a123

Sannhetens apostel

Dominikanerpater Arnfinn Haram døde uventet 10. juni 2012. Han hadde en markert stemme i samfunnsdebatten og var til glede og inspirasjon for mange mennesker. Haram var en venn av Frelsesarmeen og vil bli savnet også hos oss. Her kan du lese intervjuet Krigsropet gjorde med ham høsten 2010.

Sannhetens apostel

Han er munken med Mac. Den bloggende beder. Medievant samfunnsdebattant og ettertraktet foredragsholder. Dominikanerpater Arnfinn Haram er et barn av sin tid, med røttene i 1200-tallet og en tradisjon som bruker tiår, kanskje hundreår, på å definere nye sannheter. Hvem kan passe bedre til å snakke om tro?

– Skal vi bruke ordet slik det flyter i kulturen eller slik det lever i teologien? spør han.

To sider av samme sak, forsåvidt, fordi de teologiske kjerneordene, som tro, synd og nåde, er dypt integrert i folks hverdag, mye mer enn for eksempel psykologiske eller medisinske faguttrykk. Ulempen er at kulturens uttrykk kan være vage og flytende, og som vi skal komme tilbake til, er stabilitet viktig for munken. Og de fleste andre mennesker.

 

Resymé

– Tro har et saklig, teologisk innhold basert på Gud og det han åpenbarer. Det sier hva du tror.

Munken mener et av våre mest utskjelte ord, dogma, egentlig er et positivt ord. Det betyr opprinnelig bare en påstand, i kristen sammenheng en tros-regel, og hjelper oss med å definere hva vi holder for sant. Første trosartikkel, for eksempel, «Jeg tror på Gud Fader, himmelens og jordens skaper.»

– Trosbekjennelsen er troens innhold i fortettet form. Troen inneholder selvfølgelig mye mer, og kan uttrykkes mye enklere, men den tydeliggjør hva vi tror.

Et slags resymé, med andre ord. Et minste felles multiplum.

– Kirken spør ikke om du har en ivrig eller kul tro. Deler vi samme tro?

Individet og fellesskapet hører sammen, mener pateren. Oppdragelsen er personlig. Dåpen eller velsignelsen, konfirmasjonen og ethvert annet ritual henvender seg direkte til deg. Trosbekjennelsen spør om du tror på Gud Fader, om du forsaker djevelen og alt hans vesen, og du kan ikke påberope deg å være en i mengden.

– Folk vil være individualister, ha kontroll uten å forplikte seg. Men enhver kristen må ta et forpliktende standpunkt.

Det finner vi i credo, trosbekjennelsen. Den som ikke vil det, tør ikke involvere seg skikkelig. For det å tro er å tørre å stå for noe, mener pateren, som igjen har å gjøre med forpliktelse, selv om det koster. Den grå masse går fri, den som tør å mene noe, blir sett.

– Du ble aldri martyr i romerriket av å tro i hytt og vær, sier han lakonisk.

At religion er ut, er for lengst avkreftet. Folketro og alternativ spiritualitet blomstrer som aldri før. Midt i floraen av nymotens strømninger slår Arnfinn et slag for det gamle.

– Mange tenker at om vanlige folk skal forstå de teologiske ordene må de flates ut. Men det er nettopp fordi de er så komplekse, har substans, at de har sånn kraft. Det som har tyngde appellerer til folk, mener han.

– Ofte sies det at det ikke er så farlig hva du tror, bare du tror sterkt. Den subjektive troen er populær fordi den er uforpliktende, kan tilpasses, skreddersys. Men da er du herre over troen. Det ender med at du blir gud, for du forholder deg bare til deg selv. Det fungerer ikke på sikt. Det vil smuldre opp.

 

Sannhet med stor S

Ja vel. Noe større enn oss selv. Man kan lett argumentere for at det er en grunnleggende demokratisk rett, innført av den lutherske reformasjonen i 1517, å bestemme over sin egen tro. Et av Luthers hovedpoeng var at ingen prest skulle få sperre veien mellom menigmann og Gud. Men i den katolske kirke, som er den opprinnelige, har pavene og biskopene det avgjørende ord i lærespørsmål, og det forplikter den enkelte katolikk.

– Hvordan kan du tro på noe som andre har bestemt?

– Paven og biskopene finner ikke på nye læresetninger, men forsvarer og overleverer den troen som er gitt en gang for alle. Dersom alle skal ha sin egen tolkning, faller troen og kirken fra hverandre. Troen er ikke min personlige oppfinnelse, den er noe jeg mottar. Det er ikke jeg som skaper verden, jeg forholder meg bare til det som er gitt.

Arnfinn sammenligner trosregelen med menneskerettighetene. De er ikke noe politikerne har funnet på, snarere noe mennesket har avdekket og definert.

