a123

Menneskeverdets forsvarer

Menneskeverdets forsvarer

Han kjemper for folks verdi, enten det gjelder sine syke barn eller en massemorder. I de verste motbakkene folder han hendene, som før datterens respirator skulle slås av.

– Jeg kan aldri vise meg ute igjen, tenkte han.

Geir Lippestad hadde akkurat blitt oppnevnt som forsvarer for massemorder Anders Behring Breivik. Et hakekors var sprayet på forsvarerens hus. Viste han seg ute, haglet det med tomater og ukvemsord. I mailboksen raste det inn hatmeldinger og trusler, de verste av typen «Nå tar vi dine unger, så kan du se hvordan det er.» En av hans ansatte sa opp i raseri.

– Jeg trodde ikke at denne situasjonen skulle endre seg, sier han, før han setter seg bak skrivebordet på kontoret sitt midt i Oslo sentrum.

Men endret seg har det altså.

Leserne kåret ham til årets navn i VG og Dagbladet, og han har fått flere andre utmerkelser, blant annet fra advokat-foreningen og pressen.

 

Kampen mot seg selv

Mentalt skrur han tiden tilbake til 23. juli 2011. En telefonsamtale fra politiet snudde livet på hodet: «Breivik ønsker deg som forsvarer, bestem deg fort, han sier det er flere terrorister og vil ikke si mer før du kommer.»

Hjemme hadde han og kona Signe til sammen sju barn, to av dem handikappede. Datteren Rebecca var alvorlig syk, og et barn til var på vei. Advokaten trodde det ville være uaktuelt å være så mye borte fra familien. I stedet sa kona; «Om Breivik hadde kommet hardt skadet til sykehuset, ville jeg gjort jobben min som sykepleier. Legene ville operert ham».

Han kjempet med seg selv. Hvorfor skal Breivik i det hele tatt ha en forsvarer? Svaret kokte ned til rettsikkerhet, demokrati og menneskeverd.
På vei til det første møtet med Breivik, griper han seg selv i å lure på hva som vil møte ham.

– Jeg forstod at hvis jeg ikke klarer å spørre hvem i stedet for hva, må jeg snu og kjøre hjem igjen. Alle har menneskeverd, også Breivik.

– Hvordan definerer du menneskeverd?

– Jeg tror at alle mennesker er like mye verdt og skal behandles med menneskerettigheter og respekt. Det er disse prinsippene grunnloven vår er bygget på, men å greie å leve etter dem, kan være en utfordring. Det viktigste i mitt menneskeverdbegrep, er å se den enkelte, ikke bare gruppen vedkommende tilhører.

– Var det vanskelig å se personen Breivik?

– Ja, jeg måtte stålsette meg for å klare å håndhilse på ham.

 

Monster eller menneske?

Advokaten kom fram til at hvis vi ser på Breivik som en djevel uten menneskeverd, starter vi en spiral som bærer galt av sted. Han mener den tankegangen tvinger flere spørsmål på oss: Hva med den som har voldtatt og drept et barn? Hva med svært alvorlig syke? Hva med mennesker helt i livets startfase, som har veldig store funksjonshemminger?  

– Det er skummelt å flytte grensen for hva som er menneskelig, for da vil man hele tiden få en diskusjon om at noen ikke har det samme menneskeverdet som andre. Derfor er menneskeverdet absolutt, sier advokaten.

Han tror de fleste andre i Norge også trakk den slutningen. En uke etter terrorhandlingene var man ikke lenger så rasende på forsvareren og på alle høyreekstreme. Først forstod man dette med rettssikkerhet, og så var man faktisk stolte av det. Lippestad tror dette skjedde fordi det ble bygget en plattform av verdier vi kunne stå på. Han mener den ikke bare ble snekret av ham selv, men også av statsministeren, alle politiske partier, kongehus og pressen som gikk så tydelig ut og snakket og skrev om verdier og rettssikkerhet.

– Mest imponerende var det at ungdommene som overlevde infernoet kom rett på land og sa vi skulle møte hat med kjærlighet.

– Er Breivik et ondt menneske?

– Ja, i den forstand at han har utført en ond handling, men det er vår plikt å vise samfunnet at vi ikke svarer med samme mynt. Han skal ha straff, men heller ikke i fengselet bør han behandles på en måte som kan kalles tortur. Da sier vi på en måte at han likevel ikke er et menneske med menneskeverd, og da starter vi på den negative spiralen.

 

Møtet med et menneske

Som far til alvorlig syke barn er han vant til å kjempe også for deres menneskeverd, for at det offentlige skal se at: Jo, man skal få like muligheter som jevnaldrende selv om man sitter i rullestol. Jo, det er viktig med utdannelse selv om man kanskje ikke blir mer enn 15 eller 20 år. Likevel kan han i neste øyeblikk stusse når en av jobbsøkerne til kontoret sitter i rullestol.

– Skjerp deg, måtte jeg si til meg selv. Du har to rullestolbrukere selv hjemme i stua, og de er like forskjellige som alle andre mennesker. Nå må du greie å se personen i rullestolen. Hvordan kan den personen eventuelt bidra som ansatt her på kontoret?

For Lippestad er trangen til å se enkeltmennesket en slags hjelpemotor til å behandle mennesker med respekt. Den «motoren» nærmest tvang ham til Romania. Han hadde blitt oppsøkt av en romkvinne som hadde blitt tatt i tyveri. Kvinnen sa hun hadde syv barn hjemme i Romania, og at hun var her for å få råd til medisiner til den kreftsyke datteren. Lippestad trodde ikke et sekund på henne.

– Nei, er det ikke typisk, sukker han.

– Likevel reiste du?

