a123

På skattejakt med Frelsesarmeen

Sykepleierstudentene lærte skremmende lite om rusavhengighet på studiet, syntes høyskolelektor Ruth Marie Donovan. Derfor fikk hun i gang et samarbeid med Frelsesarmeen om gatesykepleie.

På skattejakt med Frelsesarmeen
− I mitt hode er rusavhengige et mangfold av mennesker. Derfor må vi se det enkelte mennesket bak rusen, og da vil vi finne skatter. Men hvis de skal komme ut av sin avhengighet, må de fylles med noe annet, sier Ruth Marie Donovan, lektor ved sykepleierutdannelsen i Bergen. Foto: Kristianne Marøy

Da den første sykepleieren la ut på en splitter ny segway i bergensgatene, nærmest bruste Ruth Marie Donovan av begeistring.
− Med Frelsesarmeens logo ble vi jo omfavnet av folk på gaten, stråler Ruth, som er lektor ved sykepleierutdanningen på Høgskolen i Bergen.
Hun hadde for lengst registrert at sykepleierelevene nærmest ikke lærte noe om rusproblematikk. Samtidig visste hun med sikkerhet at de vil møte dem overalt i helsevesenet.
− De kommer på akuttmottakene og somatiske og psykiatriske avdelinger som alle andre. Derfor har jeg jobbet for at sykepleierne skal få større kompetanse innen rus. Og for å få det, kan de ikke bare sitte inne. De må komme seg ut på gatene og møte de rusavhengige der de er, gløder hun.
Ruth Marie forteller at noen av studentene ikke skjønte hvorfor de rusavhengige ikke velger å bruke en hundrelapp på rene sprøyter for ikke å bli smittet av hepatitt. Hun utfordret derfor noen av dem til å gå en dag i de rusavhengiges sko, for å se at valget kanskje kan stå mellom å gå gjennom halve byen for å hente en ny eller bruke en gammel.
− Etterpå hadde alle skiftet mening. Rusavhengige er nemlig verken dummere eller mer tankeløse enn andre, men akkurat som oss alle, så velger de den løsningen som til enhver tid er best for dem. Det viser at man må sette på seg andres sko for å se hvordan andre har det, også når det gjelder rus.
Nå har sykepleiestudentene fått både bil, segway og medisinsk utstyr å farte rundt i gatene med. Der tilbyr de blant annet opplæring i hjerte- og lungeredning og bruk av en livreddende nesespray. Trygghetspakker med varme klær, er med til utdeling. Sanitetsbind er nødvendig året rundt, og nå på vinteren er det fint å kunne dele ut de 200 bøffene som Norsk Sykepleierforbund har donert. Ruth Marie poengterer at dette er en vinn-vinn-ordningen av beste slag.
− På denne måten får brukerne lettere adgang til helsetjenester og studentene får bryne seg på virkeligheten gjennom dette fantastiske samarbeidet med Frelsesarmeen, konstaterer hun.

På skattejakt med Frelsesarmeen
Geir Bjarte Linde, Hanne Nesbø Tørseth og Iselin Marie Morken er tre av sykepleierne i prosjektet. Foto: Kjell Jøran Hansen/NRK

Å forstå alt er å tilgi alt
Ruth Marie mistet faren sin da hun var sju år. Da hun var femten, fikk hun vite at han døde av en overdose.
− Jeg tror det er naturlig for barn å ha heltebilder av foreldrene sine, og det hadde jeg også. Derfor raknet det helt da jeg fikk vite dødsårsaken hans. Heltebildet av far ble knust. Jeg syntes det var forferdelig skamfullt, og skjønte samtidig at det var en forferdelig måte å dø på.
Sånn begynte Ruth Marie på en reise der hun ville forstå hvorfor farens liv ble som det ble.
− Samtidig kom jeg over et sitat av en kvinnelig fransk forfatter og en av Napoleons største motstandere, som hevdet at «å forstå alt, er å tilgi alt». Det betyr at vi kan forsone oss med menneskers historie når vi forstår historiene deres. Og jeg tror ikke at min far valgte å bli rusmisbruker. Derimot tror jeg at han gjorde som vi alle, det beste vi kan, men så skjer ulike ting i livet som gjør at vi blir rammet. Livet tar vendinger, utfordrer oss og gjør oss til de menneskene vi er på godt og vondt, sier hun.
Det ble viktig for Ruth Marie å bli mer kjent med faren sin. Hun gikk på Bergens brune barer, på gater og til enkeltmennesker som kunne ha kjent ham. Slik mener hun at hun knekte noen koder. Da hun etter hvert begynte på sykepleierutdanningen, og også hadde mistet en bror, fortsatte hun med å stille spørsmål om hva som hadde ført til bruk av rusmidler.
− Og summen av dette gjorde at jeg bestemte meg for å involvere meg i rusfeltet, sier hun.
Høyskolelektoren vil heller snakke om en av hjertesakene sine. Om hvordan mennesker som har følt seg nedverdiget, kan få gjenopprettet verdigheten sin.
− For når et menneske har blitt så krenket at det ikke er mer å krenke, er det bare tomhet igjen. Det er altså ikke sårbart lenger. En forferdelig trist status, sier hun, trekker pusten og fortsetter: − Derfor kan vi gjenopprette et menneskes verdighet ved å gjenopprette grensene, å gjøre det krenkbart igjen. Alle mennesker skal nemlig kunne si at «dette er ikke ok», men  forutsetningene for det er at vedkommende må kjenne de indre grensene sine.

