a123

Se dette mennesket

Thorvald Steen er ateist, men hans viktigste allierte er kristne. Og de mener han tror. Han har bare ikke oppdaget det selv.

Se dette mennesket
Thorvald Steen har et råd til de som ser livet sirkle dem inn. – Gjør noe grensesprengende i forhold til deg selv! De lengste svevene gjør vi faktisk i hjernen. Foto: Ranveig Nordgaard

– Det er tydelig at mange begynner å innse at de kommer til å rammes selv. Og det kommer som et sjokk.

Thorvald Steen runder av noen hektiske uker med promotering av sin nye roman. Balanse fullfører en trilogi om en mann som lider av en alvorlig muskelsykdom. Vi møter ham først som fjortenåring i Vekten av snøkrystaller (2006), der den store lidenskapen er å hoppe på ski, men ett hopp til kan skade ham hardt. I Det lengste svevet (2008) er han blitt voksen, og må håndtere den store kjærligheten. I høstens bok Balanse har han blitt gammel og pleietrengende. Balanse minner oss om et enkelt faktum vi lett glemmer: Vi er bare mennesker.

Men det vet vi jo. Er vi så treige til å ta det inn over oss?

– Ja, i forbausende stor grad. I vårt samfunn har vi en naiv utviklingsoptimisme. De fleste tenker at de kan bli syke, men ikke før de er 80 år, og da vil velferdssamfunnet ta imot, og de vil få en personlig assistent. Men sykdom kommer bråere og oftere enn folk tror, derfor er man veldig lite forberedt. Folk blir overrasket, sjokkert. Jeg kunne holdt foredrag om det her, sier Steen.

Trent på undergang

Det kunne han sikkert. De teknologiske framskrittene har kommet så fort at få ser rekkevidden av dem, og de skyves av krefter så store at de fleste av oss skyves med. Samtidig ligger tvilen i hjertet, døyvet av piller, kremer og vakre løfter: Jeg skal vel ikke bli syk og svak, og enda mindre dø?

– Jeg er en trent person, jeg måtte tenke gjennom hvordan framtida vil bli, sier Steen.

For bøkene er selvbiografiske. Han har selv fulgt utviklingen til gutten i boka. Han elsket å hoppe på ski. Som femtenåring fikk han diagnosen muskelsvinn, og den dystre spådommen at da han ble 25, ville han ikke lenger kunne gå.

– Jeg holdt hemmelig for idrettsvennene hva jeg fightet med. Jeg så for meg hvordan jeg skulle bli. Da jeg passerte tjue visste jeg at jeg på sikt ikke hadde en sjanse i arbeidslivet.

Thorvald Steen er 58, skulle altså ikke kunne gå, men det gjør han, takket være iherdig trening i ungdommen. Han også trosset legene, spådommene og skjebnen og tok et siste svev.

– I arbeidet med Balanse skjønte jeg at det siste hoppet ikke bare handlet om å få oppleve et svev. Det preget min personlighet som voksen, sier han.

Gjennom hele livet har jeg vært takknemlig for at jeg fikk oppleve det å satse og lette, og fly ned unnarennet. Jeg har gjemt dette minnet for alltid. Det jeg ikke skjønte den gang, var at handlingen i seg selv skulle prege min personlighet i årene etter. Jeg turte å bli forelsket, få kjæreste, gifte meg og få barn.

(Fra boken Balanse)

Vis din svakhet

Han vagger av gårde. Han setter seg med møye. Å rette på bena er et tiltak, å reise seg et prosjekt. Skulle han snuble over en dørstokk og falle, må han vente på at noen kommer hjem for å komme opp igjen. Han går, men innser at om noen korte år er det slutt.

– Jeg har ofte tenkt i de senere år, hvordan ville jeg taklet situasjonen helt ensom? Jeg er en privilegert norsk forfatter. Jeg er gift, har tre barn og et nettverk.

I den første boka kom han til rette med det å få en slik diagnose. I den andre stilte han spørsmålet om det var riktig å få barn. I den siste lyder spørsmålet: Hvordan har det preget meg?

