a123

Nattmenneskene

Frelsesarmeens bil ruller sakte gjennom Oslos gater, Magnus og Gabi er ute for å leite, se, vise omsorg og bry seg. Rusavhengige, prostituerte og romfolk er målgruppa. Men fortsatt finnes også uteliggeren.

Klokka er 22.00. Det er kaldt. Jeg er på Grønland, bydelen i Oslo som så lenge den har eksistert, har vært stedet hvor mange av de som sliter, oppholder seg. Derfor var det også naturlig for Frelsesarmeen for 127 år siden å starte her. Slumsøsterarbeid og ulike sosiale institusjoner har vært i virksomhet siden 1891.

 

Nattmenneskene
Frelsesarmeens bil ruller gjennom regnvåte gater om natten for å lete etter og vise omsorg til de som trenger dem. Foto: Silje Eide

 

Gå og gjør noe!
Utenfor Fyrlyset i Urtegata står Frelsesarmeens bil klar for nattens arbeid. Minst to ganger i uka er den ute på tokt. Kaffe og sjokolade er pakket. Magnus og Gabriel som skal kjøre, har i tillegg med seg sokker, luer og vanter. På denne årstiden møter de alltid noen som fryser.
En av Frelsesarmeens dna-fortellinger, og bestemmende for organisasjonens identitet, er historien om William Booths konfrontasjon med sin sønn og nestleder, Bramwell. Generalen har under en av sine vandringer oppdaget at fryktelig mange mennesker sover ute under byens bruer.


«En gang da Grunnleggeren gikk over Themsen, så han et syn som forferdet ham – det kan synes merkelig at han ikke hadde lagt merke til det før, og det han så, holdt ham våken hele natten. Da hans sønn Bramwell kom til ham neste morgen, fant han ham halvt påkledd og gående fram og tilbake på golvet. Han var neppe kommet inn før Grunnleggeren utbrøt: «Hør, Bramwell, vet du at det er mennesker som sover ute under bruene – sover ute på brusteinene, hele natten?» «Ja, General,» sa han og la til: «Visste du ikke det?» «Visste du det og har ikke gjort noe?» Grunnleggeren var som lamslått ved å høre dette. (…) Gå og gjør noe! Få tak i et skur til dem – noe er bedre enn ingenting. Du behøver ikke sy puter under armene på dem – men gi dem tak over hodet.» (Faklen nr. 1, 1953)


Det er i liten grad slik i Oslo i dag. Få mennesker sover ute, de fleste har i det minste tilbud om ei seng. Men det er likevel en del mennesker som i løpet av en Oslo-natt fryser, er sultne, trenger noen å prate med, gode råd og mulig hjelp til å komme seg videre. Noen på grunn av rus, andre fordi de «arbeider» på denne tiden, og en del fra andre land søker en lykke det likevel ikke er så lett å finne i rike Norge.
Under adventstiden i 2014 arrangerte Frelsesarmeens musikkseksjon i samarbeid med Jobben, tre konserter under ulike Oslo-broer nettopp for å fokusere på dette. De som sover ute, er ikke alene. Noen ser dem. Selv Kristus, Guds sønn, ble født i en krybbe, «for det var ikke husrom for dem,» står det i juleevangeliet.

Nattmenneskene
Under adventstiden 2014 arrangerte Frelsesarmeen tre konserter under ulike bruer i Oslo for å sette fokus på dem som sliter ute om natten. De færreste sover ute permanent, men likevel fryser mange ute i vinternettene. Foto: Lars Kristian Singelstad

Sjokolade og kaffe
Slumsøstrene begynte sitt arbeid på Grønland i 1891, mens herberget for menn, som i dag er institusjonen Heimen, først stod ferdig lille julaften 1894. Krigsropet hadde selv sendt sine medarbeidere ut i Oslo-natten for å se hvordan uteliggertilværelsen den gang var.

