a123

Skapt av Gud

Skapt av Gud

Da Israel ble født, var landsbyens krav enstemmig: Han måtte dø.

– Hvem tar vare på Israel når bestemoren ikke kan ha ham mer?

Kenneth Otutu og Raymond Badu er på hjemmebesøk. Asfalt har blitt jord, jord har blitt søle, og etter en times bilkjøring kommer ikke pick-upen lenger. Vi parkerer i en liten landsby, mest et tun, uten butikker, vann eller strøm, og spiser og drikker før vi går. Vi skal enda en halv time til fots inn i regnskogen, til Israel og Ama Amuzu.

Israel har cerebral parese. Israels mor døde to timer etter at han ble født, og i sorgen over sin datter forsto Ama snart at også Israel var skadet og svak. Da det ble kjent for landsbyen at Israel var skadet, sendte de en samlet tropp til bestemoren. Budskapet var enkelt: Gutten må dø.

Folk mente Israels handicap var resultatet av at mindreverdige guder hadde straffet familien for en synd. Naboene anså ham som et dyr.

– De lagde historier om ham og ville ha meg til å sette ham vekk, forteller Ama.

Det ville i praksis bety én av tre ting. Sette ham ut i skogen, kaste ham i en elv et stykke unna, eller forgifte ham. Men da landsbyen krevde dette, satte bestemor foten ned.

Det var helt uaktuelt.

– Hvorfor gjorde du det ikke?

– Han er skapt av Gud, og vi har ikke rett til å ødelegge det som Gud har skapt.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

 

Skapt av Gud
– Jeg har lært hvordan jeg skal massere hendene, lårene og bena. Nå har han utviklet litt styrke, og de stive hendene har blitt mykere, forteller Ama. Foto: Kjell-Richard Landaasen

Fødestue og laboratorium

Ama ville ta seg av gutten selv. Det ble ingen lett oppgave, boende alene i regnskogen uten praktiske hjelpemidler, uten kunnskap og uten hjelp fra verken familie eller naboer, som tvert imot skydde den lille gutten. Det er vanlig at funksjonsnedsatte barn gjemmes bort, vanskjøttes eller etterlates for å dø fordi byrden er for stor på familien. De sosiale stigmaene er store, og det er vanskelig selv for folk med moderate hemninger å få skolegang og jobb.

De to ble funnet av Frelsesarmeens oppsøkende team og rådet til å ta gutten med til Frelsesarmeens rehabiliteringssenter i Duakwa. Der fikk de hjelp.

– Jeg har lært hvordan jeg skal massere hendene, lårene og bena. Nå har han utviklet litt styrke, og de stive hendene har blitt mykere, forteller Ama.

Senteret arbeider for at handicappede skal få de hjelpemidlene de trenger for å leve et godt liv. De gir legetilsyn til gravide og fødende og har fødestuer. Et enkelt, men effektivt laboratorium, utreder ulike sykdommer og plager, og behandler det de kan og henviser til sykehus der de må.

Et eget verksted lager krykker, gå-stoler og støtteskinner. Før Frelsesarmeen kom, levde Israel på gulvet. Ama har knapt møbler, og hadde hun hatt noen, måtte hun passe på at han ikke falt ned eller krøp inn i bålet. Hun kan ikke gå fra ham, fordi han vil bevege seg og rive ned ting eller krype ut. Nå har han fått en sittestol, polstret og med remmer så han skal sitte godt til tross for rykningene, og en ståstol med hjul så han kan sparke seg fram over tunet.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Skapt av Gud
Frelsesarmeen har sørget for å gi Israel gåstol, så han slipper å krype på bakken. Foto: Kjell-Richard Landaasen

Fra frykt til vennskap

– Vi møter masse fordommer og diskriminering. Mange kvinner som får utviklingshemmede barn blir forlatt eller behandles dårlig. Derfor driver vi med folkeopplysning, sier Raymond.

I tillegg til det praktiske arbeidet driver senteret opplysnings- og holdningsarbeid i et fagfelt preget av uvitenhet, fordommer og minimale ressurser. Israel er et sprellende bevis på at det fungerer.

– Jeg stolte på at Frelsesarmeen skulle hjelpe ham til å utvikle seg. Også naboene mine kan bekrefte at han har utviklet seg, sier Ama.

Men også naboene har utviklet seg. De frykter ikke lenger den lille gutten, men ser gleden og livslysten i ham.

– Hei, Israel, roper en stemme, og sier noe vi ikke forstår.

Israel spenner i gåstolen, vingler og ler høyt. Det er en av nabokvinnene som går på stien forbi huset. En gang ville de utslette ham. Nå hilser de ham med glade rop.

Israel er en glad gutt, men rister så han ikke klarer å spise selv. Gåstolen hjelper ikke på skogsstiene, så Ama må ha ham på ryggen hver gang hun skal til landsbyen for å kjøpe mat eller selge nøtter. Den halve timen det tok å gå fra tunet der vi parkerte var uten en elleve år gammel gutt sprellende utålmodig på ryggen. Han er sped i forhold til andre gutter, men han blir ikke mindre, og han har en sterk vilje. Hva skjer når Ama ikke orker mer?

Vi spør hva vi kan gjøre for henne.

– Fortsett å be for meg så jeg får styrke til å ta meg av ham.

 

Nødhjelp: hus

– Myndighetene kan ikke gi hjelp til alle i Ghana, så Frelsesarmeen sender rehabiliteringsteam til dørstokken, sier Raymond.

Da utsendingene fant Ama og Israel, fant de et stusselig hjem. Når vi kommer er taket i den lille hytta, ett rom på fem, seks kvadratmeter, så hullete at det er like lyst inne som ute. Eiendelene er samlet på ett bord og i en hylle. På gulvet ligger en tull med tepper; sengen til de to.

Det nærmer seg regntid.

– Derfor bygde vi hus til henne, sier Raymond, som om det er den mest naturlige ting i verden.

For på den andre siden av tunet står en hytte til – like liten, men med skikkelige murvegger som ikke sprekker opp og faller av i klumper av tørr leire, og med bølgeblikktak, som holder uker med regn ute. Den gamle hytta blir stående som kjøkken og forråd.

– Nå må vi bare lage møbler også, for de kan ikke sitte på det harde gulvet. Det kommer, sier Raymond.

I tillegg gir Frelsesarmeen dem penger til transport, ris, såpe og grønnsaker, den potetlignende gari, og nøtter som Ama tørker og selger for å ha en egen inntekt. Israel vil aldri bli som andre barn, men den lille familien kan i alle fall leve som en annen familie.

– Gud velsigne dem for deres tålmodighet, smiler Ama.

 Denne artikkelen står i Krigsropet nr 22 2013, du finner flere smakebiter her. Du kan bestille abonnement eller prøvenummer her.

 

Dette kan du gi

Frelsesarmeen i Norge støtter rehabiliteringssenteret i Duakwa i Ghana. De produserer hjelpemidler på eget verksted for å avhjelpe plager knyttet til cerebral parese, polio, skjevheter i hofter, knær og ankler, klumpfot og lammelser.
Dette koster hjelpemidlene:
Håndspjelke 150 kr, et par krykker 250 kr, Denise Brown-spjelke 250 kr, ortopediske sko 300 kr, et par benskinner 600 kr, ståstol med sete 600 kr, gåstol med hjul 750 kr.
Du kan gi til kontonummer 3000 15 07350, merket Duakwa, prosjektnummer 1066, eller støtte FAbUs aksjoner.