a123

Oppsøkerne

Oppsøkerne
Foto: Silje Eide

Hva gjør du når du ikke lenger orker trappen opp til leiligheten? Eller når ensomheten blir for tung?

En mann med et stort skjegg kommer ut av heisen. Et solid plaster ligger over issen.
– Jeg måtte ut en liten tur, sier han og peiler krykkene mot døra til ettromsen.
Sykepleier Anne Brit Sandberg følger med. Det er første gang hun er på besøk hos 70-åringen på Lambertseter i Oslo. Noen dager før har soldater i Frelsesarmeen funnet en forslått mann på asfalten, ute av stand til å reise seg. Soldatene fikk løftet opp mannen og fulgte ham hjem. Så ringte de Oppsøkende tjeneste. Kunne de gjøre noe for ham?
– Jeg er ikke vant til å få ting opp i hendene, ikke vant til å få hjelp. Jeg er operert 18 ganger for kreft, men jeg er ikke typen som gir meg. Så jeg må ut å gå. Sitter jeg for mye i ro, dør jeg, sier Olav Aavatsmark og setter fra seg krykkene i et ledig hjørne.
Leiligheten har få blanke flater. Her er klokker, antikke skap, bøker, tidsskrifter i stabler og gamle treski. Veggene er tapetsert med malerier og fotografier, og på toppen av bokhylla sitter en rad håndlagde nisser.
– De har jeg framme hele året, for da har jeg litt selskap og noen å snakke med. Men jeg kjeder meg ikke, jeg trives i mitt eget selskap, forsikrer Aavatsmark, dumper ned i sofaen og snur seg mot Anne Brit:
– Det var hyggelig at du tok kontakt, for jeg sitter mye alene.

Oppsøkerne
Det er hyggelig at du tok kontakt, for jeg sitter mye alene, sier Olav aavatsmark, som får besøk av Anne Brit Sandberg i Frelsesarmeens Oppsøkende tjeneste. Foto: Silje Eide

Et brev å gjemme på
Alle 80-åringer i bydel Gamle Oslo har fått brev fra Oppsøkende tjeneste i Frelsesarmeens eldreomsorg. Et brev som forteller at noen er der hvis man trenger hjelp. En sosionom og en sykepleier vil lytte til den som strever, de vil hjelpe til med å finne fram i bydelens tilbud, gi veiledning og råd til å fylle ut søknader. En kapellan i Frelsesarmeen er også der hvis man vil snakke om eksistensielle spørsmål.
– All informasjon ligger på nettet, men for mange eldre er det ikke lett å vite hvem de skal ringe. Rettighetene har de, vi kan lete for dem, ta telefoner og lette prosessen, sier Louise Bonden Fossnes, sosionom i Frelsesarmeens Oppsøkende tjeneste. Sammen med Anne Brit Sandberg sørger hun for at eldre får en telefonvenn eller besøksvenn. Eller de inviterer til aktiviteter på Ensjøtunet Omsorg +, der de har sin base. Her kan folk bli med i snekkerverkstedet, på trimmen eller i gubbegruppa. Eller bare slappe av, skravle, lese aviser, spise vafler eller kjøpe seg en bedre middag. Mange 80-åringer er spreke og trenger ikke bistand, men noen gjemmer brevet til vanskeligere tider.
– Det koster å be om hjelp. Vi er katalysatorer og knytter folk opp mot tjenesteapparatet, sier Louise.
– Da er det trygt at vi har taushetsplikt, understreker Anne Brit. Selv om folk har nettverk, kan det være temaer de ikke har lyst til å involvere familien i. Det finnes en kommunal seniorveileder i bydelen, men hun jobber primært med diabetesproblematikk og eldre innvandrere. Frelsesarmeens team er derfor en viktig ressurs for eldre både i og utenfor Gamle Oslo.
– Dette er et verdighetsprosjekt. Det er målsettingen vår, sier de.
– Her får jeg også dele min overbevisning om at vi alle har samme verdi og betydning, sier Anne Brit.
Det handler om å la den enkelte føle seg sett og hørt.

En tid med tap
– Når man blir eldre, er det tid for oppsummering på godt og vondt. Alderdommen kan være en god tid, men mange opplever tap og sviktende helse, noe som er krevende for alle, sier Anne Brit Sandberg.
De to oppsøkerne jobber bevisst med å forebygge depresjon.
– Prosentandelen eldre som blir deprimerte, er høyere enn ellers i befolkningen. Derfor er det viktig at de blir tatt vare på. Men mange eldre føler seg skamfulle fordi de kjenner seg deprimerte eller glemmer. Da må vi si at det er helt naturlig.
Anne Brit Sandberg har tatt videreutdanning i psykiatri for å møte endringene eldre blir eksponert for. Hun har stor tro på effekten av kurset «Takk bare bra», et kognitivt verktøy for den som møter tap i alderdommen. Hun mener bestemt at alle kan endre tankemønsteret sitt, høy alder er ingen hindring i å tenke nytt.
– En viktig dimensjon for meg, er erkjennelsen av at den vi er, er vi alltid i forhold til noen. Vi er mennesker, og vi trenger hverandre. I det ligger det mye helse. Selv har hun faste samtaler med mennesker som trenger å lette litt på trykket i hverdagen.
Å velge bort ensomheten øker livskvaliteten. Derfor oppmuntrer de folk til å ta del i aktiviteter og møte andre på Frelsesarmeens sted, Ensjøtunet Omsorg +.
– Vi normaliserer at mange strever, og vi prøver å lette depresjonen ved å få folk inn i fellesskapet, sier Louise Bonden Fossnes.
– Det betyr ikke at de skal inn i en klubb, men det er trygt å vite at du kan nå noen, understreker Anne Brit Sandberg.

