a123

Nordlands poet

– Jeg finner så mange flotte formuleringer i bibeltekstene. Bibelen tangerer mot poesi. Kanskje er det derfor jeg synes jeg blir fattig uten religion, sier musikeren og forfatteren Ola Bremnes.

Nordlands poet
Ola Bremnes opplever at Petter Dass har lært ham noe om sin egen identitet. Foto: Sissel Svendsen

Lærerrom står det på den gamle, hvitmalte døra. Ola åpner den sakte, som om han viser respekt for en aldrende dame som har blitt stiv i leddene. Akkompagnert av knirk fra gammelt tømmer, åpner han samtidig for et praktfullt skue gjennom vinduene på den andre siden av rommet. Åtte, ti reinsdyr beiter i lia ned mot sjøen, og bak der ligger leia for Hurtigruta og Andøya med snøhvite fjell mot horisonten.

Dette ene rommet er hele den gamle skolestua i Bremnes. Faren til musikeren gikk på denne skolen, på Hinnøya i den ytterste, nordvestlige delen av Harstad kommune. Ola stiller seg midt i rommet og forteller stolt at i dette rommet har det vært gudstjenester, fester og to folkeavstemninger om EU.

– Bestemoren min var på møter i Santalmisjonen her, og her har det vært valglokale og skolemusikk. Men pappa mente bestemt at høydepunktene var når Frelsesarmeen fra Borkenes kom på besøk. De hadde så fantastisk svung på musikken, forteller han.

Da bygget ble avdanket som skole, fikk Ola overta det og flyttet det hele til eiendommen sin på Bremnes. Plansjene med torsk, sei og hyse, Jesus i Getsemane og et gammelt Palestinakart henger fremdeles på veggene. Nå er skolerommet blitt arbeidsrommet hans, en skrivestue som gir kontakt med lokalhistorien og røttene hans. Tømmerveggene med bilder av Petter Dass, Bjørnson og Pontoppidan og vinduene med blondegardiner rammer inn identiteten hans. Derfor kjente han nok en godfølelse da han tok seg retten til undertegne som skolestyrets formann på den siste cd-en sin, I det blå.

– Vi gjorde hele innspillingen til den her i skolestua, forteller han.

Innholdsfortegnelsen på den er skrevet på den gamle tavla, og med tydelig La Stå! øverst i hjørnet.

 

Bibelsk poesi

Før den cd-en hadde Ola laget mange cd-er sammen med andre. Blant annet med søsknene sine Lars og Kari Bremnes, Bodø domkor og Rikskonsertene. I 2000 fikk de tre søsknene Spelemannsprisen sammen. For ti år siden satte han norgesrekord ved å ha samme låt på Norsktoppen i 95 uker, Du e' mi Pia; Æ e' din gutt på god nordnorsk gikk på alle kanaler.

Nå ligger tegneutstyr, en bibel, et par katekismesangbøker av Petter Dass og en bunke med salmebøker på skrivebordet hans.

– For tiden holder jeg på med å skrive noe om Salme 85. Bare et par vers i salmen kan utløse så mye i meg.

Herre, du har vist godvilje mot landet ditt,
du vendte skjebnen for Jakob.
Du tok bort ditt folks skyld,
dekket over all deres synd.

Ola finner de fine formuleringene fra den første siden i Bibelen. Fra da Gud skapte Adam og Eva og så at alt var såre godt.

– Skapelsesberetningen er fantastisk. Det samme med alle evangeliene. Jeg er glad i historier som er både slemme og snille. Bibelen handler jo ikke bare om de snille, sier han og trekker fram to evangeliefortellinger.

Den ene er fariseerne og de skriftlærde som kom til Jesus med en kvinne de hadde grepet på fersk gjerning i ekteskapsbrudd. Moseloven sa jo at slikt skulle straffes med steining. «Den som er ren kan kaste den første steinen», sa Jesus og mennene gikk skamfulle bort.

Den samme nåden ser han i fortellingen om sønnen som fikk utbetalt farsarven sin og reiste hjemmefra, men angret, vendte hjem igjen og ble mottatt med glede av faren.

