a123

Oppturen

− Jeg har aldri vært på sånn skikkelig ferie, og her har jeg blitt kjent med folk som forstår meg og har blitt nye venner for meg. Det er en god opplevelse å ha med når jeg skal begynne i tiende klasse, sier «Zhara». Hun var en av 26 deltakere på fjelltur med Frelsesarmeen.

Oppturen
Foreldre og barn med tilknytning til Frelsesarmeens slumstasjon i Oslo var på ferie på Fagerhøi i Sør-Fron kommune. Foto: May B. Langhelle/Krigsropet


− Nå vil jeg fortelle dere litt om livet her for omtrent 150 år siden, sier Lisa Rustli og samler turfølget sitt til en stopp ved Widmesetra.
Lisa er lærer på Fagerhøi leirskole i Gudbrandsdalen, og denne uka i skolens sommerferie har hun med seg en gruppe fra Frelsesarmeens slumstasjon i Oslo. Det er onsdag og 26 barn og voksne har vært på Dørdalstoppen, 1126 meter over havet.
− Se, der oppe var vi. Til sammen en mil omtrent, utbryter en gutt og peker mot sør idet Lisa begynner å fortelle.
Lisa forteller først at de små husene de ser rundt her, kalles setre.
− Det er små gårder der bøndene nede i dalen hadde dyra sine om sommeren. Som regel var det ei ung jente som hadde jobben med å være her på sommeren for å passe på dyrene, melke dem, yste ost og kinne smør. De jentene kalte vi budeier, og ei av dem het Eli. I bygda var det også om en ung gutt som het Knut. Han og Eli likte hverandre så godt at de gjerne ville gifte seg med hverandre, men Knut turte ikke helt å spørre henne. Så var det en gang at Eli så Knut komme forbi, og Eli løp ut av huset og langt opp i en dal uten at Knut så henne. Derfra kastet hun noen steiner nedover fjellsida og ropte: «Løp ned til Eli og fri, for nå skal Eli bli din.» Knut trodde det var huldra som ropte, forteller hun og minner om at hun hadde fortalt om huldra dagen før og at folk den gangen trodde at huldra var et underjordisk kvinnelig vesen med lang rumpe.
− Knut gjorde som «huldra» hadde gitt beskjed om, og løp ned og fridde til Eli. Sånn var det at Eli og Knut ble gift, og det var de to som bygde Fagerhøi. Når dere kommer opp på hytta kan dere se bilde av dem rett innenfor inngangsdøra, avslutter Lisa.

Lærer norsk kultur
Jon Kaastad er reiseleder for gjestene fra Oslo. Ingen av dem kjente hverandre fra før, men alle ble invitert etter de samme kriteriene.

Oppturen
Leder for Slumstasjonen i oslo, Irene Mathisen (t.v.) sammen med medarbeiderne Jon Kaastad og Monica Ellingsen dro til Fagerhøi sammen med 26 turdeltakere. Foto: May B. Langhelle/Krigsropet


− For alle gjaldt det at de hadde behov for en uke som dette. Videre måtte de ha forutsetninger for å klare de fysiske utfordringene her. I tillegg måtte vi ha en miks av mennesker som fungerte godt sammen, forteller medarbeideren på Oslo slumstasjon.
På den siste etappen tyder mye på at miksen her er optimal. Når en gutt på åtte, ni år impulsivt hopper opp på en stein, så hopper nestemann etter. De gir hverandre high five og brede glis og hopper ut på stien igjen. To storesøstre går side om side og småprater, hver med sin lillebror som de har ansvar for på fjellturen. Ei jente oppdager akkurat sånn mose som Lisa viste dem før i dag, fyker av stien og plukker med seg en bit.
På grunn av dårlig økonomi kunne ingen av dem klart å betale en ferie som dette selv. Samtidig som alle opplevelsene og fellesskapet betyr mye, mener Jon også at turen er et viktig integreringstiltak.
− Vi har fokus på uteliv, både gjennom aktiviteter og for å lære å sette pris på naturen, sier han.
De drikker rent vann fra bekken, får sette beina i våte myrer og balansere på glatte steiner. Kan rope ut i friluft, høre ekko og beundre fugler som flyr i formasjon. De finner flate steiner og lærer å kaste fiskesprett. På fjelltur får de testet og utviklet tålmodigheten sin, utholdenhet og samarbeidsevne.
− Hver dag har vi med sekk med selvsmurt niste og varm drikke på termos. Vi brenner bål og griller gjerne pølse eller brødskiver med geitost. Ingen av deltakerne er etnisk norske, og gjennom både turene og alle historiene, får de lære om fjellet som en del av den norske kulturen. Topptur er jo et godt norsk begrep, sier han før den siste kneika opp til Fagerhøi.
− Når jeg hører en som utbryter «oi, blåbær», så har vi oppnådd noe. Det er flott å høre, smiler han.