– Folk sier jo at det står et kriminelt nettverk bak personene som er her. Jeg måtte bare finne ut av dette her.

I Romania traff han kvinnens bror og ble med til et fattigslig hus. Der var kvinnens syv barn. I ei seng lå en kreftsyk liten jente.

– Jeg endret syn på kvinnen som forsøkte å få familien til å overleve. Hun er et fint menneske, en omsorgsfull mor som lever under forhold som vi ikke har den villeste fantasi om hva innebærer av fattigdom, håpløshet og utrygghet.

Lippestad mener vi trenger de frivillige organisasjonene som ser bak fasader og grupperinger. Han refererer til Aftenposten som i fjor vinter hadde overskriften: 40 romfolk overnattet under Sinsenkrysset. Det var mange kuldegrader, og da det ble enda kaldere, sørget Frelsesarmeen for at personene fikk overnatte inne i et menighetslokale.

– Hvis det ikke hadde vært for organisasjoner som Frelsesarmeen og Kirkens Bymisjon, hadde folk frosset og sultet i hjel i dette landet, og da kunne vi ikke ha snakket om menneskeverd på samme måte som vi gjør i dag. Hvis avisoverskriften hadde vært: 40 romfolk døde under Sinsenkrysset, hva skulle vi sagt til barna våre? «Jo, vi visste de var der, men vi gjorde ikke noe»? Hvis vi snakker negativt om alle romfolk som gruppe, snakker vi om dem på samme måte som Breivik snakker om muslimer.

– Er ikke det en drøy påstand?

– Jo, og jeg likestiller ikke alle med Breivik, men jeg sier det for å sette ting på spissen. Det er lett å tenke at vi aldri vil dele nazistenes menneskesyn, men den kategoriseringen som nazister, fascister og ekstremister gjør, den gjør vi alle sammen i en viss grad, sier han.

– De fleste, og meg selv inkludert, lar ofte være å bli kjent med enkeltmennesket, for det er lettere å plassere mennesket inn i en gruppe og si: Sånn er det mennesket. Det kan være en funksjonshemmet, en rusavhengig, en alvorlig kriminell, eller folk vi tror blir en utfordring for samfunnet.

Hans egen livserfaring har gjort ham ydmyk. Av seks barndomskamerater med samme oppvekstmiljø, ble tre henholdsvis advokat, ingeniør og lege. De tre andre havnet i fengsel. Han mener han fort kunne havnet på «feil side» selv. Som 16-åring kom han intetanende hjem fra skolen og så at fremmede bar ut eiendeler fra barndomshjemmet. Faren hadde gått konkurs og familien ble satt på bar bakke.

Geir flyttet sammen med søsteren. Han beskriver seg selv som en sint, ufordragelig ung mann.

– Jeg var i drift. Når man trekker trygghet bort fra mennesker, så handler det ikke om at du er et godt eller ondt menneske. Det kan være mange tilfeldigheter som avgjør om du faller innenfor eller utenfor den respektable samfunnsidé. Det kan også handle om hvem det er som står der og plukker deg opp. Er det et godt miljø, eller er det et dårlig miljø? Jeg var heldig og traff et godt miljø, sier han.

Menneskeverdets forsvarer
– Frivillige organisasjoner setter fokus på menneskeverd på en flott måte, sier advokat Geir Lippestad. Foto: Kai-Otto Melau

Bønnens styrke

Noen ganger må han søke hjelp utenfor seg selv. Datteren Rebecca var født med en alvorlig muskelsykdom. Midt under rettssaken, kjempet hun mellom liv og død. Advokaten ba til Gud om at hun skulle leve lenge nok til å se

babyen.

– Er bønn noe du henter styrke fra?

– Ja, det er det. Bønn har fulgt meg siden jeg gikk på søndagsskolen. Jeg har ikke noe fast ritual, men jeg ber når jeg trenger hjelp.

Det gjorde han spesielt i juni i år.

– Da mistet vi Rebecca. Hun ble 17 år. Vi visste klokkeslettet og dagen hun skulle dø, fordi hun var koblet til respirator, og den skulle slås av. Det var en svært spesiell siste uke og siste natt. Jeg ba mye den siste natten, ikke om at Gud skulle gjøre Rebecca frisk, men jeg ba om at jeg skulle få hjelp til å være pappa for henne til det siste. Jeg ba også om å klare å være pappa for de syv andre barna. Jeg ba rett og slett om hjelp til å greie å komme gjennom dette, sier han stille.

Under Breivik-saken gikk han turer om natta og ba.

– Når jeg hadde sett forferdelige bilder, eller begravelser på tv, familier som var fortvilte, da ba jeg om styrke.

Han tror ikke sorg og styrke er motsetninger.

I boka Det vi kan stå for skriver han; «Det er sorg og styrke som former oss til hele mennesker, som gjør at vi kan være gode borgere, at vi kan være gode mot hverandre».

Så klarer vi å være gode mot hverandre? Lippestad tror Norge er i en brytningstid der vi ikke helt vet hvor vi går.

– Jeg håper vi kan holde verdidebatten levende og like gjennomgripende som etter 22. juli. Da får vi et kompass for veien videre, sier Geir Lippestad.

Han bruker sin egen familie som eksempel på hvor mangfoldige vi mennesker er. Noen er av typen som får til alt. Som betaler til samfunnet det de koster. Andre er ikke med i det regnskapet.

– De får aldri betalt tilbake det de kostet, men de lærer oss så uendelig mye. Folk er ikke like, men alle er verdifulle.

randi.bjelland@frelsesarmeen.no

Dette er en artikkel fra Krigsropet nr 45 2013, du finner flere smakebiter her. Bestill abonnement (til deg selv eller i julegave) eller prøvenummer her. Krigsropets Facebook-side finner du her.