– Det er en utrolig sterk tekst. Det at du blir tilgitt. Han som var hjemme hele tiden hadde jo grunn til å bli litt sint, sier Ola og drar blikket sakte mot havet utenfor.

– Det er en gåte i teksten. Den forteller at du kan få en ny sjanse, sammenfatter han.

 

Kortreist musikk

Nordlands poet
Ola Bremnes inspireres av lyset i nord. Foto: Sissel Svendsen

Plutselig lyser Ola opp. Nordlendingen har løst én gåte. Plutselig har han skjønt hvorfor han likte kristendom så godt på skolen.

– For da fikk vi alltid lov til å tegne. Det var jo det beste jeg visste. Jeg husker godt jeg tegnet Josef med alle kornsekkene da brødrene hans kom til Egypt for å kjøpe korn av ham. Den handlet forresten også om tilgivelse.

Ola tegner fremdeles mye. Prosessen med en ny sang begynner nesten alltid med at han tegner ned bilder han ser for seg i hodet. Derfra synes han det er lettere å gjøre tankene om til ord og strofer. I det blå har også med en egen illustrasjon til hver sang.

– Jeg liker å si at den cd-en har kortreist musikk, både fordi den er spilt inn her i skolestua og fordi at jeg har illustrert coveret selv, smiler han.

Til og med all tekst på coveret er skrevet med Olas grep om tusjen.

– Hva annet gir deg inspirasjon?

Han ser alle sjatteringer av det nordnorske lyset fra skrivebordet sitt. Høye fjell avslutter utsikten mot horisonten, men alt dette synes han distraherer mer enn det inspirerer.

– Noen ganger er det så jeg må trekke for gardinene. Inspirasjonen kommer veldig ofte av noe andre mennesker forteller meg, en konsert eller andre kunstverk. Maleriene til van Gogh gjorde for eksempel veldig inntrykk da jeg så dem i Nederland. Han hadde en måte å forholde seg til livet på som gikk rett til hjertet på meg, svarer han.

Så forklarer musikeren at det er to måter å lage sanger på. Den ene er ut ifra noe konkret som Hurtigruta eller et fenomen, en hendelse eller en historie. Ola synger om kongeørner, en spurv og en tjeld. Om seljekvisten, bjørka og damesykkelen i Risøyhamn.

– Så er det noen sanger som bare kommer. Jeg sitter bare ned, og så kommer hele sangen. Da lurer jeg på hvor det kommer fra, fra Vårherre eller hvor i all verden. Kan hende jeg har trent fra jeg var liten, at jeg har fått noen antenner? Men når jeg først sitter ned og lager en sang, går det fort i flyt. Da mister jeg gjerne tid og sted, og oppdager at jeg skulle spist for tre timer siden.

 

Trengte en sang

Tenn Fyr var det sånn med. Der kom tekst og melodi i ett, sier Ola og kommenterer at det er noen gåter i den teksten også. Noen av dem forstår han ikke selv, men det ser han heller ikke som sin oppgave. Tolkningen overlater sangeren til lytteren.

Ola var i en spesiell og vanskelig situasjon da han fikk teksten til Tenn Fyr.

– Jeg trengte en sang da den kom til meg, men etterpå lot jeg ligge lenge. Lenge etterpå ringte, helt overraskende, gruppa Hekla Stålstrenger og spurte om å få spille den. Bare spill, sa jeg, for jeg klarer ikke spille den sjøl, ler han.

Fremdeles er han overrasket over hvor populær den har blitt. Han har hørt den i begravelser og bryllup. Sånn synes han at han at han har fått sangen tilbake, og plutselig kunne han også synge den.

– Nå kan jeg ikke ha en konsert uten å ha med den sangen. I høst ble den brukt ved støttekonserten for Filipinene på Nrk, og det ble jeg faktisk veldig rørt over. 3. april skal jeg og Hekla stålstrenger i Operaen og synge akkurat den, og det gleder jeg meg selvfølgelig veldig til. Jeg hører at den rører ved noe eksistensielt, sier han.