a123

Nødropet

Trond Einar Frednes hadde sittet 11 år i fengsel. Alle forsøk på omstart i livet hadde slått feil. Da ropte han på Jesus.

Nødropet
– Jeg må leve videre, selv om ikke alle har tilgitt meg og ikke alle ting er glemt. Å være tilgitt betyr at det er stopp for det gamle livet, sier Trond Einar Frednes. Foto: Kristianne Marøy

– Hei!
Trond Einar Frednes hilser og smiler til kjentfolk på kafeen.
– Larvik er en liten by, så veldig mange vet hvem jeg er, og jeg vet hvem de er, men det går greit. Det kunne vært fristende å flytte til et annet sted, men for meg føles det riktigst å bli her jeg har bodd i alle år, sier han.
Trond Einar er 37 år. For et par år siden regnet politiet ham som en av Norges farligste menn. Krimforfatter og tidligere etterforskningsleder i Larvik-politiet, Jørn Lier Horst, har skrevet boken Badboy om Trond Einar. I den forteller forfatteren at Trond Einar var ansett som en av landets mest fryktede torpedoer med det som hører til av utenkelige grusomheter. I 2003 ble han dømt for drap, og er også dømt for flere tilfeller av grov narkotikakriminalitet, grove ran og våpentrusler mot politiet. Til sammen har han sittet i fengsel i 11 år.
Trond Einar står ved det alt sammen. En ting var å bli bura inne, men angeren, selvbebreidelsen og fortvilelsen var like ille. Hvordan kunne han svikte samboeren sin, barna sine og moren sin? Alle de han var glad i. Gang på gang.
Denne formiddagen går han et drøyt år tilbake i tid.
– Jeg var ute fra fengslet på prøve, og hadde så vidt begynt å stable livet på beina igjen. Det eneste jeg ønsket var å bli en vanlig pappa og mann. I tillegg hadde jeg så vidt kommet i gang med «Badboy», et rusforebyggende arbeid blant ungdom.
Denne gangen skulle han klare det, men den korte stoppen han la inn på vei hjem en kveldstund, hadde han ikke tatt høyde for. Fem, seks Amcar-biler utenfor samme hus fikk ham til å stoppe og hilse på gamle kompiser.
Dagen etter skulle datteren hans få 4-årsbok i kirken, og han ble med henne dit. Da han så vidt hadde kommet ut på kirketrappa etter gudstjenesten, ringte politiet.
– Jeg hadde kommet i et basketak kvelden før, og nå var det rett tilbake bak lås og slå. Og akkurat nå som jeg følte jeg hadde fått livet i henda på nytt. Det føltes så håpløst. Barna ville miste pappaen sin igjen. Jeg hadde lurt dem enda en gang. Der og da visste jeg at det bar rett tilbake til Bastøy og videre til høysikkerhetsfengselet i Skien. 