Gir fordi de elsker
Derfor kurser hun fastleger, psykiatriske sykepleiere og annet helsepersonell. Hun vil at de skal se hele det mennesket som har rusproblemer. Det innebærer også å støtte pårørende som ønsker å hjelpe rusavhengige familiemedlemmer.
− Mange ganger fikk jeg nemlig selv høre at jeg var medavhengig når jeg sa at jeg elsket min søster. Jeg får inntrykk av at leger og andre behandlere råder pårørende til å kutte kontakt med den rusavhengige fordi han eller hun gir oss så mange vonde opplevelser. At vi skal stenge døra og aldri mer ta dem inn i huset igjen. Jeg mener motsatt. Hun har møtt mange som har dobbelt skyldfølelse, både for at en sønn eller datter er rusavhengig og fordi de gir vedkommende penger.
− Men de gir jo fordi de elsker denne sønnen eller datteren. I tillegg styrker det familien. Mange rusavhengige har store psykiske utfordringer, men skal vi i kjærlighetens navn for eksempel straffe en ung rusavhengig gutt med å kaste ham ut fordi han har psykiske problemer? Hvem gir de rådene, og er det kunnskapsbasert? spør hun og skynder seg å legge til at hun vet at hun provoserer.
− Men vi vet ikke alt om hva som virker. Det vi vet, er at mange dør i rusen. I noen tilfeller er det fornuftig å gi barnevernet ansvaret for en mindreårig rusavhengig, men det er også noe som heter at det skal en hel landsby til for å oppdra et barn. Noen ganger tenker jeg på hva som ville skjedd hvis vi lot alle bli i «landsbyen».
Fordi vi har mange måter å være mennesker på, vil Ruth Marie ha større variasjon i behandling av rusavhengige og familiene deres.
− Jeg mener at mennesker som har rusproblemer må få elske hverandre og ha hverandre. Det er ikke bra å miste dem du har kommet sammen med til verden. Det er flokken din. La mennesker få lov til å være glad i hverandre og styrk heller relasjonene. Jeg ønsker større fleksibilitet. Vi må finne flere nyanser, oppfordrer hun.
Fordi Ruth Marie ivrer for å styrke det som fungerer, har hun etablert Røst-konferansene for brukere. Der doserer hun igjen og igjen at helsepersonell må være forsiktige med å gi råd.
− Vi trenger nyanser fordi mennesker er nyanser.

Et godt varemerke
Med disse tankene valgte Ruth Marie å be om samarbeid med Frelsesarmeen.
− Jeg visste jo at Frelsesarmeen står for topp kvalitet. Når vi er på jobb i hjemmetjenesten og forteller at vi samarbeider med Frelsesarmeen, merker vi at det er et godt varemerke. Vi visste også at Frelsesarmeen er superflinke på gatenære tiltak, blant annet Gatehospitalet i Oslo. Det er ikke noe oppbevaringssted, men et helsetilbud i topp klasse, og heldigvis skal vi få det i Bergen også nå, sier hun.
Ruth Marie kjente også godt til Frelsesarmeens rusarbeid i Bakkegaten i Bergen. Der visste hun at menneskene blir møtt med alle sine behov.
− I helsevesenet er det lett å falle i «organfellen» og bare se kropp, men i Bakkegaten ivaretar de hele det eksistensielle vesenet. For meg som arbeider med utdanning av sykepleiere er det utrolig flott å være der og se de ansatte og brukerne sitte side om side og spise frokost. Gata er et tøft sted, et sted der rusavhengige bærer livet i to bæreposer og blir sett på som laveste pariakaste. Bakkegaten er et hjem. Derfor er det flott at disse menneskene i kraft av seg selv kan bedre og bevare sin egen helse gjennom gatesykepleien i Bakkegaten, sier hun.
– For oss andre kan en start være å vise dem verdighet ved å si hei, mener Ruth Marie Donovan.

gatesykepleien i bergen
Gratis lavterskeltilbud for rusavhengige
og psykisk syke over 18 år.
Treårig samarbeidsprosjekt mellom
Frelsesarmeen og sykepleierutdanningen
på Høgskulen på Vestlandet.
Arbeider forebyggende, skadereduserende
og helsefremmende.
Finansiert av Frelsesarmeens gavemidler
Gatesykepleien i Bergen
  • Gratis lavterskeltilbud for rusavhengigeog psykisk syke over 18 år.
  • Treårig samarbeidsprosjekt mellomFrelsesarmeen og sykepleierutdanningenpå Høgskulen på Vestlandet.
  • Arbeider forebyggende, skadereduserendeog helsefremmende.
  • Finansiert av Frelsesarmeens gavemidler.

 

Denne artikkelen er hentet fra Frelsesarmeens magasin, Krigsropet nr. 3 2019.