a123

Sjelfulle toner

I Levi Henriksens nye roman, «Harpesang», blir fortelleren så grepet av sangen til tre eldre søsken at han tvinges i kne. Forfatteren selv har måttet stoppe bilen på grunn av en Leonard Cohen-låt.

Sjelfulle toner
I Harpesang står Tamar, som har mistet både mannen og sønnen sin, fortvilet på togstasjonen. «Det var der jeg gjenfant troen min», sier hun. Levi Henriksen har aldri mistet sin, men hans har også blitt testet. Foto: Silje Eide

Første gang jeg så søsknene Thorsen var i kirka i Kongsvinger. Jeg var i byen for å være fadder i en barnedåp, og sjelden har en søndagsmorgen truffet meg mer front mot front. (…) Sangen deres bar noe vektløst i seg, en lang stripe av bevegelse som fikk alt rundt meg til å bli utydelig. Den løftet mitt skrøpelige legeme opp av dødsskyggens dal og fylte meg med ydmykhet.

Harpesang handler om musikkprodusenten Jim Gystad som blir grepet av stemmene til de tre oppdiktede søsknene Thorsen som turnerte i USA på 60-tallet med kristne bedehussanger på repertoaret. Jim bestemmer seg for å overtale 80-åringene til å spille inn en siste plate, til tross for at Timoteus, eneste hanen i flokken, stadig legger ut nye snubletråder for ham.

Utenfor huset deres, som i likhet med Levis barndomshjem ligger oppå et grustak og skal rives, hører Jim den monotone lyden av grus som blir slengt fram og tilbake i en grusharpe.

– Han blir besatt av tanken på å ha disse flotte, rustne harmoniene til søsknene oppå lyden av grusharpa som et rytmespor.

Levi tror boka startet i mars 1996, da faren hans ble begravet.

– Min mor, hennes bror og hennes søster, som alle har etternavnet Thorsen som sitt døpenavn, sang under minnesamværet. «Når du går over floden», «Der roser aldri dør» og sånt. Det å høre dem synge sammen var nok en spire til boka. Det var en av de største musikalske opplevelsene jeg har hatt. Da hadde jeg ikke skrevet en eneste bok enda, sier Levi fra sofaen på Williams, Frelsesarmeens kaffebar i Kongsvinger, et sted der han har blitt intervjuet og opptrådd flere ganger. Kaffebaren er til og med tatt med i «Som vann renner under en stein», en av julefortellingene i Alt det som lå meg på hjertet (2009).

Sjelfulle toner
– Frelsesarmeens folk er «my kind of guys», sier Levi Henriksen. Her på Williams kaffebar som Frelsesarmeen driver i Kongsvinger, og som Levi har skrevet inn i litteraturhistorien i novellesamlingen Alt som lå meg på hjertet. Foto: Silje Eide

Historier fra bedehusland
Levi har alltid vært opptatt av fortellinger. De første ble fortalt ham hjemme hos bestefaren, etter hvert med kassettspilleren på opptak, og på bedehuset Zion utenfor Kongsvinger.

– Jeg har gått på verdens beste forfatterskole, det er ikke forfatterakademiet i Bø, men på søndagsskolen med min mor som søndagsskolelærer. Hvis du ikke lærer om historiefortelling gjennom Bibelen, vil du aldri lære det.

Helt fra han var liten, har han vært oppdratt til å tro at Gud har en plan med alle menneskers liv.

– Føler du at Gud har kalt deg til å være forfatter og musiker?

– Med fare for å bli ekskludert fra Forfatterforeningen, ja. Det er litt vanskelig å snakke om det, for enkelte vil nok trekke på smilebåndet, sier han.

– Mitt talent ligger i å fortelle historier. Men jeg var 36 år da jeg debuterte og ble refusert 87 ganger, så de aller fleste mer fornuftige mennesker ville gitt seg for lengst. For meg har det vært en hjelp at jeg har følt at jeg er en del av noe større.