«Gjennem en søle, der naaede os langt op over anklerne og fik os til med gru at tænke på nogle af de støvler, vi har seet paa vore «venners» fødder, famlede vi os ned til ovnen, hvor stenbrændingen foregaar. Denne er delt i flere aflukker, og da sjældent alle er optagne samtidig, bruges de ledige til soverum.
… Rummet, der mindede om en kjælderhvælving, var ca. 10 alen langt, 3 alen bredt og ganske lavt. Det kunde ligne en scene fra Roms katakomber, fra et uhyggelig fængsel e.l. Atmosfæren var daarlig og varmen næsten uudholdelig. Ved vor ankomst reiste et halvt dusin mænd sig halvt op og betragtede os nysgjerrigt. … Her var alle lige. Da et blikk paa os havde forvisset dem om, at vi tilhørte deres klasse, lagde de sig atter ned, og vi strakte os ud ved deres side, idet de venlig gjorde plads for os.» (Krigsropet nr. 47, 1894)

Gabriel Udroiu, som selv er rumener og ansatt av Frelsesarmeen for å arbeide blant romfolket, kjører i retning Oslo hospitalkirke, eller Gamlebyen kirke som mange også kjenner den som. Her driver Kirkens bymisjon herberge for romfolket, nærmere bestemt kvinner og menn over 60 år. Kapasiteten er 40, i kveld er det 13 her. Tilbudet er et rent sovesaltilbud, det er ikke mulighet for dusj eller matlaging.
Gabi, som Gabriel bare kalles, og Magnus Gjeruldsen blir godt tatt i mot. Romfolket kjenner Fyrlyset og tilbudet om vask og veiledning som de får der tre ganger i uka. Det er helt klart en fordel at Gabi snakker rumensk. Praten går lett. Sjokolade og kaffe er populært. En av jentene står barbeint. Jeg tenker at de andre sokkene er inne, hengt opp til tørt. Hun blir glad når hun får tilbud om nye.
Den ene vakten som kommer ut, skjønner ikke helt hva som skjer, og er i utgangspunktet en smule morsk. Han smiler da han ser at det er Frelsesarmeen og blir stående og prate.
Det er mørkt, kaldt og nedbør i lufta. Vi kjører videre.

Noens datter
Vi skal til den andre siden av byen. Til Majorstuen og Misjonskirken som også driver herbergevirksomhet. På veien dit forteller Magnus om at man ved Fyrlyset, hvor mennesker med rusproblemer har sitt oppholdssted, også tilbyr hjemmebesøk til brukerne. De har mange aktiviteter på dagtid, men om kveldene er de ofte alene og med mange tanker i hodet.
– Da trenger de noen å prate med, noen som møter dem i hjemmet. Fyrlyset ønsker å møte dem med gode samtaler og muligheter for oppfølging, sier en engasjert Magnus.
Herberget er stengt. De som har innlosjert seg for natten, har gått til ro. Vi kjører innom Frognerparken for å se om noen er der. Ingen i kveld. Bilen med de store, tydelige Frelsesarmémerkene forlater parken og kjører nedover mot byen. Det er stille. En av årsakene er, forklarer Magnus, at det er like før utbetaling av trygd. Folk er blakke og har lite penger å bruke.
Klokka nærmer seg midnatt. Vi kjører tilbake til sentrum.
Der, like ved Galleri parkering, tvers overfor Sentralbanestasjonen, drar Magnus og Gabi kjensel på tre personer som står tett ved nedkjørselen til garasjen. Vi svinger bilen til side, stanser og slår av en prat. To menn og ei ganske ung jente.
Den ene av karene, Bent, er i førtiårene og fra et sted like utenfor Oslo. Han ser overraskende godt ut, men forteller at han satte sin første sprøyte med amfetamin i fjortenårsalderen. Siden har han stort sett vært på kjøret. Normalt virker amfetamin oppkvikkende, men ikke for Bent som har adhd. Da roer han seg. Heroin derimot, virker oppkvikkende. Bent foretrekker amfetamin. Han har vært flere ganger i fengsel. Bøtene han får, blir omgjort til fengsel når han ikke betaler. Han har vært på Evangeliesenteret og andre streder, men sprukket igjen.
Jeg spør hvor han skal sove i natt. Bent drar på det. Han vet ikke. Han har ikke noe ekstra med seg. Da blir det kanskje å vandre i gatene til han kommer seg inn et sted tidlig på morgenkvisten. Litt kaffe og sjokolade blir tatt i mot. Jenta sliter og har det travelt med å komme ned i garasjen. Hun trenger å få satt et skudd. Hun er sliten, 22 år gammel, og jeg kjenner det gjør vondt. Hun er noens datter.