Endelig leilighet
Bente Sørensen tok en telefon, hun var fortvilet. Leiligheten var blitt et hinder for henne. Kroppen var begynt å synke sammen. En dag falt hun stygt, brakk foten og fikk konstatert benskjørhet. Om vinteren kom hun seg knapt ut med gåstolen. Igjen og igjen søkte hun om omsorgsleilighet ved Ensjøtunet, der hun hadde flere kjente. Men bydelen ga blankt avslag.
– Jeg ble deprimert, forteller den tidligere slumsøsteren i Frelsesarmeen. Så kom reformen om fritt brukervalg i mai, og eldre fikk søke omsorgsbopel på tvers av bydelene. Oppsøkende tjeneste hjalp til, og svaret kom fort. I løpet av en måned var det klart for flytting til Ensjøtunet Omsorg +. Men da var Bente utkjørt.
– Jeg overlot hele flyttingen til vennene mine. De bestemte hva jeg fikk ha med meg, sier hun og finner fram nøkkelen til leiligheten. Døra går opp, men 76-åringen er slett ikke alene.
– Så mange fine dokker! gisper fotografen.
– Det er ingenting, blåser Bente.
– Der jeg bodde før, hadde jeg 110 av dem!
På 48 kvadratmeter er det dokker i lange rader; på seksjonen, i vinduskarmen, i sofaen, i lenestolen og på pidestallen. Her er nisser fra Norge, brunetter fra Afrika, samer i kofte og bamser med finkjoler. Øverst på pidestallen troner siste varp. Bente griper fatt i den sylslanke prinsessen og leter etter bryteren under ballkjolen. Snart snurrer den blonde divaen rundt. Discolyset blinker heftig under rosa blonder, og omsorgsleiligheten fylles av en hurtigversjon av Aqua-Lenes I’m a Barbie Girl. Den som ler best, er Bente. Noen dager før har hun gått med rullatoren på Grønland og fått øye på Barbien i et overfylt butikkvindu.
– Skal jeg ha den, eller den ved siden av? spurte hun venninnen.
– Du skal ikke ha noen av dem! kom det kontant. Men Bente lot seg ikke stanse. Den rosakledde Barbien havnet i kurven på gåstolen.
– Hvordan begynte du å samle dokker? spør Anne Brit.
– Jeg vant en dokke en gang. Den var så fin, så jeg kjøpte en til. Nå kan jeg ikke gå til byen uten å kjøpe en. Det er så gøy. Jeg hadde ikke dokker i barndommen min, jeg lekte med småsøsknene mine, sier Bente og kikker opp på portrettet av søskenflokken på åtte.
Det er lenge siden hun forlot Danmark og bestemte seg for å tjene Gud på heltid. Som utdannet hjelpepleier er hun vant til å vise omsorg. Hun har jobbet på barnehjem, ungdomshjem, aldershjem og på slumstasjoner. Og gitt mye til andre. Kanskje var det på tide å finne fram til den lille jenta i seg selv.
– Finner jeg på noe i farten, så gjør jeg det, smiler hun lurt og viser vei til soverommet.
Men hvor er sengen?
– Det er slike ting vi hjelper Bente med. Vi håper å få tak i en stol som kan løfte opp beina, forklarer Anne Brit. Bente sitter nemlig i toseteren og sover med beina på en pinnestol. Benskjørheten gjør det umulig å ligge ned.
– Men jeg sover, det går helt greit, forsikrer hun og er mer opptatt av å finne fram foto av seg selv i morsomme øyeblikk.
– Du har knapt sett meg så livlig som i dag, ler hun og kikker opp på Anne Brit. Livslysten er tilbake.

