a123

Religion og politikk og fred og sånn

Kirkens historie er Norges historie. Her er et lynkurs.

Religion og politikk og fred og sånn
Norges eldste kirke ligger på Moster og ble bygget i 995. Foto: Scanpix

– Kristendommens normative betydning har vært veldig sterk. Den er det fremdeles, men vi ser det kanskje ikke så tydelig.

Aud Valborg Tønnessen snakker om kristendommens påvirkning på Norge. Hun er professor i teologi ved Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo, med spesialisering blant annet i norsk kirkehistorie.

De første tegnene til kristen tro i Norge er graver datert til 600-tallet, der gravgods erstattes av kors og vokslys. Da hadde nordmenn fått kontakt med kristne europeere via handel og viking. På 800-tallet kom misjonerende munker og biskoper fra De britiske øyer og Tyskland, og i 935 ble Håkon Adalsteinsfostre den første kristne kongen, med tilnavnet den gode.

Så langt gikk det fredelig for seg. Håkon den gode prøvde ikke å kristne sitt land med tvang. Det gjorde Olav Tryggvason, som i likhet med Håkon hadde hatt en sterk omvendelse, men i motsetning til vestlandskongen ville ha mer: Hele landet.

 

Kollektiv tro

Olav Tryggvason bygget den eldste kjente kirken på Moster i 995 og grunnla Trondheim i 997. Da han i 995 satte seg fore å kristne hele Norge, reiste han fra fylke til fylke med hæren sin. De som ikke tok imot troen og lot seg døpe, ble fordrevet, lemlestet eller drept.

– Handlet kristningen like mye om politikk som tro?

– Det er vanskelig å løsrive religion og politikk. Men vi misforstår kategoriene om vi tenker på dagens system. Samfunnet var et helt annet. Makten var desentralisert med lokale høvdinger, og gudene var mange. Det var en helt annen grunnstruktur for utøvelse både av politikk og religion, sier Tønnessen.

– Hvorfor var det så viktig å omvende folk for å samle riket?

– Det handlet delvis om å bygge opp lojalitetsstrukturer. I stedet for mange høvdinger og guder, ble folket samlet om én Gud, én tro og én konge.

I en tøff hverdag var man avhengig av hverandre. Individet kunne ikke velge seg ut av fellesskapet. Her virket kristendommen samlende, og forsterket både religiøse og politiske bånd.

– Var omvendelsene reelle?

– De hadde nok et helt annet utgangspunkt for å snakke om tro. Vi tenker individ og person, men det er en moderne tanke. Middelalderen var mye mer preget av en kollektiv samfunnsforståelse, der individet inngikk i fellesskapet. Ut fra den tidens forutsetninger var omvendelsene reelle. Man sluttet seg til det religiøse fellesskapet, og ble del av en ny trosutøvelse. Men vi vet jo at enkelte ikke ønsket å slutte seg til kristendommen, at de nektet og at tvang var med i bildet. Men i et lengre perspektiv ser vi at tilslutningen til den kristne lære har hatt gjennomslagskraft og preget menneskers liv og sinn, likeens lover og samfunnsorganisasjon. Hvis omvendelsene bare hadde vært pragmatisk tilpassing til et nytt regime, så hadde nok ikke troen hatt slik gjennomslagskraft. Det er noe som griper og framstår som troverdig.

 

Helse og utdanning

Olav den hellige var konge fra 1015 til 1028, og med hans død ved Stiklestad i 1030 regnes Norge som kristnet. Kristningen fikk stor innvirkning på folks livsførsel. Gravskikkene endret seg, det ble forbudt å ofre både dyr og mennesker, og det ble forbudt å sette barn, gamle og vanføre ut i skogen. Mange hadde pragmatiske grunner til å skifte tro, enten det var å beholde gård og liv, eller for å bygge allianser.

Kirken ble et viktig sted for å lære om den nye troen, men også klostrene fikk raskt en unik posisjon.

– Funksjoner som helsevesen, sosialomsorg og utdanning lå hos klostrene og kirkene, nær menneskenes hverdagsliv. På 1200-tallet er dominikanerne utgangspunktet for utdanningssystemet, mens fransiskanerne er viktige for fattigdom og helse.

Klosterhospitaler vokste fram. Fattigdom og sykdom henger sammen, for den fattige er mer utsatt og har mindre tilgang på medisiner. Klostrene lå utenfor byene og beskyttet de friske mot smitte og de syke mot fare. De syke lå inne i kirken, så de kunne se mot alteret og Kristus. I tillegg fikk den fattige en helt bestemt teologisk rolle.

– Den fattige ble sett på som avbilde på Kristus. Han var avmektig, avhengig av andres hjelp, og når han fikk gaver, var alt han kunne gi tilbake en bønn.

 

Politikk og frihet

– Men reformasjonen, da. Handlet dét om religion eller politikk?

– Politikk og religion løp tett sammen under danskekongen Christian III. Da hadde den romersk-katolske kirken blitt en motmakt mot kongen, med en helt enestående innflytelse på folk sine liv.

For ikke bare deltok Kirken i livets gang fra fødsel til død. Den hadde makt både til å velsigne og lyse i bann, så selv konger skalv. Sist, men ikke minst eide Kirken halvparten av landets areal og var på den måten arbeidsgiver og huseier for en mengde mennesker.

– Valg av religion skjedde gjennom spenninger. Reformasjonen handler om oppgjør med teologisk maktmisbruk og for så vidt økonomiske systemer, som avlatshandelen.