– Jeg har sett viktigheten av annerledeshet hos menneskene. Jeg har måttet tåle mye andre ikke har tålt, og vokst som kunstner og menneske.

– Hvordan vokser man på lidelse?

– Det er viktig å huske at jeg har tatt den lange veien, sier Steen, og skisserer en utvikling som langt på vei sammenfaller med det psykologien kaller krisehåndtering.

– Når du får en alvorlig diagnose, kommer sjokkfasen. Deretter aksepterer du hvor usigelig ensom du er i din lidelse. Den tredje fasen er sorgen. Etter det kom jeg i en destruktiv fase, selv om alle oppfattet meg som en særdeles aktiv person. Til slutt klarte jeg å bli forsonet med min nye kropp. Da var jeg rede til å ta imot omsorg og kjærlighet. Du må være den du er og tørre å vise din svakhet.

Redd for kjærligheten

For i ham lå en dyp følelse av svik, og det fra hans nærmeste allierte. Kroppen hadde forrådt ham. Mannen i boka kjemper også med kroppen, og ser den tape. Bena svikter. Lungene kollapser. Øynene sløres. Hjernen, forstanden, balansen sløves. Han lever i Steens framtid; i alle levende menneskers framtid.

– Jeg har vært destruktiv, vært redd for å bli forelsket, redd for å få barn, redd for et ensomt liv, redd for at kroppen skal forfalle. Alt hadde med framtida å gjøre. Men på slutten av tjueåra, da ble jeg et helere menneske. Jeg tok smerten inn over meg.

Steen aksepterte hvilke veier livet kunne ta. Noen scenarier var tunge, andre ga krefter til kamp. Ikke minst aksepterte han at han var en sammensatt person – syk og frisk, sterk og svak, i det hele tatt, et menneske – og at det ikke er flaut å være syk. Slik ble erfaringene en styrke.

– Men det er lettere å bli bitter enn raus?

– Ja. Å bli bitter er en lettvint løsning. Noen blir presset inn i det og kan ikke for det, andre forstår ikke at det skjer. Bitterhet er å klamre seg til en sorg. Da skyver man vekk andres behov for sitt eget.

– Hvordan kan man unngå å bli bitter?

– Jeg er ikke i tvil om at noen klarer det ved å være sterke i troen. Jeg må innrømme at det er derfor jeg har gode venner blant kristne; de er ikke egoistiske, de har andre perspektiver enn seg selv. Jeg har respekt for folk som har en tro og etterlever den som best de kan.

Se dette mennesket
Thorvald Steen vant Livsvernprisen 2013. Foto: Ranveig Nordgaard
Press til abort

Det er en kamp mellom misantropi og verdighet. Hva slags menneske vil du være? Steen var i mange år håndverker på Gaustad og hovedverneombud på sin turbulente arbeidsplass. Som maler fikk han tilgang til alle rom. Han fikk høre bekymringer fra kontorer, pasientrom og behandlingsrom, og sier at han så høyt utdannede mennesker bryte både etiske og juridiske regler. Blant annet hørte han at det var gitt tvungent elektrosjokk til en mann med hjertefeil. Da låste han seg inn og ødela apparatet.

Byrden ble tung. Steen ble brysom. Ledelsen presset for å få ham ut. Han glemmer aldri at de kristne fagforeningsmennene Kulsveen og Bjerk støttet og forsvarte ham. Steen er ateist, men anser fortsatt kristne for å være noen av sine sterkeste allierte i kampen mot sorteringssamfunnet.

– Min smertelige erfaring gjennom selv å ha fått tre barn, er et skjult og indirekte press på å ta fostervannsprøve. Jeg er forskrekket over at folk i dag blir oppmuntret til å velge bort, ikke ta imot, et barn med et feil kromosom, som jeg har. Ja, du skal bestemme, kjære kvinne, ikke staten, men du skal vite om alle alternativer, og det får du ikke. Det er ikke et reelt valg, sier han.

