a123

Når løsningen blir problemet

Da Karen Marie Lereim Sævareid drev med selvskading som ung, ble mye av
den kristne forkynnelsen vanskelig. Hvilke utfordringer gir selvdestruktiv oppførsel
et kristent ungdomsarbeid?

Når løsningen blir problemet
– Jeg føler meg heldig som kan kjenne at jeg er glad i meg selv og unner meg selv det gode. Det er en gave å føle seg elsket. Å ha erfart noe annet kan bli en ressurs og gjøre oss til rausere og mer tolerante mennesker, sier Karen Marie Lereim Sævareid (32). Foto: Torill Helene Heidal Landaasen

I dag er selvskading ikke lenger en del av Karen Marie Lereim Sævareids liv. Det fyller ikke lenger hverdagen slik det gjorde i tenårene. Arrene på armene kan fremdeles skimtes, men sårene har grodd. Nå er hun en ressurs på området, både som utdannet sykepleier ansatt i ungdomspsykiatrien, og snart ferdig utdannet prest.

– I dag er det like uforståelig for meg at noen kan gå løs på sin egen kropp, som for en som aldri har skadet seg, sier Karen Marie.

Derfor er det ikke udelt positivt å stå frem med historien. Det handler om hva hun ønsker å bli identifisert med.

– Samtidig, når jeg som prest skal forkynne et sant gudsbilde og snakke sant om troen og livet, kan det være en ressurs å bruke noe av sitt eget. Vi trenger at noen snakker balansert og reflektert om egen svakhet.

Og det trengs. Undersøkelser viser at en fjerdedel av norske ungdommer går løs på seg selv når livet blir vanskelig å takle.

 

Manglet ord

Som en følge av overgrep i barndommen har Karen Marie hatt selvdestruktive tanker og atferd så lenge hun kan huske, men selvskading som en målrettet og bevisst handling begynte i tenårene. Da selvdestruktiviteten gikk over i selvmordstanker som femtenåring, ble hun innlagt ved voksenpsykiatrisk avdeling i tre år.

– Det var ansett som god behandling den gangen, men i dag vet vi at selvskadere flest responderer dårlig på langvarige innleggelser, sier Karen Marie.

Institusjonsmiljøet var tøft. Hun lærte nye teknikker av eldre medpasienter som konkurrerte om hvem som skadet seg mest alvorlig.

– I starten var selvskadingen først og fremst en måte å kommunisere på. Som femtenåring manglet jeg språk for alt jeg bar på, og selvskadingen ble min måte å kommunisere lidelsen til personalet i avdelingen på.

Etter hvert tjente selvskadingen andre formål.

– Selvskading kan brukes for å mestre på så mange måter, som straff og for å regulere sterke følelser. Å komme i kontakt med følelser kan være forvirrende, enten de er gode eller vonde. Selvskadingen hjalp meg å være følelsesløs, det likte jeg best å være. Ingen alternativer kan måle seg med den effekten selvskadingen har. Den som ønsker å slutte, må være villig til å velge det som er nest best, sier Karen Marie.

Hvordan reagerte folk rundt deg?

– De som kjente meg godt, så selvskadingen som en del av et komplekst sykdomsbilde og som en reaksjon på en vanskelig historie. Jeg valgte å være åpen med vennene mine, og det bidro nok også til lite frykt. Det tok ikke mye plass, men var heller ikke tabu.

Ellers var det mange som så, men få som spurte.

– Selvskading vekker et spekter av følelser i oss, fra frykt og avsky til omsorg. Som så mange andre selvskadere møtte jeg sinne, overdreven og ureflektert omsorg, ignoranse og åpenbar frykt.

 

Vendepunktet

Vendepunktet kom da en sykepleier i avdelingen begynte å jobbe med kognitiv terapi som fokuserer på å endre dysfunksjonelle tankemønstre og bli bevisst egne tanker og følelser i dagligdagse situasjoner.

– Jeg er ikke udelt positiv til kognitiv terapi, men for meg ble dette starten på veien ut. Jeg kjente at det skjedde noe med meg, og jeg forsto at om jeg fulgte dette opplegget, kunne jeg risikere å slutte å skade meg. Jeg måtte ta stilling til hvorvidt jeg ønsket å bli frisk eller ei.

Hun landet på at hun ønsket å bli frisk. Da måtte hun kutte kontakten med avdelingen hun hadde vært på i flere år.

– Jeg var veldig knyttet til den og til personalet. Men det var så lett å forbli syk der. Jeg trengte å ta steget ut og begynte hos en kognitiv terapeut.

Terapien og hennes egen viljestyrke hjalp henne.

– Jeg ville noe i livet, jeg ville bli sykepleier. Og jeg visste at da måtte jeg klare å oppføre meg. Kognitiv terapi gjorde meg delaktig, den stilte krav og hjalp meg å ta mer ansvar for livet mitt. Det ble et vendepunkt, selv om jeg har jobbet mye med historien min i etterkant.

 

– Følte meg syndig

Den kristne troen ble aldri tatt opp i terapien, selv om Karen Marie gjennom hele prosessen hadde en tro og var del av et stort kristent ungdomsmiljø. Det hadde sine fordeler og ulemper. En ting som ble vanskelig, var forkynnelsen.

– Det ble forkynt at vi er skapt i Guds bilde, og at vi er satt til å ta vare på jorden, hverandre og oss selv. Her var det mye som ikke rimte. Selvskadingen føltes på den ene siden som en stor synd, og på den andre siden som en passende straff som jeg tenkte at Gud var enig i at jeg skulle ha.

På en kristen festival gikk hun til forbønn og fortalte hvordan hun følte det og hvorfor. Hun ble møtt med syndenes forlatelse.

– I et selvdestruktivt hode virker tilgivelse for synd som en bekreftelse på synd, snarere enn som en bekreftelse på ens verdi. En som skader seg selv, trenger anerkjennelse for at en forsøker å få det bedre, mer enn bekreftelse på sin syndige natur som en mer enn de fleste andre er innforstått med.

Bønner som «takk for at alle vi som er her har det så godt», ble også vanskelig. Lovsangskvelder var noe av det tøffeste Karen Marie deltok på.

– Sterke følelser er selvskaderens største fiende. Under lovsangen opplever mange å få utløp for mye følelser, både gode og vonde. Om man ikke har redskaper til å regulere disse følelsene med, blir det fort uutholdelig. Det som er ment å være en arena for å styrke gudsrelasjonen, kan i verste fall bli en del av selvdestruktiviteten.

– Bør vi slutte med slike arrangementer?

– Nei, men kunnskap og åpenhet er viktig. Det er viktig å ha trygge voksne til stede som ikke demoniserer og åndeliggjør noe som er en naturlig reaksjon på smertelige livserfaringer. Fellesskap kan være vanskelig, og vi bør kommunisere at det er greit å reagere på ulikt vis.

 

Dette er et utdrag fra en artikkel i Krigsropet nr 15 2013. Du finner flere smakebiter fra magasinet her. Du kan bestille abonnement eller prøvenummer her.