Bønneropet
– Der, i en liten celle med bare nakne murvegger, ropte jeg på Jesus. Ingen forklaringer eller fine gjennomtenkte formuleringer, bare ropte ut i fortvilelse. Et nødrop. Alt annet hadde jeg prøvd, sier Trond Einar.
Øyeblikket etterpå hørte han at det ringte i kirkeklokkene på Bastøy.
– Ding, dong, smiler han og legger hodet over til venstre og til høyre.
Han gikk til kirken, og der ble han tatt imot av en gruppe menn fra Christian Fellowship, en internasjonal kristen organisasjon.
– Jeg fikk ut en lang rekke frustrasjon og fortvilelse til en av dem. Etterpå ba alle for meg, og jeg fikk telefonnummer til flere jeg kunne kontakte for å få hjelp. Til slutt forsikret de meg om at dette ville gå bra.
Det gikk som han hadde regnet med. Dagen etter ble han overført til Skien, og noe av det første han gjorde, var å kontakte presten der.
– Vi hadde en veldig god dialog, annerledes og enda mer ærlig enn på Bastøy. De siste par dagene hadde jeg fått trygghet og en helt annen ro enn jeg hadde hatt noen gang. Noe var i ferd med å skje med meg.
De neste dagene lå Trond Einar på cella og ba for familien sin. Med foldede hender nevnte han hver og en av dem med navn.
– Samtidig begynte gode ting å skje utenfor fengslet, forteller Trond Einar.
– Hvordan?
– Både hjemme hos samboeren min, Regine, og hos moren min dukka det opp folk som hadde en tro. Familien min ble invitert til frokost hos naboer og til middager hos mennesker de ikke visste om. En eldre nabo, Hartvig, måkte snø for Regine og var der med masse forskjellig slags hjelp for henne og barna så lenge jeg satt inne. Det kan være vanskelig å tenke seg at vanlige naboer skal ta kontakt med familien til en av Norges mest kriminelle, i det hele tatt bevege seg inn på vårt område, men det har vi opplevd massevis av. Det kan ikke være noen andre enn Gud som har sendt dem. Helt fantastisk.
– Ser du det som svar på bønneropet ditt?
– Klart det er det. Hvem andre hadde jeg ropt på?
Med sine fengselsdommer kan det kanskje være vanskelig å tenke seg at Trond Einar ropte på Jesus fra fengselscella.
Hadde du en tro på Gud fra før?
– Jeg har alltid hatt en tro på Gud. Det har vært veldig naturlig for meg helt fra jeg var liten, da mamma og tantene mine tok meg med på Indremisjonen og Frelsesarmeen og andre steder. Jeg ble forresten barnevelsignet i Frelsesarmeen da jeg var liten. Moren min er fremdeles med der, står grytevakt, holder på med klær og deler ut mat hver tirsdag i Sandefjord. Nå er jeg faktisk litt med på den innsamlinga av klær til Frelsesarmeen sjøl også.
Etter søndagskolen og barneskole-tiden var det bråslutt med Frelsesarmeen. Han holdt på et vis fast på gudstroen han hadde fått der, men utover den syntes han ikke at kristendommen var noe å satse på. I perioder var alt som handlet om Gud veldig fjernt.
– Og i de streifene jeg hadde av en tro, så var jeg i hvert fall bestemt på at sånne som meg ikke fortjente Guds kjærlighet.

Nødropet
– I dag kan jeg bøye huet og kjenne at det er noen som tar vare på meg uansett. Til tross for alt jeg har gjort, sier Trond Einar Frednes. Foto: Kristianne Marøy

Vendepunktet
Trond Einar følte ikke han hadde behov for Gud. Han klarte alltid å ordne opp i ting selv.
Helt til den siste gangen han ble satt på cella på Bastøy. Da fikk angsten overtaket. En fryktelig fortvilelse over sin egen situasjon og aller mest for familien. Alt han hadde ødelagt for sine egne. Han så ingen løsninger, ingen rømningsvei fra nederlaget. For nesten første gang var han uten kontroll. Så ynkelig, maktesløs og liten. Selvforakten trommet innvendig.
– Jeg var et eneste virvar. Helt forferdelig. Til da hadde jeg trodd jeg skulle klare alt selv. Jeg kunne valgt å fortsette å stole på meg selv. Jeg kunne tatt livet mitt, men jeg valgte å rope på Jesus.
Dette ble vendepunktet.
– Det roa seg helt ned. Helt brått. For et par år siden hadde jeg bare ledd av en sånn historie, men dette er hele forklaringen på at jeg sitter her nå. I dag kan jeg bøye huet og kjenne at det er noen som tar vare på meg uansett. Til tross for alt jeg har gjort.
Kan du forklare hva som skjedde?
– Jeg skjønner jo ingen ting av hvordan, men jeg fikk en spesiell varme i kroppen. Som om alt var helt mørkt, og det kom en god varme og tok tak i meg. Som å våkne og se nye muligheter. Håpløsheten ble snudd til trøst. Kanskje det kan sammenfattes i at jeg hadde fått nåde, nøler han og stopper opp litt.
– Jeg har ikke ord for det. Det nærmeste er kjærlighet.
På Bastøy fengsel, i Oslofjorden mellom Moss og Horten, fikk Trond Einar nye møter med Frelsesarmeen. En gruppe fra Frelsesarmeens korps (menighet) i Moss besøker fengselet med jevne mellomrom, og motsatt kommer fanger til Moss og er med på gudstjenester på Frelsesarmeen der.
De første gangene slang han innom Alpha-kursene som Frelsesarmeen holdt på Bastøy, men syntes det meste var svada. Han hadde han prøvd å lese litt i Bibelen innimellom også, men det var bare kjedelig.
– Jeg forstod ikke et plukk.
Under den siste soningen opplevde han disse samlingene ganske annerledes. Blant annet syntes han andre fanger hadde så rare spørsmål om ting som var helt klart for ham.
– Men jeg kjenner meg igjen i det, for det er først når du begynner å tru på det, at det begynner å skje. Jeg synes fremdeles det er merkelig at Jesus gjorde vann til vin og mettet fem tusen med nesten ikke noe mat, men jeg velger å tro det. I dag er det masse i Bibelen som snakker til meg og utfordrer meg. Særlig i evangeliene, de er jo fulle av nåde.
Trond Einar merket seg spesielt en av frelsesoffiserene.
– Han hadde vært yrkesoffiser i militæret med en god lønn, men sluttet der for å bli offiser i Frelsesarmeen. Tenk å ofre så mye. Blant folk flest er det mange som ser på det som å sette seg nederst på rangstigen og legge hodet litt på hoggestabben. For min del synes jeg det er flott at en tør å snu ryggen til en karriere og gjøre noe som er så mye viktigere. Han inspirerte meg. 

