a123

Når livet leves enkeltvis

Mange enslige føler seg lite verdsatt i det kristne fellesskapet. Frelsesoffiser Elisabeth Henne har utfordret Frelsesarmeen på de ensliges plass i organisasjonen.

Når livet leves enkeltvis
Enslig, men ikke alene. Oberstløytnant Elisabeth Henne har tatt bevisste valg for å få et godt liv som enslig. Foto: Ranveig Nordgaard

«Single fra 30-årene og oppover faller mellom to stoler», sa en kvinne til avisen Vårt Land for noen år tilbake. Kvinnen ville være anonym fordi hun ikke ønsket reaksjoner fra menigheten sin, og fordi hun mente at dette først og fremst ikke handlet om henne. Og sant nok. For førti prosent av husstandene i Norge består av enslige, ifølge Statistisk sentralbyrå. Det vil si at de enslige også er godt representert i våre menigheter. Likevel melder denne gruppen at de ofte føler seg lite verdsatt i fellesskapets storsatsning på barne- og familiearbeid.

De enslige er ingen homogen gruppe. Den inkluderer de som er ufrivillig enslige, de som har valgt enslig stand, og de som har mistet sin partner i skilsmisse, brudd eller død. Elisabeth Henne (60) har levd hele livet som enslig.

– Det har ikke vært et bevisst valg, det har egentlig bare blitt sånn. Enkelte har prøvd å trøste meg ved å si: «Jeg kan ikke skjønne at du ikke er blitt gift!» humrer oberstløytnanten som i dag er sjef i Frelsesarmeens sentraldivisjon.

– Det har ikke klaffet for meg å finne en ektefelle. Jeg opplever imidlertid at jeg som enslig absolutt lever et fullverdig liv.

 

– Hva med oss enslige?

Henne har funnet visdom i sitatet «Hold døren til ekteskapet åpen, men lev ikke ditt liv på terskelen.»

– Jeg vil ikke si at jeg aldri skal gifte meg, men for meg er det viktig å leve her og nå. Jeg synes uttrykket «å forsone seg med å være enslig» gir et negativt utgangspunkt. For meg handler det mer om bevissthet. Å bli gift har ikke vært noe bønneemne for meg. Jeg har imidlertid måttet gjøre et bevisst valg om å trives i eget selskap. Det er en betingelse for å leve et godt liv som enslig.

 I Frelsesarmeen er det i mange stillinger fokus på delt lederskap mellom ektefeller.

– Her ligger det en kime til mindreverdighetsfølelse for oss som er alene.

Da hun ble offiser i 1982, kunne hun som enslig regne med å få en annen kvinnelig, enslig offiser beordret inn i livet og i leiligheten med jevne mellomrom, eller bli assistent for en familie.

– Det har heldigvis endret seg, men jeg våger påstanden at Frelsesarmeen fremdeles har et stykke vei å gå når det gjelder likestilling både i forhold til sivil status og kjønn.

Nylig kom hun med en utfordring til Frelsesarmeens ledelse om de ensliges plass i fellesskapet.

– I en sammenhengen jeg var ble det snakket om hva Frelsesarmeen skal satse på fremover. Fokuset ble satt på familier, barn og unge. Det er selvfølgelig riktig og viktig, men når det er det eneste som sies, kan det oppleves som ekskludering av oss enslige. Jeg valgte etterpå å gjøre ledelsen oppmerksom på at vi er en flokk med voksne kvinner og menn som er enslige og som også skal reddes for himmelen og ha et kristent fellesskap i våre menigheter. Hva med oss?

– Hvordan ble du møtt?

– På en god måte. Jeg tror det er viktig at dette settes ord på og at det får sin berettigede oppmerksomhet. Jeg har kun vært på ett offiserskurs i løpet av mine 30 år som offiser hvor temaet «å leve som enslig» har vært satt på dagsorden. Dette er ikke et tema som er viktig først og fremst for oss enslige frelsesoffiser, men fordi vi i vår offiserstjeneste møter mange som lever alene. Da er det viktig med innsikt og kompetanse.

 

– Mer sårt som ung

Hennes erfaring er at det å være enslig har endret seg med årene.

– Som ung er man mer sårbar. Det ligger en forventning om at alle skal finne en å gifte seg med. Det å ikke bli gift kan derfor være sårt og til dels skambelagt som ung. Vi lever også i et samfunn med sterkt fokus på seksualitet, det forventes at vi skal ha seksuell erfaring. Det at vi som kristne enten skal gifte oss eller leve i avholdenhet, kan derfor også oppleves som en utfordring.

 Dessuten handler det om å få barn. Som førskolelærer var Henne styrer i en barnehage hvor flere gledesstrålende kollegaer kom for å få fødselspermisjon.

– Også venner rundt meg fikk barn, og jeg oppleve noe ganger tristhet fordi jeg selv kunne ønske meg barn.

Da hun valgte å bli offiser som 30-åring, var reglene slik at skulle hun gifte seg, måtte hun finne en annen frelsesoffiser. Reglene er ikke slik i dag.

– Begrenset ikke regelen utvalget ditt av ektefelle?

– Jeg tenkte aldri slik. Jeg har alltid kjent på en frihet i forhold til offiserskapet. Jeg pleier å si at «jeg er offiser i dag, hva jeg er i morgen, vet jeg ikke.»

 

– Viktig med en samtalepartner

I dag har hun et mer trygt og godt selvbilde enn som ung, selv om hun fremdeles mener å vite at hun er diskvalifisert fra enkelte sosiale sammenhenger som er lagt opp for par.

– Men dette er ikke noe som tar stor plass i tankene eller i livet mitt. Jeg er heldig som har hatt samme sjelesørger i 20 år. Jeg har fått snakket om det å leve som enslig, om gleder og utfordringer, og om andre problemstillinger i livet. En samtalepartner betyr mye.

Et annet grep hun har tatt, er å ha et bevisst forholdt til den oppvoksende slekt.

– Jeg er tante til to og reservebestemor til to. Det er en rikdom i livet, dessuten ser jeg på det som en investering, også med en liten baktanke om at disse fire besøker meg når jeg blir eldre. Da er det ingen som naturlig har noe ansvar for meg, sier Henne.

 

Jesu ideal gjør godt

Etter å ha jobbet seg gjennom mer såre følelser som ung, handler det å være enslig i dag mest om hverdagen.

– Det handler om å kunne kjøpe én biff eller én teaterbillett, og at det er greit. Nå går jeg gjerne på teater alene, men det skal litt mot til de første gangene, sier Henne.

I enkelte situasjoner kan hun kjenne på savnet etter å være to. Men stort sett setter hun pris på den gode ensomheten.

– Livet som enslig gir også en stor frihet. Jeg styrer dagens rytme og disponerer tiden min selv. Jeg kan prioritere mine interesser, mitt arbeid og mitt andaktsliv.

I dag skal det mye til før hun gir opp denne friheten.

– Jeg lever et fullverdig liv. Jeg gleder meg også over Jesu yppersteprestelige bønn hvor han setter opp vennskapet, og ikke ekteskapet, som et ideal for fellesskapet mellom ham og oss. Det har gjort meg godt, sier hun.

 

Dette er et utdrag av hovedsaken om de ensliges plass i menigheten i Krigsropet nr. 38, 2012. Du finner flere smakebiter her. Liker du magasin bedre på papir? Fyller du ut dette skjemaet sender vi deg et gratis prøvenummer i posten. Du kan også gi prøvenummeret til en venn.