Oppsøkerne
- Jeg kan ikke dra til byen uten å kjøpe med meg en dokke, smiler Bente Sørensen. Siste innkjøp er en snurrende Barbie. Foto: Silje Eide

Danseren
For oppsøkerne er det ikke om å gjøre å få folk over i et system. Målet er å legge til rette for at folk kan få bo hjemme lengst mulig.
– Det er en stor prosess å flytte. Kanskje har man bodd samme sted i 40 år, så det er alltid en vurdering om det er lurt å flytte eller fortsette å bo hjemme med hjelp. Men for mange er det godt å komme hit, sier de.
Tvers over gangen for Bente Sørensen står en rank kar i døra, klar for innrykk.
Asbjørn Skolbekken (88) skal ut om et par timer. Venninnen hans venter på kavaleren, de skal danse vals og tango.
– Jeg må holde meg frisk, jeg kan ikke sitte i sofaen. Det er mange år siden jeg begynte å danse på formiddagene. Vi er nærmere 100 eldre som danser, den eldste er 97, og han flyr over hele gulvet! Jeg har noen skavanker selv, men annenhver dag går jeg tur i marka. Jeg må være med, hvis ikke stopper jeg opp. Men Skolbekken koser seg innendørs også. På bordet ligger noen utgaver av Det Beste som han pløyer igjennom. – Også hører jeg på musikk på dab-radioen min, jeg kjeder meg aldri, humrer han og viser fram nyanskaffelsen i retrodesign.
Leiligheten er strøken. Det er duker på bordene, friske blomster i potteskjuleren, og tre rosa puter topper kanten av sofaryggen. Familiebildene står sirlig på skjenken.
– Jeg liker å ha det reint, jeg vasker og tørker støv selv, forteller den pensjonerte trikkeføreren som trives og er motivert for hver dag.
Framtida virket langt mørkere i fjor, bosituasjonen var helt umulig. Det som hadde vært en trygg kommunal bygård med mange eldre, ble et sted med kriminalitet og uro.
– Hvis jeg ikke hadde fått brevet fra dere, vet jeg ikke hva jeg skulle gjort, sier han til sykepleieren og sosionomen.
– To damer som bodde over meg, kranglet hele natta. Til slutt måtte jeg banke i taket. Det ble så uholdbart at jeg begynte å grue meg for hver dag, sukker han.
Det er snart to år siden. Nå sover han godt og har ikke trengt oppsøkerne siden. For dem er også kontakten over når de har funnet ny leilighet eller sørget for at folk har fått hjelpen de trenger.

Oppsøkerne
- Endelig sover jeg godt om natta, sier Asbjørn Skolbekken. Han fikk hjelp til å skaffe seg ny leilighet av Anne Brit Sandberg (t.v.) og Louise Bonden fossnes (t.h.) i Oppsøkende tjeneste, som er en del av Frelsesarmeens eldreomsorg. Foto: Silje Eide


– Løsrivelsen kan være litt hard av og til, forteller de.
Derfor hender det de følger opp brukerne et halvt års tid for å hjelpe dem gjennom de største utfordringene. første besøk På Lambertseter starter Anne Brit opp den røde tjenestebilen. I setet ved siden av sitter Olav Aavatsmark. Han har takket ja til invitasjonen om å bli med til Ensjø på et første besøk.
– I dag er det jeg som river i middag, sier sykepleieren.
– Så fint, jeg har ikke orket mat før i dag, sier 70-åringen.
De har snakket en god stund, og Olav har fortalt. Om alle stedene han har bodd og jobbet. Om ensomheten han kjente da en kjær slektning døde. Om hvordan det hele snudde da han følte han skulle oppsøke kirken og møtte en annen i familien. Nå er han innstilt på å treffe andre eldre.
– Det jeg kan tilby deg, er et koselig sted med mat og aktiviteter. Du ville storkost deg i Gubbegruppa! sier Anne Brit.
– Jeg trives uansett.
Før de kommer til mål, tar sykepleieren en svipp innom øre-nese-halslegene og henter en samtaleforsterker. Ti minutter etter er Olav på plass i kafeen med koteletten på tallerkenen. Men det aller beste er høretelefonene han har fått. På bordet står en mikrofon. Endelig hører han alt som blir sagt, og han nikker gjenkjennende til tonene fra naborommet der fire eldre damer leder ukens sangstund.
– Jeg må få hilse på deg, smiler Jorun Malmberg (79) som er fast gjest og frivillig på huset. Nesten hver dag tar hun bilen fra Nordstrand og inn til Ensjø.
– Jeg har vært enke noen år, og for meg er det en hjelp å komme hit. Ofte er jeg her helt til kvelden. Av og til bare prater jeg og leser VG, men jeg liker å ta i et tak, så jeg følger andre til lege, tannlege, eller jeg hjelper til med å skjære opp maten for de som trenger det. Vi er mange frivillige her, og for meg betyr det veldig mye å få hjelpe andre.
Olav Aavatsmark har fått i seg kaffe og et par plater vafler.
– Aldeles nydelig! Jeg synes det virker veldig koselig her, og jeg håper å bruke stedet. Men de høretelefonene likte jeg. Nå slapp jeg å føle meg som femte hjulet på vogna.
Anne Brit Sandberg smiler:
– Da fikk jeg hjulpet deg litt likevel, da.

Denne artikkelen står på trykk i Krigsropet nr. 5, 2015. Ønsker du å lese flere smakebite, trykk her. Øsnker du å abonnere på Krigsropet, trykk her.