a123

Musikk for ånd og kropp

Tord Gustavsen (42) reiser verden rundt med jazzmusikk og gir konserter. Det er likevel når han fyller kirkerommet med sine ordløse salmer og abstrakte gospel at han virkelig er på hjemmebane.

Musikk for ånd og kropp
– Pappa spilte masse piano da jeg var liten. Det var uvurderlig for hvordan jeg kom inn i musikken, sier Tord Gustavsen. Foto: Kai-Otto Melau

Det er helt stille i Sagene kirke. Oslos «østkantkatedral» er fullsatt av mennesker som er kommet til LysVesper, en liturgisk time hvor musikken, poesien, lyset og stillheten fyller kirkerommet.

Ved klaveret sitter Tord Gustavsen. Varsomt, ettertenksomt, enkelt, men likevel fordypende lar han fingrene løpe over tangentene, alene eller i samspill med andre musikere.

Kan hende spiller han Graceful Touch fra plata Changing Places utgitt i 2003. Melodien er i utgangspunktet tilegnet den gode klassiske massasjen eller behandling med rosenmetoden. De varme hendene og fingrene som løser opp spenninger og får deg til å puste dypere. Men som tittelen også inviterer til: Den kan også tolkes på en religiøs og åndelig måte. Gud som berører mennesket.

– Hva er det med denne melodien som berører oss slik?

– Den har noe veldig enkelt og sangbart ved seg, samtidig som harmonikken åpner for å gå akkurat så langt som en føler for det i improvisasjon. I utgangspunktet har den en viseaktig enkelhet. Da jeg spilte den med trio ble den ofte en svær og groovy sak, men alt kommer fra det sarte. Den går om hverandre i moll og dur. Musikken er ikke enten melankolsk eller «happy», den lever hele tiden i det spennet som skapes når man går inn og møter smerte med håp og livskraft.

 

Et annerledes barn

Tord var et annerledes barn. Veldig annerledes, vil han helst si selv. Oppveksten i Hurdal var god, men ikke uten sosiale utfordringer.

– På syttitallet var det ikke så mange innflyttere der. Vi kom fra Oslo, og jeg snakket annerledes. Jeg spilte piano og ikke fotball. Jeg likte skoletimene, men gruet meg til friminuttene. Deler av ungdomsskoletiden var destruktiv. Det var til tider et dårlig klassemiljø med mye slem oppførsel, jeg hadde ikke så mange gode venner. Heldigvis løsnet det litt mot slutten.

Tord opplevde bygdemiljøet som delvis destruktivt.

– Når noen sier at det er bedre å vokse opp på landet enn i byen og gjør det til en sannhet, da protesterer jeg. Det er bare tull. Det kommer helt an på sammenhengen. I byen har man også mye mer å velge mellom.

Det virkelig gode for Tord i barndom og oppvekst var farens pianospill, og allerede fra toårsalderen, samspillet dem imellom.

– Pappa spilte masse piano da jeg var liten. Det var uvurderlig for hvordan jeg kom inn i musikken. Jeg lekte med musikk. Vi spilte firhendig, improviserte, lagde sanger om dagen som hadde vært. Jeg lagde egne små sanger lenge før jeg lærte å lese noter.

For Tord var det fundamentalt viktig å begynne med musikk som uttrykk og lek, ikke som et felt hvor det handler om å spille riktig og unngå å gjøre feil.

– Det kan godt gå bra om man begynner med klassisk musikkundervisning, men sannsynligheten for at det går dårlig, er større om man tenker på å utvikle musikalitet.

Med foreldre som var aktive i kristent arbeid, ble både bedehuset og kirkerommet viktige arenaer for den musikalske utviklingen. Tord ble tilknyttet ungdomsarbeidet gjennom klubb og kor. Allerede i femte klasse akkompagnerte han ungdomskoret som egentlig hadde 15 års aldersgrense.

– Etter hvert spilte jeg med jevnaldrende. Det var viktig for meg. Vi drev en sanggruppe og skrev arrangementer til salmene og spiritualsmelodiene vi brukte.

 

Musikk for ånd og kropp
Tord Gustavsen følte seg hjemme i det improviserte. Foto: Kai-Otto Melau

Å bli funnet av en idé

Fra Tord var 11 år, tok han også klassiske spilletimer hos en av professorene ved Norges musikkhøgskole i Oslo. Tord absorberte og tok til seg alt. Han elsket den klassiske musikken og var takknemlig over å lære å spille den.

Likevel kjente han på at han ikke klarte å spille det klassiske materialet i konsertsammenheng med god nok tilstedeværelse.

– Samtidig som jeg prøvde å utvik-le det klassiske repertoaret, opplevde jeg at det var i det improviserte, i kontakten med spirituals og salmer og den type melodikk, at jeg virkelig var hjemme.

Han kjente også noe av den samme fremmedgjøringen under studiene på jazzlinjen til Trondheim musikkonservatorium.

– Målet var hele tiden å strekke det vi spilte så langt som mulig i abstrahering og kompleksitet. Og jeg ble flink til det.

