a123

Partysvensken

Når Samuel Ljungblahd står på scenen, er det hæla i taket og gospel i mellomgulvet. – Som person prater jeg for mye. Jeg ler for mye og jeg bruker store bevegelser. Det lever! I det uttrykket finner jeg hjem til Gud, sier Samuel Ljungblahd.

Partysvensken
– Gospel er ikke så populært i Sverige og Norge. Man må velge om man vil slå igjennom som artist eller å være en tydelig kristen artist. Men her er jeg! sier Samuel Ljungblahd. Foto: Heidi Goodreid

– Oslo!!!

Samuel Ljungblahd (37) løper inn til høye rop og ivrige klapp i Majorstuen kirke. Dressjakken, slipset og konsertbrillene er på, kroppen varm og stemmen enda varmere. Skandinavias soulkonge er klar for take-off.

– Jeg kan si dette med en gang, jeg er for mye. Men jeg elsker dette her! Jeg kommer til å skrike, jeg kommer til å bli svett og ekkel, men det er sånn jeg er. Dette er min måte å tilbe og lovsynge. Dette er det beste jeg vet!

Det er bare en uke siden Samuel sist var i Oslo. Da for å spille inn låter til den nye plata, nå for å holde en konsert med Hans-Petter Hammersmark, som han er mentor for, før de reiser nedover Sørlandskysten på miniturné.

 

Vanilla soul

Den første konserten Samuel Ljungblahd holdt her til lands var på Frelsesarmeens julekonsert i 2006. Han hadde nettopp kommet med sin første plate, og som talentfull armé-mann var han et selvskrevent valg.

Siden har han blitt en av de mest kjente gospelartistene i Skandinavia og en av publikumsfavorittene på Så skal det låta, svenskenes svar på Beat for beat. Men det er en spesiell opptreden i 2009 som gjorde ham kjent.

– Jeg skulle ha release på mitt tredje album, no. 3. Ole Børud skulle varme opp for meg og Kirk Franklin skulle holde konsert etter oss, forteller Samuel lett henslengt i en hotellsofa, med treningsjakke og, ifølge ham selv, partysvenske-lue på toppen.

– Under pressekonferansen ville fotografene ta bilde av oss tre sammen. Kirk så på oss og sa: «Ok, hvem er dere?» «Jeg skal åpne for deg i kveld,» sa jeg. «If you’re a singer, then drop me some lines. Sing something!» sier han. Og der stod jeg med mitt idol, Kirk Franklin, og et forent pressekorps og fikk beskjed om å synge.

En strofe ble til flere og den moderne gospelverdenens mest kjente artist så inn i kameraene og sa: «Do you see what I have to deal with? I am in Sweden and this guy pops up.»

– Han kalte Ole og meg for The vanilla soul brothers. Etter pressekonferansen sa han: «I’m gonna bring you on stage tonight». «Det hadde jo vært fantastisk, men han er amerikaner», tenkte jeg, «det er bare noe han sier».

Sliten, men lykkelig over en vel utført lanseringskonsert satt Samuel i salen med kone og barn da Kirk Franklin plutselig sa: «Where is that singer?»

– Jeg fattet ikke at det var meg, så jeg tittet også rundt etter denne fyren, før arrangøren kom med en mikrofon. Kirk spurte hva som var favorittlåta mi, jeg sa «Don’t cry» og innså at jeg ikke husket teksten.

Med Kirk Franklin som sufflør, sang Samuel for 5000 mennesker. Franklin forlot til slutt pianoet og la seg ned på scenegulvet.

– Den kvelden skjedde det et skifte i min karriere, det var som om en side ble bladd om.

Videoklippene reiste verden rundt, de ikke-kristne mediene ble interessert i ham og blant annet Lisa Nilsson ville samarbeide med ham. Klippet nådde også viktige amerikanske gospelfolk, som Smokie Norful, han ble Samuels mentor.

Mange dører åpnet seg. Døren inn i den kommersielle artistverdenen var heller ikke låst, men Samuel har valgt å holde seg på den kristne scenen. Med andre oppdrag når sjansen byr seg, men uten å legge skjul på hvor han kommer fra.

– Min gudstro har alltid vært hjørnesteinen i mitt liv, så da jeg begynte med musikk, var jeg veldig tydelig på at skal jeg gjøre dette her, vil jeg uttrykke noe som betyr noe for meg. Jeg fikk kjapt et godt feste innen kristen musikk i Sverige og Norge, og jo eldre jeg blir, jo mer innser jeg at jeg trives veldig godt her. Med en fot i kirken og en utenfor.

De senere årene har flere som ikke deler den samme troen tatt turen til konsertene hans.

– Da sier jeg bare: «Sitt her og njut, for jag är skitbra! Hold inte med, men njut musiken for det er grymt,» sier han og legger til.

– Det er litt kaksete, men herlig. Litt usvensk og unorsk.

 

Partysvensken
– Jeg skriver ikke låter bare fordi det svinger, jeg vil forflytte mennesker med dem, sier Samuel Ljungblahd. Foto: Ranveig Nordgaard

Ulike deler av livet

Samuel har vokst opp i en kristen familie som var og er aktive på Frelsesarmeen i Umeå. Han ble tidlig kjent med mange ulike mennesker og med troen.

– Gudstenkningen er noe jeg har vokst inn i, og da jeg var tenåring valgte jeg å bygge livet mitt på den. Men den store forskjellen skjedde da jeg flyttet hjemmefra og jobbet med ungdommer på Frelsesarmeen i Stockholm. Det var da mitt voksne liv med Gud begynte. Da fantes det ingen foreldre som sa: «Nå skal vi gå», det var opp til meg å prioritere det, sier han.