 

Nattmenneskene
I nattens gater går det også noens sønn, noens datter. Det kan være sterke møter når mørket faller på. Foto: Silje Eide

«Kunde det ikke la seg gjøre å få en lovbestemmelse om at det å bo på et herberge og på den måten nyte godt av veldedighet, ikke medførte noen erhvervelse av rettigheter? På den måte vilde ikke kommunene pådra sig noen forpliktelse ved å la hjemløse fremmede bo på herbergene, og følgelig vilde den efter vår mening uverdige menneskejakt som nu pågår bli overflødig. Bestyreren av et av våre herberger kunde berette om at han på julaften hadde 15 senger ledige, og ute i gården stod 20 mann og bad om losji, men han måtte vise dem ut i natten igjen, ut i julenatten.
(… ) Der måtte kunne finnes en utvei ut av den nuværende elendighet. Samfunnets optreden mot de hjemløse eksistenser vil ikke være berettiget før man har et sted man kan henvise alle som ikke kan greie sig selv uten tiggeri; et sted hvor de kan få en menneskeverdig tilværelse. Inntil det skjer, vil jakten på de hjemløse bare være en jakt fra det ene smutthull til det annet, og samfundet uverdig.»
 (Krigsropet nr. 13, 1930)

Nattmenneskene
På hjørnet av Karl Johan og Skippergata deler Gabi ut kaffe, sokker og luer til mennesker som fryser. Foto: Silje Eide

Votter og sokker
Vi kjører noen runder, leter etter folk på kjente steder. Det er fortsatt rolig. Rundt klokka 01.00 er vi igjen tilbake i sentrum. Etter en kort tur bort til Brugata som har overtatt mye av doptrafikken etter at miljøet utenfor sentralbanestasjonen ble oppløst, stanser vi på hjørnet av Karl Johan og Skippergata. Gabi ser noen prostituerte som venter på kunder. De er våte og kalde. Andre kommer til. Vafler, kaffe, sjokolade, votter, luer og sokker får føtter å gå på. Jentene vil helst bli kvitt oss. De mister kunder på denne måten.
– Vi er ingen matstasjon eller Urtegata på hjul, forteller Magnus Gjeruldsen.
– Vi bruker maten for å komme i kontakt, by oss selv litt inn. Hovedhensikten vår er å observere ved å se og prate. Vi ønsker å vite hva som rører seg i byen. Hva skjer, hvem er i byen og hvilken bakgrunn og tilhørighet har de? Vi ønsker å være til stede her og nå.
Magnus kjørte nattpatrulje første gang for fem år siden.
– Jeg elsker det, er svaret når jeg spør om hvorfor. Jeg aner en kjærlighet og hengivenhet til de som har falt utenfor. Det vondeste han opplever knyttes ofte til sommeren, når mennesker som har vært i rus og kommet ut av det, igjen oppsøker byen.
– De har holdt seg fra stoff så lenge, noen har gjerne jobb, familie og barn. Og så sprekker de. Da er fallet raskt og brutalt. Magnus ser også at mange som kommer til byen før sommeren for første gang, ikke reiser seg hjem når sommer blir til høst. Det er også vondt.
– Jeg liker heller ikke å se hvor respektløst mange av disse menneskene blir behandlet.