Voldtekt, incest og dødelige mangler anses stort sett som legitime grunner for abort. På den andre siden av skalaen står løse forbindelser, karriere, at det simpelthen ikke passer. Men hvor går grensen? Tunge sykdommer man kan leve med i noen år? Downs syndrom? Økonomi? Det sistnevnte ser ut til å gjelde staten. Mange kvinner får aldri høre om støtteordningene som finnes eller gleden det tross alt kan gi å få et annerledes barn. Vi har mer kunnskap, bedre hjelpemidler og mer penger enn noen gang til å gi utviklingshemmede mennesker et godt liv. Likevel vil staten rydde ut barn som koster for mye.

– Å forsvare de svake i et samfunn av sterke...

– Det koster. I et samfunn som vårt, der det nesten ikke føres verdidebatt, trenger vi de kristne stemmene.

Steen er en forholdsvis sjelden fugl når det kommer til ateister. Han er født inn i et klassisk hjem der man døper barna og går i kirken på julaften. Han er medlem i Menneskeverd, men ikke Human-Etisk forbund. Han kritiserer venstresida for å undervurdere de troendes intelligens. Han vedkjenner seg den kristne kulturarven, som nordmenn flest. Han liker nestekjærlighets-aspektet, men hvem gjør ikke det? Det som skiller Steen fra de profilerte trosfiendtlige ateistene er nettopp det; en kultivert nestekjærlighet. Du skal ha meninger, du skal ytre dem, men du skal gjøre det med verdighet. Kanskje er det derfor flere av hans bekjente, kristne som muslimer, kjenner seg igjen i ham.

– De sier at «joda, du sier du er ateist, men du er troende likevel, du.»

Steen smiler. Så formulerer han det som gjennomsyrer både hans eget liv, en rekke av romanene og, for den saks skyld, den kristne tro.

– Jeg tror på mennesket og menneskets mulighet til å forandre seg.

Et Abrahams barn

Til å være ateist er han veldig opptatt av historie som er dynket i religion. Brorparten av romanene er historiske, utført med stor kunnskap. Det historiske perspektivet har gjort ham rausere med andre religioner. Han blåser av begreper som gudsbevis («det er jo tro, Gud trenger ikke bevises»), har studert grunnlagspapirene til kirkemøtet i Nikea i år 325 («jeg har aldri lest noe så intelligent») og han kjenner de store religionenes historie bedre enn de troende selv («forleggeren i Egypt advarte meg om at det vil bli en stor overraskelse for dem å høre at Egypt opprinnelig var shia»). Derimot er han glad i begreper som Bøkenes bok og Abrahams barn. Slike begreper gir mening. Slike begreper er større enn den enkelte grupperingen som påberoper seg autoritet.

– Hele verden er preget av manglende kunnskap, hevder han, og ser uvitenhet og historieforfalskning som en av de viktigste kildene til konflikter i dag.

Er det derfor du selv ikke tror?

– Det kan nok stemme. Men så har jeg disse vennene, da, som sier at jeg er troende.

Thorvald Steen lener den bulkete kroppen tilbake i stolen.

– I mange av mine bøker sier jeg-personen at «tenk om jeg hadde vært så heldig å hatt en tro, så hadde jeg sluppet mye bekymringer». Mange ganger tenker jeg «åh, tenk å vite hva som skjer etter døden», eller at lidelsen jeg har blitt påført skal være sånn.

Det spørs om han hadde fått svar.
For troen er ingen krykke. Du faller likevel.

For en verden vi lever i, uten engler. Alt ble tatt fra dem. De hvite gevantene, vingene, og til slutt, deres eksistens. Jeg trenger dem. Visst kan man ane dem nå og da i aftenlyset, i en latter, i en hjelpsom handling her på hjemmet. Men de burde vært her fullt og helt.
Noen sier de er oppdiktet, men hvem er ikke det?

(Fra boken Balanse)

krlandaasen(a)frelsesarmeen.no

Denne artikkelen er hentet fra Krigsropet nr 42 2012, du finner flere smakebiter her. Vil du abonnere eller gi bort abonnement på Krigsropet? Klikk her.