Troen hans har blitt sterkere og sterkere med årene, kanskje som en konsekvens av at han har tatt et aktivt valg om at det er dette han vil tro på.

– Samtidig er det ikke alltid jeg våkner opp og tenker: «Nå er det seier», sier han vissent. Og bryter ut i latter.

– Hva får deg til å tvile?

– Jeg er veldig kritisk innstilt til mye, jeg krever bevis og har for eksempel et pessimistisk grunnsyn til helbredelse. Da min svigerfar ble frisk etter å ha vært alvorlig syk, tenkte jeg at det sikkert var noen leger som gjorde feil da de sa at han ville dø av dette. Da kona mi og jeg snakket om dette sa hun: «Kan vi ikke bare la det være et under? Vi tror jo at det kan skje. Alle andre kan synes hva de vil, men vi har bedt for at han skal bli frisk og nå er han det».

Noen år tidligere laget Samuel låta «In my soul», der han overbevisende forkynte «In my soul, I know it’s gonna be alright». Den ble skrevet i entusiasme, men krevde sitt da livet falt ned. Samuel hadde nettopp vært i Chicago og opplevd tidenes respons fra publikum på akkurat den låta, da han og kona fikk beskjed om at den ene datteren, som da var seks måneder gammel, hadde tre hjertefeil.

– Det var en rutineundersøkelse. Fra et sekund til et annet gikk hun fra å være frisk til å være dødssyk. Etter at hun hadde blitt operert, stengte vi oss inne i flere uker. Hele tiden kom teksten tilbake.

Samuel ble tvunget til å ransake seg selv, tror han virkelig dette eller synger han det bare fordi han har lært det i kirken?

– Det som kom ut på slutten er at ja, jeg tror faktisk på dette. Men at alt skal bli bra kommer kanskje ikke ut som jeg har tenkt det, sier han ydmykt og forteller at det gikk bra for dem, men at det kunne endt annerledes.

– Bare fordi jeg har et problem er ikke Gud mindre. Gud er Gud uansett hvilken situasjon jeg er i. Kan jeg synge dette? Ja, men visse dager går det lettere enn andre.

 

Takker og bukker

I dag er han og kona aktive i korpset (menigheten) han vokste opp i i Umeå.

– Vi har valgt at menigheten er viktig for oss som familie, så vi er for eksempel med på aktivitetene som finnes for barna våre.

I tillegg er Samuel ambassadør for fadderorganisasjonen Star of hope. Da han var på Haiti for å se på arbeidet der, fikk han mange nye tanker om takknemlighet, temaet platene hans er gjennomsyret av.

Utenfor en gammel kirke som hadde blitt ødelagt av jordskjelvet, hørte de plutselig noen som sang. Den haitiske tolken gikk bort til de to mennene og spurte hva de sang om. «Vi har skrevet den selv, vi synger at om vi ikke hadde hatt Gud så hadde vi ikke hatt noen ting,» svarte de.

– Der satt jeg, blek, fet og svensk, med alt for mye av alt. Jeg gråt som et barn. De var et sted der det ikke fantes noe og sa har jeg ikke Gud, har jeg ingenting.

Samuel og de andre artistene som var med på turen var overbevist om at de ni dagene på Haiti ville endre dem.

– Men allerede på den første flighten ble jeg sur fordi brownien ikke var god, og at vi hadde for kort tid i New York til å komme inn til Times Square og spise på Cheesecake factory, sier Samuel oppgitt.

– Det som har forandret seg i dag er at jeg våkner hver morgen og sier: «Takk gode Gud for mitt liv, at jeg får leve her som en velsignelse, takk for mitt hjem, takk for min familie, takk for min jobb, takk for min helse. Hjelp meg å gjøre noe bra med det jeg har.» Jeg har vunnet jackpot som har blitt født i Sverige og inn i en familie der jeg har fått møte Gud tidlig.

 

Til venterommet

Gospel er Samuels måte å tilbe på, både når det gjelder form og innhold. Det er der han finner Gud. Med musikken har han et ønske om å lede folk til det samme stedet. Der Gud får være Gud.

– I arbeidet med det nye albumet er jeg mer opptatt av at sangene skal ha en funksjon. Jeg skriver ikke en låt bare fordi det svinger, jeg vil forflytte mennesker med dem. Jeg lengter etter at andre også skal få fordype seg i troen, og forsøker å skape muligheter for dem å nærme seg Gud. Jeg vil gjerne ta dem i hånda og lede dem dit, så kan jeg sitte i venterommet, smiler han.

Samuel er opptatt av å bevare det samme musikalske uttrykket som han er kjent for også på den nye plata, som kommer ut i løpet av året.

– Det er fortsatt gospel og soul i en eneste stor mishmash, gospelpåvirkningen er bare større denne gangen.

Det gjelder ikke bare musikalsk. Møtene han har hatt med amerikanske gospelartister har forandret hva han tenker om å stå på scenen, om å lage musikk. Han vil ikke bare være en artist, men en forkynner.

– Mentoren min Smokie Norful er en stor gospelartist og pastor i sin egen menighet. Han har skjønt at jeg er på jakt etter et «ministry». Han ser mitt kristne liv, og tar tak i det. Det er tøffe sannheter han gir meg.

Det handler om å leve integrert, ikke skille troen fra resten av livet. I låta «Lord I surrender», en lavmælt hymne, synger Samuel om dette, å ære Gud gjennom alt man gjør.

– Det er der jeg vil at mitt liv skal være, helt overgitt til ham. Uansett hvilken situasjon og rolle jeg er i.

heidi.goodreid(a)frelsesarmeen.no

Denne artikkelen står i Krigsropet nr 19 2013, du finner flere smakebiter her. Krigsropets Facebook-side finner du her. Bestill abonnement eller gratis prøvenummer her.