Man skulle kunne anta at tiden har medført visse forandringer også når det gjelder uteliggere, men da vi foretok høstens første nattlige rassia for et par uker siden, fant vi at forholdene var stort sett de samme som ved vår første rassia høsten for 23 år siden, trass i at dette tidsrom spenner over mange uteliggergenerasjoner. (Krigsropet nr. 45, 1952)

Frelsesarmeens bil kommer kjørende nedover Karl Johan. Under inngangspartiet ved Jambo restaurant har flere søkt ly. Det regner mer enn før og er surt. Klokka tikker ubønnhørlig og forteller at vi nærmer oss 02.00

Nattmenneskene
Jeg brenner for dem som faller utenfor, sier Magnus Gjeruldsen, her i samtale med en som har tatt natten på Karl Johan. Foto: Silje Eide

En god sovepose
Litt lenger nede i gata ser vi at en mann har lagt seg til med sovepose og en form for presenning over posen. Bikkja ligger tett ved siden av. Bilen stanser.
Vi går ut. Til å begynne med blir jeg først stående litt på avstand og betrakte. Her ligger en norsk mann ute i selve hovedgata vår. Bak meg passerer noen dresskledde menn som tydelig har lyktes i livet. Foran meg ligger denne karen.
Det slår meg at selv om de passerer ham med liten avstand, er det likevel et hav av avstand mellom livene deres. Så nært, men livene leves i parallelle og ulike virkeligheter. De ser ham ikke i det hele tatt. De ser heller ikke bilen vår. De bare går i tett samtale. Forbi oss. Nesten demonstrativt uanfektet.
Mannen under presenningen smiler når vi kommer. Han er egentlig fra Sulis, eller Sulitjelma, er i førtiårene og har vært på loffen i 10-12 år. Han bærer loffermerket, tre prikker mellom tommel og pekefinger på venstre hånd. Noen kaller også prikkene for «tro, håp og kjærlighet.» Begge forklaringene passer. Han er det ene, og trenger det andre. Han smiler og er fornøyd med livet. Tross alt. Liker seg best i København. Der er det lettere å ha med seg bikkje. I Norge slipper han ikke inn på steder for å dusje eller spise når han har med seg hund. I København er det ikke noe problem. «Tror du jeg forlater bikkja mi ute når jeg er inne? Tror du det?» Det er bare å svare «selvsagt ikke» på spørsmålet. Det gis ikke mulighet til å svare ja.
Soveposen er gjennomvåt. Til tross for at den etter brukerens ord har vært på toppen av Himalaya, ikke ved hjelp av ham riktignok, har den nå tatt inn så mye vann at den både er våt og kald. Karen fra Sulis smiler likevel.
– Jeg trenger ikke ny, sier han.
Vi gir oss ikke og forklarer ham at det slett ikke er langt bort til Urtegata og at vi kan komme tilbake med en tørr, ny sovepose. Til slutt sier karen fra Sulis at en tørr sovepose er bedre enn en våt og kald. Gabi kjører for å hente. Vi fortsetter praten.
Det er ikke gitt oss å bestemme hvordan andre opplever sitt eget liv. Vi får ikke vite noe om hvorfor han har vært så lenge på loffen. Hvorfor han ikke vender tilbake til hjemstedet, eller slår seg ned et sted. Men jeg ser smilet i øynene hans, ler hjertelig av hans ønske om å ta meg, når jeg tipper for mye på alderen hans. Jeg ville ikke byttet plass, men har ingen rett til å ta fra ham gleden og eierskapet til eget liv.

Den dag vi kan leve i fred med oss selv ansikt til ansikt med andres nød, kan ikke engang den Allmektige hjelpe oss eller holde liv i oss.
(Krigsropet nr. 45, 1952).

Gleden er stor da Gabi kommer tilbake med ny sovepose. Den blir selvsagt ikke rullet ut mens vi ser på, men vi får den gamle med oss og beskjed om at vi kan gjøre hva vi vil med den. «Men det er en god sovepose!»
Like før klokka 03.00 gir vi oss for natten. Det har vært en ganske rolig natt, tross alt. Mye har blitt bedre de siste årene. Men fortsatt er det noen som har natta under åpen himmel som sitt hjem. De trenger fortsatt Frelsesarmeens tilstedeværelse.

emil.skartveit(a)frelsesarmeen.no

 

Denne artikkelen sto på trykk i nr. 9, 2015. Ønsker du å abonnere på Krigsropet? Klikk her.