a123

Menneskefiske blant skreifiskere

I århundrer har skreifisket satt Lofoten på kartet. I over 120 år har Frelsesarmeen vært til stede i fiskeværene.

Det er en vakker formiddag. Sjøen er stille, og sola skinner over Vestfjorden. Vi har gjort avtale med Anton Olsen fra Kabelvåg om å få være med ut på sjøen for å fiske skrei. Så langt har fisket, i motsetning til fjoråret, vært heller skralt. Det har vært mye dårlig vær og grov sjø.
Anton blir rastløs når han ikke kommer seg ut på fjorden med sjarken. Den relativt ferske pensjonisten er i båten så å si hver dag. Et langt liv, først med fiske, og så med oppdrett, har ikke gjort ham lei. Han har sin egen skreikvote. 1200 kilo sløyd skrei kan han levere. Andre fiskeslag kan han fiske så mye han vil av. Kveita er gjev. Minst fem ganger i uka er det fisk til middag. I går stod favorittretten på menyen: Mølje. For den uinnvidde er det skrei med lever og rogn. Vi får på oss redningsvester, kaster loss og setter kursen ut på Vestfjorden.

Menneskefiske blant skreifiskere
Fisker og pensjonist Anton Olsen er ute med sjarken sin utenfor Kabelvåg for å fiske. Her i dialog med en kamerat. Foto: Lars Kristian Singelstad

Fiske og karneval
Store norske leksikon skriver følgende om det berømte skreifisket: «Den norsk-arktiske torskestammen, som er den viktigste fiskebestanden i Barentshavet, danner grunnlaget for økonomisk betydningsfulle fiskerier ved norskekysten. Som ungfisk søker torsken inn til Finnmarkskysten på næringsvandring (vårtorskefisket), og som kjønnsmoden trekker den hver vinter inn til kysten for å gyte. Hovedtyngden av fisken, som nå kalles skrei, trekker i februar/mars inn i Vestfjorden, der man gjennom tidene har hatt det mest stabile gytefelt. Lofotfisket, som hører til våre mest tradisjonsrike fiskerier, strekker seg så langt tilbake som historie og muntlige overføringer rekker.»
Fra 1880 til 1900, altså i den tiden Frelsesarmeen etablerte seg med korps (menighet) i Lofoten, regner man med at 30 000 fiskere deltok i fisket.
I en artikkel fra Statistisk sentralbyrå, sammenlignes den årvisse hendelsen med et karneval: «En stor del av den mannlige befolkningen i Troms og Nordland hadde i uminnelige tider reist til Lofoten. Her møttes væreieren og fiskeren, kapitalistisk stordrift og snørefiske, fiskekjøper og fiskeselger, bispen fra Tromsø og ukonfirmerte gutter, urmakere, brennevinselgere, musikanter, prostituerte, fotografer, spiseverter, fiskehodekjøpere, kokker og handlende. På flere måter kan livet i Lofoten i løpet av de hektiske vintermånedene sammenlignes med et karneval. Karneval betyr «kjøtt farvel», og blir feiret ved inngangen til den katolske fasten sju uker før påske. En stor del av torsken som tas i Lofoten har havnet og havner som tørr- eller klippfisk i Italia, Spania, Portugal, Afrika og Sør-Amerika, og spises i fasten», fortelles det.
Karnevalet ble i tidligere tider kjennetegnet av at «mange instanser, autoriteter og folkelige, var til stede samtidig, men ingen klarte helt å dominere de andre. Så lenge karnevalet pågikk, preget fraværet av en absolutt dominerende autoritet hele samfunnet. Folkelivet under Lofotfisket, som har vært et årvisst fiske så lenge det fins historiske kilder, hadde klare slike trekk», heter det i artikkelen som tegner et historisk bilde av matauk, kulturhistorie og det yrende folkelivet under det årlige høyde- punktet som skreifisket i Lofoten alltid har vært. (ssb, «Fra forrige årtusen» nr. 6, Lofotfisket i 1856 –2000).

 

Menneskefiske blant skreifiskere
Havna i Henningsvær. Foto: Lars Kristian Singelstad