Satser på forebygging
For Trond Einar er Badboy-prosjektet viktig. Prosjektet handler om forebygging av kriminalitet og rusmisbruk. Mens samboeren hans administrerer det, treffer han ungdom på gata og i klasserommene på videregående skole.
Utfordrer dem med foredrag og spørsmål om hvorfor de begynte med narkotika, og gir dem personlige erfaringer om hvordan det er å leve et liv som hard kriminell og rusavhengig.
– Jeg forteller dem at alle som kjøper stoff, bidrar til å opprettholde torpedo-virksomheten og all den grusomheten det medfører. For at den verdenen jeg opererte i skal overleve, er de avhengige av å rekruttere nye på deres alder, forteller Trond Einar.
– Samtidig legger jeg vekt på å ta ansvar for eget liv og hvor viktig det er å bry seg om andre. Jeg presiserer at om man har trådt feil, så må de ta et skritt tilbake mens de ennå kan. Det er viktig å fortelle de unge at det er mulig å endre kursen.
For dette arbeidet får Trond Einar heiarop fra politiet i Larvik. «(…) Det handler om å arbeide strategisk og langsiktig for å forhindre at kriminaliteten oppstår. (…) Det handler også om å sikre at politiets arbeid har en lokal forankring og utvikler seg i et samspill med publikum og lokalsamfunn», sier de om «Badboy».
«Sammen for livet» er et annet forebyggingsprosjekt, et utdanningsprogram for fanger, slik at de skal få jobb før de slipper ut.
– Dette har også Gud gitt meg. På overraskende vis har jeg kommet i kontakt med fantastisk mange flinke mennesker jeg ikke visste om, men som er opptatt av den samme saken og har forskjellig slags kompetanse for prosjektet. For meg er dette en måte å sette kneet i bakken og si takk på.
Hva tenker du om fortiden din nå?
– Jeg er ikke bitter på noen. Jeg skylder ikke på noen. Men jeg vet at Gud har tilgitt meg, og det er godt.
Hva med alle de du har rammet?
– Jeg vet det kan høres rart ut, men alt dette skjedde i en verden med sin egen justis, helt utenfor norske lover og normal tankegang. Det er ikke realistisk å oppsøke noen som på noen måte er knyttet til dette miljøet. Den eneste måten å forholde seg til det på, er å kutte det totalt ut. Det betyr at jeg må leve videre, selv om ikke alle har tilgitt meg og ikke alle ting er glemt. Å være tilgitt betyr at det er stopp for det gamle livet, og at Gud godtar den jeg er nå. Resten overlater jeg til Vårherre.

sissel.svendsen(a)frelsesarmeen.no

Denne artikkelen står i Krigsropet nr 10, 2016. Ønsker du å abonnere på Krigsropet eller bestille et gratis prøvenummer, klikk her.