Reformasjonen, som begynte med Martin Luthers teologiske protest mot den kirkelige avlatshandel i Tyskland i 1517, nådde Norge i 1536-37. Ett av reformasjonens viktigste poeng var den enkelte kristnes rett til å tolke Bibelen selv, uten presteskapet som mellomledd. I Danmark-Norge, som så mange andre steder, hadde reformasjonen politisk og økonomisk tilsnitt. Kong Christian III beslagla kirkens eiendommer.

Kirken besto, men endret status dramatisk. Reformerte prester tok over for de katolske, helgenstatuer og ikoner ble fjernet fra kirkene, avlaten avskaffet og klostrene nedlagt – og med dem, den fungerende fattigpleien. For nå var plutselig den fattige et bilde på Satan; han tok jo penger gjennom avlat.

– Tigging ble forbudt i lutherske bystater. Den som kunne jobbe, skulle jobbe. Omsorgen for fattige og syke ble lagt til gryende offentlige systemer, gjennom en menighetskasse, ofte plassert utenfor kirkebygget, der presten fordelte almisser på vegne av fyrsten.

 

Økende demokratisering

Men systemet var ikke alltid like godt. Gjennom hele 1600-, 1700- og 1800-tallet diskuterte man de fattige og hvordan man kunne få en stopp på betleriet, tiggingen. Vi tar med følgende kuriositet: Løsgjengerparagrafen, som ble opphevet i 2005 og med det tillot tigging på offentlig sted, hadde sin rot i reformasjonen.

Mot slutten av 1700-tallet fikk pietismen fotfeste i Norge, en vekkelsesbevegelse som la vekt på personlig omvendelse og et hellig liv. Hans Nielsen Hauge ble sentral; i luthersk ånd hevdet han at alle kristne hadde rett til å forkynne, ikke bare prestene. De pietistiske vekkelsesbevegelsene førte til gjennom 1800-tallet til opprettelsen av en rekke uavhengige, kristne organisasjoner, ofte med sosialt arbeid som en del av repertoaret. Religiøs ytringsfrihet ble til og med et tema med grunnloven av 1814.

– På 1800-tallet var pietismen en kritikk av at det offentlige ikke demmet opp for de avkristnende tendensene i samfunnet. Man opplevde at det kristne enhetssamfunnet var i ferd med å rakne, sier Tønnessen.

Da hadde nemlig revolusjonene i Europa og den pågående opplysningstiden, som var kritisk til uvitenskapeligheter som religion, ofte en klar avkristningsagenda. Pietismen svarte med sterkere fokus på personlig trosliv, redusert rusbruk og økt arbeidsmoral. De pietistiske vekkelsesbevegelsene har i dag fått anerkjennelse for å ha bidratt til byggingen og moderniseringen av landet, ikke minst innen industri, gjennom sine arbeidsmoralske idealer og prinsipper.

– Haugebevegelsen ble en viktig økonomisk faktor. Man tjente Gud gjennom arbeidet, sier Tønnessen.

 

Stat for gud

Drøyt hundre år senere, i etterkant av andre verdenskrig, sto man igjen overfor utfordringer knyttet til utviklingen av stat og samfunn, men da synes kirken å ha sakket akterut.

– Den store fortellingen om krigen var at nazismen ble mulig på grunn av den økonomiske og sosiale miseren som skapte grobunn for totalitære bevegelser. I kirken så man derimot krigen som en følge av avkristningen i Europa. Derfor ble kirken veldig opptatt av å gjenkristne det norske samfunnet.

Samtidig framsto Arbeiderpartiets og arbeiderbevegelsens med en gjennomgående vilje til å gjenreise landet som en velferdsstat basert på sekulære idealer, ikke med utgangspunkt i kristen tro og lære.

– Flere har sett en sammenheng mellom pietismens og arbeiderbevegelsens arbeidsmoral. Mye av pietismens drivkrefter for å bygge landet gjennom å tjene folk og samfunn får en sekulær parallell i arbeiderbevegelsen. Å gjenreise landet som velferdsstat med trygge, gode ordninger ble et mål, men i kirkelig sammenheng fryktet man at velferdsstaten ble et mål i seg selv, en stat som ikke ville tilkjenne det religiøse noen plass.

– Tok velferdsstaten over kirkens rolle?

– Biskop Eivind Berggrav mente velferdsstaten sto i fare for å overta Guds rolle. Den ville være nok for alle. Noen vil si at han hadde rett, men kritikken var også fremmedgjørende. Mange erfarte jo at kirken ikke hadde stilt seg på fattiges side og forstått den nød mange levde i. Da ble kritikken av et statsprosjekt som hadde til hensikt å bedre levekårene til folk, fremmedgjørende.

Tønnessen tror ikke Berggrav eller kirken klarte å gripe stemningen som rådde etter krigen, og deres åndelige svar på praktiske, sosiale utfordringer nådde ikke fram.

– Religionens innflytelse kan synes å synke i takt med velstandsøkningen. Samtidig er det paradokser her: Vi er på den ene siden et av de mest sekulære samfunn, og på den andre siden fortsetter folk å døpe barna sine og holde på sin kirkelige tilhørighet.

 

Dette er et utdrag av en artikkel i Krigsropet nr 20, 2012, du finner flere smakebiter her. Liker du magasin bedre på papir? Fyller du ut dette skjemaet sender vi deg et gratis prøvenummer i posten. Du kan også gi prøvenummeret til en venn.