Ølkrigen i Stamsund
Med oppstarten av Frelsesarmé-korpsene (menighetene) i Kabelvåg (1892), Henningsvær og Stamsund (1895), er det altså denne virkeligheten Frelsesarmeen fra første stund blir en del av – og de blir det med brask og bram.
«Ølkrigen» er en av de sagnomsuste fortellingene fra den første tiden i Stamsund. Fiskerne på den tiden var plaget av både salg av alkohol og provisoriske karuseller hvor man opplevde at eieren snøt dem for penger. Frelsesarmeen var i tillegg plaget av støyen fra karusellen som var plassert like ved lokalet.
«Hver kveld blev møtet forstyrret av levenet fra karusellen. En søndag eftermiddag stod kadetten selv vakt utenfor lokalet. Karusellen var i full gang og forstyrret møtet. En del av urostifterne spottet og godtet sig. Nu, mente de, skal Frelsesarmeen kverkes. Kadetten ropte til Gud om hjelp: ‘Å Gud, verden og djevelen vil ødelegge og hindre ditt verk og dine ringe vidner. Du som er Abrahams, Isaks, Jakobs og Moses’ Gud, vis på ny at du også er Frelsesarmeens Gud. Vær vår hjelper i dag! Herre, skaff bort denne karusellen og alt det som ødelegger folket!’ Aftenmøtet skulde begynde om et par timer, og kadetten anropte Gud om at han måtte fjerne karusellen til møtet begynte. 1 ½ time senere da han skulde gå ned til lokalet for å åpne dørene til aftensmøtet og kom ned i stedets hovedgate, blev han forundret over å se hele fikseralmuen komme i hurtig fart rett imot ham på vei ned til havnen. Han måtte gå til side for ikke å bli revet med. To unge fiskere la hånden på hans skuldre og sa: ‘Kadett, du har jo bedt til Gud om få karusellen bort!’ Kadetten svarte ikke, spurte bare forundret: ‘Hvad betyr disse tusener av fiskere? Hvad er på ferde?’ Guttene sa: ‘Karusellen er knust!’ Det var ikke gått mer enn 1 ½ time. Karusellen lå i knas innen utløpet av de to timer, men ikke alene, all brennevin og rusdrikk var tømt ut av hver flaske, kagge og vintønne, i sneen eller i sjøen av fiskerne selv. Dette var en søndag aften i mars 1895. Telegrafen sendte iltelegrammer rundt om i landet om ‘ølkrigen i Stamsund’. (H.A. Tandberg: 50 års korstog).
I en artikkel i forbindelse med 25-årsjubileet for Frelsesarmeen i Stamsund og Henningsvær i Krigsraabet nr. 3, 1920, stod følgende historie om en av soldatene i Henningsvær:
«Den som har sat det dypeste merke efter sig var dog vår avdøde kamerat sersjant A. Markussen. Han blev frelst paa en fiskertur, og blev straks soldat. Kommen tilbake fra fisket blev han møtt med haan og foragt av alle hjemme. Men han kjempet og bad og var altid rede til at vidne om den store rigdom han hadde i Gud. En stor sorg hadde han dog, og det var at ingen av hans egne vilde søke Gud. 
Så en dag drog han tilhavs med sin baat. Han læste sin bibel og bad for sin familie og la hver enkelt frem for Gud, som han pleide at gjøre. Efterpaa maatte han døie nogen spottegloser. Men paa sin lune maate sa han: «Naar dere alle er lagt i Guds haand, da er jeg saa tryg.»
Lite ante de at dette blev hans sidste bøn for dem. Utpaa dagen feiet stormen ham og hans baat tilbunds. Kun nogen vrakrester bragte bud. Han var borte, men hans gudsfryktige livs bønner levde. Inden kort var hele familien frelst.»

Menneskefiske blant skreifiskere
Utsikt mot havet i vakre Lofoten. Foto: Lars Kristian Singelstad

Kaffe og skrei
Anton har vært heldig. Han har ikke mistet noen av sine på sjøen. Mange av fiskerfamiliene på fiskeværene rundt om i Lofoten har opplevd det. Mer før, når båtene var små og dårlige og svart hav betydde fattigdom, sult og turer ut på havet i dårlig vær.
Buksnestragedien 10. og 11. februar 1849 er fortsatt en del av den vonde fortellingen om Lofoten. Bare i Buksnes ble 10 kvinner enker og over 300 fiskere fra Lofoten mistet livet disse to dagene. Historien forteller at ingen noen gang hadde sett Vestfjorden forvandle seg fra stille hav til kaos og storm på så kort tid og så voldsomt. På et øyeblikk krevde havet nådeløst sine ofre.

Menneskefiske blant skreifiskere
Anton Olsen er ute med sjarken sin utenfor Kabelvåg. Torsken biter på. Foto: Lars Kristian Singelstad


Anton har stanset sjarken. Han fester et trent blikk på ekkoloddet og ser at det står fisk på rundt 70 meters dyp. Juksesnella slipper ut metervis av sen. Det er bare å vente.
Det er drømmen, dette her. Fiske skrei på Vestfjorden og feste blikket mot de mektige fjellene som omkranser havet. Taust har de sett og opplevd alt. Se utover havet og alle båtene som er på sjøen. Og jeg vet, det er ikke småfisken vi er ute etter. Anton synes det er få som har tatt turen ut denne dagen, men det er likevel et flott syn. Det er lite å få. Vi flytter oss litt. Ikke så langt, men likevel nok til at Anton tror på bedre fiske. Han sjekker ekkoloddet igjen. Det er fisk. Vi får kaffe i plastkopper. Livet er helt greit.
Der biter det! Og jeg skjønner: Måten det napper er en annen enn jeg har vokst opp med og er vant til. Nappet er tyngre og mer dødt. Ikke så direkte og levende som jeg forventet. Det er langt ned, og med tanke på at dette sannsynligvis er en fisk av en viss størrelse, oppleves derfor nappet på en avdempet og rolig måte. Anton blir også ivrig. Jeg ser det rykker i ham. Selv etter et langt liv på havet, kjenner han en spent glede ile gjennom kroppen når fisken biter. Etter hvert får vi øye på skreien. Anton klepper den og tar den med trent mine over bord. Cirka fire kilo anslår han vekten til å være. Ikke den største skreien, men fin, og før vi vender nesa mot land skal det bli noen til. Den største er ganske sikkert på fine 12 kilo.

 

Menneskefiske blant skreifiskere
Fisk til tørk på Hamnøya. Foto: Lars Kristian Singelstad

 

Menneskefiske blant skreifiskere
Anton Olsen fra Kabelvåg må ned i havna, eller ut på sjøen, hver dag. Foto: Lars Kristian Singelstad

 

Dette er et utdrag av hovedsaken i Krigsropet nr. 16, 2015. Ønsker du å abonnere på Krigsropet? Klikk her.