a123

Omsorg minus, omsorg pluss

Krigsropets redaktør, Hilde Dagfinrud Valen, skriver om hvordan hun vil ha det når hun blir gammel. Er hun for kravstor?

«Høie krever mer enn et matbrett», skriver VG 11. januar. «Passiviserende omsorg er helseskadelig», sier helse- og omsorgsminister Bent Høie i intervjuet, og fortsetter: «Jeg er bekymret for at det er en utbredt idé om at de som kommer på sykehjem, er så gamle og syke at de bare skal være der en kort tid før de dør. Faktum er at mange av dem skal leve der i mange år. Disse må sees og høres. Mange er fysisk sterke og har behov for aktivitet og meningsfulle dager. Altfor mange får dessverre ikke dette, og møter en pleie- og omsorgstjeneste som i mange tilfeller er passiviserende», sier Høie. Stadig trykker lokalavisene rundt omkring i landet vårt artikler om kommuner som må spare, alders- og sykehjemsplasser som kuttes, bemanning og tilbud som reduseres, og eldre og pårørende som fortviler. Vi leser om omsorg som måles i minutter. Selv med hederlige unntak og engasjerte omsorgsarbeidere som gjør alt de kan innenfor knappe rammer, er det dessverre betenkelig mange eksempler på «omsorg minus», i stedet for «omsorg pluss», innen eldreomsorgen.

Hvordan vil du ha det når du blir gammel? Har du tenkt på det? I møte med strømmen av nyhetsoppslag om hva vi kan ha i vente, har jeg med et lite smil og et stort alvor, tillatt meg å sette opp en ønskeliste. Livet har gått fort til hit, for å si det slik, og det er ingen grunn til å tro at farten på livet kommer til å slakke av de neste 40 årene heller. Dessuten tror jeg det kan være lurt å framsette kravene mine nå, mens jeg er i en alder og posisjon der jeg forventer å bli tatt på alvor. Er det noen som tilsynelatende ofte mister hørselen i møte med alderdommen, og hva de eldre vil og ønsker, så er det visst samfunnet vårt.

Aller helst vil jeg jo bli en sånn supersprek eldre dame som farter verden rundt på temareiser og feirer 90-årsdagen på safari i Serengeti. Men lårhalsen kan innhente oss alle, og kroppen kan komme til å svikte meg når jeg trenger den som mest. Vi har ingen garantier. Derfor legger jeg allerede nå noen føringer for en levelig hverdag på aldershjemmet, om dette skulle vise seg å bli absolutt nødvendig. Jeg vil selvsagt ha eget rom, som blir pusset opp slik jeg liker det best. Det skal jo være hjemmet mitt, så da må jeg trives. Omgivelser og miljø er viktig for helsa. Jeg vil ha kunsten min, bøkene mine, musikken min, og fotoalbumene mine lett tilgjengelig for daglig bruk. El-pianoet mitt er et must (med hodetelefoner så jeg ikke forstyrrer), og det samme er en velfungerende pc (eller hva vi nå skriver på om 40 år) – med epost, internett, printer og god support-ordning. Jeg vil ha egen telefon, egen tv og nøkkel til rommet. Dessuten vil jeg ha en god og bred seng. Da jeg en gang skranglet av gårde på et kinesisk nattog, i sovekupé fra Xian til Beijing, slo det meg at det sannsynligvis bare er ett sted jeg har sett like harde og vonde madrasser – og det er på en del norske sykehjem. Vi som hele livet har lagt rygg og penger i kvalitetsmadrasser fra Dux, Jensen og Tempur, vi vil ikke tilbringe våre siste år på et syltynt flak av hardstappet skumplast. Ryggen er da sikkert vond nok som den er. Jeg vil legge meg når jeg vil (sent) og stå opp når jeg vil (sent) og spise frokost når jeg vil (sent). Jeg vil ikke spise tørr kneipp med syntetisk syltetøy, for det vokser i munnen når matlysten ellers ikke er helt på høyden. Dessuten vil jeg ha eget bad. Jeg tar det som en selvfølge at jeg får dusje hver dag. Behovet for personlig hygiene og velvære er vel ikke akkurat avtagende med årene, vil jeg tro. Jeg vil ha et godt aktivitetstilbud, et godt kulturtilbud, et godt gudstjenestetilbud, og så lenge hodet fungerer vil jeg delta i spennende samtalegrupper slik jeg alltid har gjort. Jeg vil bare ha vennlige pleiere og hjelpere som alltid snakker med meg som en voksen, likeverdig samtalepartner.