Masse ny energi
«Isabel» blir sittende igjen i spisesalen etter middagen. Selv om hun er fra Chile, har hun aldri vært på fjelltur før. Hun hviler hendene sine i fanget, kjenner på den gode stillheten og nyter solnedgangen.
− Dette er en stor opplevelse for meg. Jeg er utrolig takknemlig og veldig glad for at sønnen min «Paul» og jeg fikk være med hit. Hele gruppen er så fin, selve stedet er nydelig og stillheten her er fantastisk. Jeg har aldri opplevd noe liknende, sier hun med et mykt smil.
I storbyen der hun vokste opp var det langt til skogen og altfor dyrt å komme dit til at det var aktuelt. Å gå i fjellet ble regnet som altfor farlig. Isabel fortsetter å lovprise dagene på Fagerhøi.
− Turen i dag synes jeg var helt fantastisk. Jeg har aldri gått så langt, dobbelt så langt som i går. Fordi jeg har ME betyr det ekstra mye å klare det, pluss at det er viktig med trening.
Fjellklatringen dagen før var enda mer spesiell for Isabel. Hun imponerte både seg selv og andre med å klatre opp hele veggen på ti meter.
− Jeg måtte stoppe en gang underveis fordi jeg plutselig følte meg helt utmattet, med veldige muskelkramper og skjelvinger over hele kroppen. Men pausen ga meg masse ny energi, og jeg kom meg opp. Å sitte der oppe og se hundre meter ned ga meg en glede og fred jeg aldri har hatt før. Det var helt utrolig. Jeg kan ikke forklare det, forteller hun.
Det aller mest gledelige er likevel at sønnen hennes stortrives her.
– Det ser ut til at alle barna har funnet hverandre og har det gøy sammen hele tiden, sier hun og nikker og smiler i retning to jenter i ungdomsskolealder som sitter ved siden av hverandre og prater lavt sammen.
− Jeg gleder meg veldig over å se at Paul spiller fotball, bordtennis og kort og bare koser seg sammen med de andre, sier hun før hun forteller hun er skilt fra Pauls far, og at faren ikke vil ha kontakt med sønnen sin.
− Det er fryktelig vondt for Paul at faren ikke vil være sammen med ham, men her har han heldigvis blitt kjent med andre i samme situasjon. For meg er det veldig godt å vite at han kan snakke med andre som har det på samme måte, sier hun idet Paul kommer løpende over gulvet.
Han kaster seg ned på en stol ved siden av hennes og forteller at han har lekt med Emma.
− Jeg sa bare «hei» til henne, og hun sa «hei» igjen, og sånn ble vi venner og har hatt det veldig gøy, forteller han.
Egentlig synes Paul at det er best å være sammen med jenter, fordi de gjør noe ordentlig sammen.
− I går spilte jeg ping-pong med ei jente som het «Ziba». Etterpå prata vi sammen og bare hadde det gøy. Guttene bare henger rundt og slår hverandre på brystet og sånn. Sammen med noen jenter her har jeg både spilt kort, «Det store fotballspillet» og «Fire meksikanere på fjellet». Og så har vi prata om å ha skilte foreldre. Nesten alle her har jo det.