– Det betyr ikke at «de» har bestemt det, bare at de formidler det. Alle overbevisninger må ha en autoritet. Det er en illusjon å tro at du ikke forholder deg til autoriteter, du velger bare hvilke du vil se. Som Bob Dylan sier; «You’re gonna have to serve somebody». Det fine med den kristne tro er at du kan si: «Dette er min autoritet. Hva er din?» Slikt kan man forholde seg saklig til. Du kan stå for noe og stilles til ansvar, på godt og vondt.

– Noen sier de har sterk tro, mens andre sier at de ikke klarer å tro. Er det noe vi har innflytelse over selv?

– Troen er hele tiden i en prosess der ettertanke og motforestillinger melder seg. Spørsmålet er om du forholder deg til det. Det er ikke slik at enten tror du, eller så gjør du det ikke, og da kan du la alt være. Det er alltid en kamp. Du må tørre å kjenne etter hva du står for.

– Har noen mer tro enn andre?

– Det tror jeg man kan si. Vi vokser i troen. Men det er ikke noe vi skal måle andre på, det er en dynamikk i oss selv, at vi kommer videre. Det betyr ikke at du blir skråsikker, men at du ser mer og mer rekkevidden.

 

Tro er prosess

Men tro er også en innstilling.

– Tro er en personlig, gjennomgripende holdning. Det må engasjere hele personen.

Arnfinn forklarer at et menneskes tro ikke kan fristilles fra hans handlinger. Gjør den det, er det ingen tro. Derfor må vi ikke bare se på hva kirken sier, men også hva den gjør, for der vil troens essens komme fram.

– Må troen få utslag?

– Før eller senere må den det, sier han, med henvisning til at Jesu budskap om nestekjærlighet og aktiv deltagelse ikke uten videre lar oss sitte på sidelinja. Gud har et ønske med oss, og det er ikke å stagnere. Det er å vokse.

– Til mennesket som kjemper med troen sier Bibelen at det er bra der du er, bare du er på rett vei. Men den som er fornøyd og selvtilstrekkelig, som har en liten tro og synes det er nok, formanes.

– Men i mørket, når Gud blir borte, hva gjør vi da?

– Det finnes en frustrasjon i troen som kommer av at du er på feil vei. Tradisjonell kristen sjelesorg vil si at det er noe feil i livet ditt, og at selvransaking og oppgjør med synd er riktig vei. Samtidig opplever også den som er oppriktig i troen mørke. I Gud finnes et mørke. Fordi han er et mysterium leder han deg på veier du ikke kan forstå. Alle kristne merker det. Da gjelder det ikke å få panikk, ikke gjøre noe dumt, men holde fast ved det enkle, gå sakte.

Arnfinn sier det er mye sjelesørgerisk visdom i bønnene og salmene.

 

Gud i hverdagen

– Kristne må være en motkultur. Vår kultur trenger de kristne. Vi må ut av skapet, sier han.

Derfor bruker han mye tid og krefter på debatter, panelsamtaler og kronikker, i tillegg til sin egen blogg, der han legger ut korte tanker, officium, ukens preken, homiletica, kommentarartikler fra avisene og betraktninger over dagen – carpe diem. Slik skrev han i september:

«I kveld har eg gjort noko eg sjelda gjer: Rusla ein tur ned i byen, ned til sjøen, utover Aker brygge, til Tjuvholmen. Ein septemberkveld utan like; blank, stille fjord, pastellhimmel rundt heile horisonten, Hovedøya og dei andre fjordøyane dormande i kveldsfreden.

For det er stilt og fredfullt både på sjøen og langs bryggene, som om sivilisasjonen skulle vore milevis unna. Endå eg har høghusa, anleggskranene, pubane og kafeane rett i nakken her. Fredenglar må ha gjesta Vika i kveld. Eg sit på ein avsats ute ved sjøkanten her. No sig mørkret sakte inn over byen. Rådhusklokka slår.

Gud er over alt.»

Pater Arnfinn tar gjerne til orde for å oppdage Gud i hverdagen. Åndelig våkenhet gir større livsglede, mener han, og trigges av tidsånden som forkynner en mild og vennlig Jesus som lar alle være i fred. Det gjør nemlig ikke Arnfinn.

– Vi får lett en omtrentlig livsholdning med ulne kanter der vi mister de skarpe konturene både i frykt og glede. Vi blir vasne. Vi trenger større lykke og større depresjoner.

– Depresjoner?

– Du må tørre å eksponere deg for det. Det åndelige livet er litt manisk depressivt. Ja, hele eksistensen er litt manisk depressiv. Se i Salmenes bok, det er Hakkespettboka for oss i kloster. Den spenner fra jubel til misere. Å ikke kjenne glede og sorg begrenser den menneskelige kapasiteten.

Evnen til å innrømme at vi trenger hjelp er grunnleggende viktig. Viljen til å rope Kyrie eleison, Herre, forbarm deg.

– Mennesket som påkaller Gud er grunnleggende i kristen spiritualitet. Mennesket er alltid i en prekær

situasjon, og da kaller det på Gud. Å vite at det gjelder deg, er grunnleggende for all tro.