Omsorg minus, omsorg pluss
Berit Bergersen (i blått) har jobbet som frivillig i 22 år. Her hjelper hun frisør Elin Paulsberg som gir Solveig Iversen vask og legg på Ensjøtunet Omsorg+. Foto: Silje Eide

Synes du jeg er kravstor? Du mener jeg ikke kan forvente alt dette når jeg blir gammel? Hvorfor ikke? Er det ikke rart hvordan bare en brøkdel av alle rettigheter og goder vi tar som en selvfølge livet igjennom, hver eneste dag, plutselig virker urimelig kravstort når det gjelder de eldre? 838 000kroner er gjennomsnittskostnaden for en alders- og sykehjemsplass i Norge per år, med laveste estimat på 750 000 kroner, i følge KOSTRA (Kommune-Stat-Rapportering) som gir statistikk om ressursinnsatsen, prioriteringer og måloppnåelse i kommuner, bydeler og fylkeskommuner. Av dette betaler hver beboer selv 75 prosent av grunnpensjonen i folketrygden sin, pluss 85 prosent av alle andre skattepliktige inntekter de har – inkludert andre pensjoner, renter av sparepenger, skattepenger, aksjeutbytte og inntekter ved utleie. (NA24). Så la det være sagt: Skal jeg betale nesten alt jeg eier, vil jeg også ha alt jeg trenger og vel så det. Jeg vil ha omsorg pluss, ikke omsorg minus. Hele livet har vi vært bevisste forbrukere. Det vi betaler for, må stå i stil med det vi faktisk får. Det er et paradoks til ettertanke at for en brøkdel av prisen på et ofte slitent, spartansk, upersonlig, tilkortkomment alders- og sykehjemsrom, kunne vi fått et stilig hotellrom med stor seng, prima madrass, myke tepper, sofa, skrivebord, bredbåndtilgang, tv med mange kanaler, lekkert bad med badekar og dusj og ubegrenset påfyll av badeskum og myke badekåper. Vi kunne ha spist english breakfast på senga og middag i resturanten om vi ville. Vi kunne tatt heisen ned til kveldsunderholdning eller spaavdeling med hudpleie, fotpleie, frisør og svømmebasseng. Vi kunne nytt godt av 24 timers smilende roomservice på hotellet. Det er en selvfølge. Vi har betalt for oss. Enhver gjest føler seg som den viktigste. Prisforskjellen ligger visst ikke i et strålende godt medisinsk tilbud heller: «Fagmiljøer, pasienter og pårørende hevder at dagens legetjenester i sykehjemmene er utilstrekkelige for å møte behovene til den enkelte pasient. Helsemyndighetene deler denne bekymringen», skriver sosial- og helsedirektoratet i heftet Legetjenester i sykehjem – en veileder for kommunene. Vi hører stadig om «eldre på anbud». «Mest mulig for minst mulig», er ikke nødvendigvis nok når det gjelder omsorg og livskvalitet. For dette handler om menneskeverd, og våre eldre er verdifulle. De både trenger og fortjener mer enn et minimum. De trenger og fortjener et tilbud som viser at vi setter pris på dem – i ordets rette forstand.

Omsorg minus, omsorg pluss
Bente Sørensen stortrives i omsorgsleiligheten sin på Ensjøtunet Omsorg +. Her i hyggelig samtale med Anne Brit Sandberg og Louise Bonden fra Oppsøkende tjeneste. Foto: Silje Eide

Derfor er det så gledelig å lese hovedsaken om Ensjøtunet Omsorg pluss, som Frelsesarmeen driver i Oslo. Det er slik vi ønsker å ha det når vi blir eldre! Det er et slikt tilbud som oppfyller våre håp og ønsker for en god alderdom! Erfaringene fra omsorgsboligene og aktivitetssenteret er så gode at Frelsesarmeens eldreomsorg har som et spesielt satsningsområde å arbeide for å etablere og drive flere Omsorg +-tilbud, og deltar nå aktivt i anbudsrunder både i Oslo og andre steder. Ønsket er at flere skal nyte godt av omsorg pluss-tenkningen. Kjære stat og kommune, det er slik eldreomsorg bør være – overalt.

Denne kronikken sto på trykk i Krigsropet nr. 8, 2015 Vil du lese reportasjen vi lagde om Ensjøtunet Omsorg+ i samme nummer? Klikk her.