

Ruben smiler.

− Jeg har alt jeg trenger her på dette stedet.

Frokosten er over for denne gang. Ruben står i den døra han selv kom inn gjennom for å få mat, og deler ut matposer. Han har gått fra gjesterollen til å være vertskap.

Carlo får sin matpakke og går ut i sin hverdag. Uten drømmer, som han selv sier, men likevel. Ruben har vist at det går an. Kanskje kan det skje også for ham som går i klær han har fått av sin sønn.

krigsropet(a)frelsesarmeen.no

Denne artikkelen står i Krigsropet nr 12, 2017. Hvis du ønsker å abonnere på Krigsropet eller bestille et gratis prøvenummer, klikk her. Følg oss gjerne på Facebook-siden vår