Likevel var det først da han fant referansepunktet hvor klassisk, moderne musikk og jazz smelter sammen med musikkgrunnlaget fra barndommen, selve grunnfjellet, med gospelstrukturen som bunn og melodikk som gjenkjennes i den enkle barnesangen, at fremmedgjøringen opphørte.

– Forklarer dette også noe av enkelheten i musikken din?

– Ja. De første jazzprosjektene jeg gjorde før oppvåkningen var ikke dårlige, men sett i ettertid mangler de den dype forankringen. Sammensmeltning av abstraksjon, kompleksitet og enkelhet er jo aldri ferdig, den skjer hele tiden, men for meg ble det samtidig en frelseshistorie. Jeg innså at jeg måtte forankre røttene dypt ned, røtter som helt klart både var musikalske, åndelige og geografiske. Jeg strakte meg ned til min barndomstrygghet, og lot meg favne.

– Hva leter du etter når du komponerer?

– Det er nok mer en følelse av selv å bli funnet, enn å finne. Det kan være et enkelt motiv, men av og til også en harmonisk idé. Så gjelder det å gå inn i en dialogprosess med meg som aktiv, intensjonal skapende og «det jeg har fått». Jeg ser etter former for basal enkelhet som åpner og ikke lukker. Noe som kan minne om en vuggesang eller en poplåt, men som heller åpner sinnet til flertydighet enn å lukke inn og sette punktum.

 

Sorgprosess uten omveier

I 2003 mistet Tord Gustavsen mormor, bror og hans lille datter i en fryktelig bilulykke.

– Hvordan påvirket det musikken din?

– Det har helt klart påvirket meg på noen måter jeg selv kan se, men også på måter jeg ikke har oversikt over selv. Det var en veldig tung erfaring av sorg og smerter man ikke bare leser om, men også kjenner langt inn i sjelen. Du kjenner at dagene blir svarte, men også hvordan lyset kommer tilbake igjen og hvordan sorgen har forskjellige

faser. Jeg tror at spennet mellom behov for at musikken skal være et grunnfjell av både trøst og sensualitet, men samtidig åpen og fri, ble enda sterkere av ulykken. Rett og slett fordi trøstbehovet nødvendigvis ble eksistensielt mye sterkere. Det ble nødvendig å spille seg ned dit hvor man kunne kjenne at musikken hadde en kraft som bar gjennom alt.

Tord understreker at veien dit gikk gjennom en ærlig prosess uten snarveier.

– Jeg kunne ikke late som, være kulere enn hva det egentlig var grunnlag for. Da blir det bare verre. Men dersom man går ordentlig igjennom en slik sorgprosess, kan det likevel åpenbare seg gledeskilder som bærer.

– Mange opplever musikken din som terapeutisk. Fungerer instrumentalmusikk bedre til det enn tekstbasert musikk? 

– Ja, jeg tror det. Skal tekstbasert musikk fungerer slik, trenger man på en måte flaks. Da handler det om å finne ordene som passer akkurat i øye-blikket. Instrumentalmusikken har et annet potensiale. Objektene, fargene og sitringene kan møte deg der du er og bli det du trenger. Fortolknings-mulighetene er større.

 

Musikk som tjener

Vi er tilbake til Østkantkatedralens vakre kirkerom og opplevelsen av noe som sterkt berører den anerkjente jazzpianisten. En arena hvor musikken fungerer åndelig. En gudstjeneste hvor menneskene som fyller rommet, lar seg berøre. De ber, tenner lys, går til nattverd og søker forbønn. Alt mens Tord spiller. For Tord er musikk ikke et redskap, men til for sin egen skyld. Den skal ikke tjene et budskap slik den gjorde for hans farfar, sangevangelisten.

– Han hadde ikke et sterkt forhold til musikk i seg selv, for ham var det sangen om Jesus med musikk til. For meg er det helt annerledes, men det går likevel opp i hverandre. Det å tjene skjønnheten er for meg samtidig å tjene Gud. Når dét er sagt; vesperne har vært en veldig meningsfull tjeneste for meg. Det setter musikken inn i en annen kontekst som ikke er konsert, men hvor den likevel får stor respekt og en sentral plass, om enn i et mer tjenende perspektiv. Jeg liker godt å arbeide i dette ydmyke lyset, der man setter parentes rundt egoet i musiseringen samtidig som musikken er viktig.

Tord bringer musikken inn i et rom hvor han også har fått være med å forme liturgien.

– Dette er det lenge siden jeg har vært med på, men det møter min lengsel etter liturgiske sammenkomster hvor ordene er færre. Jeg har fått være med å virkeliggjøre det jeg jeg selv ønsker å møte når jeg går i kirken. Vi hadde gjort dette med stor glød også om det kom bare fem mennesker, men når vesperne i tillegg har samlet mange, og det har oppstått en paradoksal høykirkelig vekkelsesaktig stemning, er det sterkt. Jeg er ydmykt takknemlig over å få være med på dette.

emil.skartveit(a)frelsesarmeen.no

Dette er et utdrag fra en artikkel i Krigsropet nr 4 2013. Du finner flere smakebiter her. Bestill abonnement eller prøvenummer her. Krigsropets Facebook-side finner du her.