Det tok lang tid før journalisten Levi fant sin stemme som forfatter. Da han kom på at han kunne bruke den kristne troen og bakgrunnen fra pinsebevegelsen som bakteppe, løsnet det.

– Store deler av min måte å se verden på, er preget av pinseoppveksten, medmenneskelighet og varme. Det er mitt stoff.

Dan Kaspersen, hovedpersonen i Snø vil falle over snø som har falt (2004), har også vokst opp i en pinsemenighet.

– Troen hans var en vegg han kunne bruke til å rette seg opp i stående mot, men han hadde aldri hatt en tro som var sterk nok til at han kunne redde andre. Han har nok stjælt litt av meg der.

For selv om Levi har mange gode minner fra bedehuset, har han aldri følt seg hjemme der eller i andre forsamlinger. På steder der andre forteller hvordan du skal tro eller oppføre deg.

– Jeg er lei av staffasjen og trenger heller ikke alle disse mellommennene, sheriffene og lensmannsbetjentene, jeg vil heller gå rett til sjefen, sier han og forteller at han heller ikke liker det når troen blir en konkurranse.

Levi er ikke så begeistret for de som er kristne på bedehuset, men legger varmen igjen idet de går ut fra møtet.

– Moren min klarer å være en hverdagskristen. Hun viste meg tidlig at mennesker som lever på siden av det etablerte, som kanskje ikke helt har fått det til, også er mennesker som er like mye verdt som deg og meg. Derfor har hun alltid vært et forbilde for det å være en troende. At du ikke er from og hever deg selv over andre.

Da Levi fylte 50 år, arrangerte han konsert på Rådhusteateret til inntekt for Frelsesarmeen. Ikke for å komme i avisa, men for å hjelpe byens vanskeligstilte.

– Frelsesarmeens folk er «my kind of guys», de er ikke bare bedehuskristne, men også hverdagskristne. De er ute og er samaritanere. Det er det jeg liker aller best med Frelsesarmeen. Et sted der de utslåtte går og finner både medmenneskelighet og varme. Du kommer dit for å få hjelp, og du blir ikke nødvendigvis dytta på kristendom.

 

Elektrisk stemning
Flere av historiene i Harpesang er kraftig inspirert av både gode og vanskelige opplevelser fra bedehuset.

– Jeg har et klart minne av å stå sammen med moren min, de andre står i ring rundt oss og spør om hun er, det styggeste ordet jeg veit, frafallen nå, fordi hun har klipt håret og begynt å gå i langbukser. Dette var i rundt 1975.

Han forteller om gleden ved å vokse opp på Zion, den løsslupne, elektriske stemningen og den energiske musikken. Om svette nylonskjorter i overfylte lokaler på sommerens inspirerende pinsevennstevner på Granli.

– Samtidig var det jo frykt. Vinterstid gikk jeg ofte ut med helvetesangst etter kveldsmøtet når predikanten sa: «Da sees vi igjen neste hælj, hvis ikke vår Frelser har kommi og henta oss i mellomtida.» Alle i familien min var pinsevenner, tenk om de var bedre kristne enn meg og ble henta, mens jeg ble værende igjen?

Da Levi oppdaget at den 14 år gamle broren hadde kjøpt en rockeplate med The Animals fikk han seg en støkk.

– Jeg var vant til de ti syngende søsknene Kolbjørnsrud og Lapplisa som poserte i samekofte i motlys mot bedehusveggen. Og der satt et band med patronbelter og maskingeværer. Jeg trodde seriøst at broren min kom til helvete fordi han hørte på rockemusikk.

Da han selv begynte å høre på rock noen år senere, tenkte han: «Nå har jeg valgt, nå har toget gått.» Etter hvert innså han at han kunne stå støtt med et bein i hver leir. At det å høre på rockemusikk ikke var uforenlig med å tro på Gud.

– Jeg er glad i det William Booth sa: Han ville ta hver eneste tone fra djevelen til han ikke hadde en tone igjen. Det er jo helt absurd at man som kristen ikke skal kunne høre på rockemusikk.