Bravo, bravo
Dagen etter ligger tåka lavt over leirskolen, og vindkulene kaster seg rundt hushjørnene. Ved oppmøtet klokka halv ti, forteller leirskolelederen at det ikke blir hverken sykkeltur eller kanopadling, men en natursti på skoleområdet i stedet. Foran et svært kart forklarer hun opplegget med poster og deler ut en treplate til hver gruppe. På hver post skal hvert lag finne en ny plante som de setter i et av hullene i plata.
− Vær så god, en plate til hver gruppe, runder hun av.
Paul er førstemann fram.
− Vi er Dreamteam, opplyser han, tar imot plate for sitt lag og fyker tilbake til mamma Isabel og de to ansatte på slumstasjonen.
Snart går kjappe bein over sølepytter og gjennom sølepytter, rundt hushjørner, opp trapper og ned bakker. Deltakerne finner reinfann, geitrams og blåklokker. Blåbærlyng, einebær og valmuer.
− Nå mangler vi bare én post, melder løytnant Monica Ellingsen etter en halv times tid. Hun er en av offiserene fra slumstasjonen, og vinker med seg laget bort til det store kartet.
− Den er ved ferista, konstaterer kollega og lagkamerat, kaptein Irene Mathiesen.
− Men vi var jo der, sier hun spørrende idet de forter seg tilbake til mysteriet ved ferista.
Det ble Irene og Paul som fant den siste posten.
− Der, på gjerdet. Se, utbryter Irene og vinker til seg resten av Dreamteam.
Sånn ble Paul førstemann til mål med ei treplate med fargerike blomster.
− We are The Dreamteam! Å, jeg er så glad. Det er første gang jeg har vunnet noe. Jeg har lyst til å hoppe og springe. Bravo, bravo!

En god vinnerfølelse
«Fatima» er 12 år og «Zhara» 15. Begge synes de har blitt godt kjent med hverandre her oppe. Nå småprater de med hverandre på vei til neste idrettsgren. Begge gleder seg til å fortelle at de har vært på ferie på fjellet når de kommer tilbake til skolen.
− Jeg har overnattet i skogen med turgruppa på skolen, men aldri vært på fjellet før. Sånn skikkelig ferie. Dette er kjempefint for både meg og mamma og de tre mindre søsknene mine. Vi har lært mye om fjellet, blant annet at det var her Gudbrandsdalsosten ble oppfunnet, av ei som het Anne. I tillegg har det vært fantastisk å bli kjent med nye folk, forteller hun fornøyd.
Hun blir stille idet hun forteller at hun har en del sosial angst.
− Men her har jeg blitt kjent med folk som forstår meg og har blitt nye venner for meg. Det er en god opplevelse å ha med når jeg skal begynne i tiende klasse, mener hun.

Mestring i klatreveggen

Oppturen
I tillegg til heldagsturer var det god tid til fritidsaktiviteter både ute og inne. Foto: May B. Langhelle/Krigsropet

Fatima synes gårsdagen i skiferbruddet var spennende. De fikk vite at skiferhellene var mange tusen år gamle, og at det hadde var gruvedrift der i mange år tidligere.
− Klatreveggen var ti meter høy, så jeg grudde meg litt på førsten, men jeg kom helt opp. To ganger satt jeg fast midt i veggen, men da tok jeg bare pauser for å finne løsningene, forteller hun og poengterer at hun bare brukte fem minutter mer opp enn de andre.
− Det var en god vinnerfølelse. På fotballbanen blir de introdusert for den siste øvelsen, en ukjent og nokså krevende sportsgren som krevde en innføring av leirskolelæreren. Foran dem ligger to par treski på seks, sju meter og tilsvarende tykke og brede.
− Dere skal være to lag på hver ski, begynner Lisa, vinker inn Dreamteam og Team Muhammed og forklarer opplegget.
− Hele laget skal stå bak hverandre oppå skiene og holde begge hendene i hvert deres tau. Når den som står forrest roper «hei», drar dere tauene opp samtidig som dere dytter skiene forover, forklarer Lisa og gir klarsignal.
Øvelsen krever stor konsentrasjon, samhandling og god balanse. Humoristisk og god lagånd kommer også godt med. Slumstasjonens Jon legger likevel opp til seier: − Førstemann til fotballmålet og tilbake. Kom igjen, hoier han over skituppen.
I takt og utakt og til elleville heiarop tar fort laget med Jon i spissen en klar ledelse. Med sydvesten som seil, buksa i en krøll over knærne og svetteperler i panna loste han laget sitt til en klar førsteplass og jubelrop.
− Du ga virkelig alt, Jon!
− Bravo!