Spørsmålet «Hvilken låt er din trosbekjennelse?» tar Levi på en rundreise fra Johnny Cash til Waylon Jennings og ender til slutt hos Leonard Cohen.

– Jeg var ute og kjørte, jeg husker ikke hvor gammel jeg var, men jeg hadde i alle fall min egen bil. Det var mørkt og det var høst og Leonard Cohens «Suzanne» spilte på anlegget. Så synger’n: «Jesus was a sailor when he walked upon the water (…) and said all men will be sailors then until the sea shall free them. But he himself was broken long before the sky would open. Forsaken, almost human he sank beneath your wisdom like a stone», siterer han.

– Da fikk jeg en følelse i meg som jeg tidligere bare har hatt på bedehuset. Det er det nærmeste jeg har kommet å ha en religiøs åpenbaring av en sang. Det greip meg så sterkt at jeg måtte stoppe bilen. Det var så vakkert. Jesus var en sjømann, og det var bare sjømenn og de som holdt på å drukne som kunne se ham.

 

Sjelfulle toner
Levi Henriksen blir inspirert av Johnny Cash. Foto: Silje Eide

Åpen port
Levi har selv skrevet og spilt inn flere sangtekster med kristent innhold, deriblant blues-låta «Se i nåde»:

Og jeg har snubla, og jeg har falt.
Skuslet det gode bort, ja.
Og selv om jeg ikke har fortjent det, ikke i det hele tatt.
Har du aldri fordrevet meg fra din port, takk.

– Låta speiler skrøpeligheten jeg føler noen ganger. Følelsen av å komme til kort. Selv om du kanskje ikke alltid har fortjent det, har du likevel alltid nåden liggende i bunnen og kan gi deg hen til den. Jeg har ingen from måte å tro på, men jeg kan ikke tenke meg et liv uten å tro.

Han legger ikke skjul på at publikum noen ganger kan synes at det blir litt «teit og klamt» når de åndelige tekstene flommer ut av høyttalerne på konsert.

– Samtidig er jeg ingen forkynner, jeg forteller ingen hva de skal gjøre eller hvordan de skal være, jeg forteller bare om en flik av meg som er viktig i mitt liv.

Johnny Cash har alltid inspirert ham. Harpesang er en parallell til da Cash møtte produsenten Rick Rubin sent i livet.

– Cash gjorde noen av sine beste innspillinger når han nærmest stod og så ned i sin egen grav.

Cash var, i likhet med roman-karakteren Timoteus, ikke noe glans-bilde, mener Levi.

– Han fortsatte å være en splittet person hele livet. Men han forsøkte hver eneste dag å la det gode i seg vinne, og det er ikke sikkert han alltid fikk det til. Han hadde en integritet og rettskaffenhet jeg ser opp til. Hans måte å snakke om tro og tvil på, tror jeg har fått mange flere folk til å tenke på dette med Gud enn hvilken som helst predikant på et bedehus har gjort.

I Harpesang har Levi inkludert mange bibelvers og kristne, for det meste selvskrevne, sangtekster for å vise at det finnes mange referanser i Bibelen til et menneskes hverdagsliv. Forfatterens favorittbibelvers er «En tid for alt» fra Forkynnerens bok: – Det handler om å være menneske. Det er en tid for å føle glede, en for å føle sorg, en tid for å danse, en tid for å bygge opp og rive ned. Klarer du å ta det til deg, blir det litt lettere å være menneske. Du skjønner at livet består av både lys og mørke. Det går ikke rett fram på skinner, sier Levi Henriksen.

– Jo før du skjønner det, jo lettere blir det å holde ut de dårlige dagene.

heidi.goodreid(a)frelsesarmeen.no

Denne artikkelen står i Krigsropet nr 44 2014, du finner flere smakebiter her. Ønsker du å abonnere på Krigsropet, klikk her. Der kan du også bestille gratis prøvenummer. Følg gjerne Krigsropet på Facebook!