a123

Slår et slag for voldsutsatte

Slår et slag for voldsutsatte

Barneombud Anne Lindboe har misbrukte og forslåtte barn på netthinnen når hun kjemper for barns rettigheter i Norge.

Anne Lindboe er ikke tynget av det første halve året som Norges barneombud. Tvert imot smiler hun lyst og påstår å ha verdens beste jobb. Barnelegen ble valgt ut av en bunke på 76 søkere til å være barn og unges talsperson de neste seks årene, og det var ikke minst barna selv som stemte henne frem. Barne-

panelet som var med på å intervjue henne til jobben tok ikke til takke med Lindboes vinnende vesen. Barna krevde svar, på alt fra hva hun ville vektlegge som barneombud til hvordan hun ville takle mediepresset.

– Vi voksne kan snakke rundt grøten om det er noe vi ikke vil svare på, men barna ga seg ikke. Jeg var ganske utslitt etter å ha blitt intervjuet av dem, sier Lindboe.

 

Har grått mye

Barna valgte Lindboe fordi hun snakket med dem, ikke bare til dem. Lindboe er vant til å jobbe med barn, se dem ansikt til ansikt, og ikke bare jobbe overordnet og teoretisk med barns rettigheter. Det er hennes tunge erfaringer som gjør at hun sitter godt i stolen som barneombud.

For bak et vennlig ytre ligger kompromissløsheten. Den har hun bygd opp bit for bit i møte med voldsutsatte barn. Lindboe har sett de verste tilfellene som overlege ved Statens Barnehus, et tilbud til barn og pårørende som møter rettsvesenet etter å ha blitt utsatt for vold eller seksuelle overgrep, og som doktorgradsstipendiat ved Rettsmedisinsk institutt. Hun har også sett de barna som ikke overlevde volden.

– Det er det mørkeste du kan komme borti. Der er umulig å stå uberørt når man ser barn som er mishandlet eller drept av sine egne foreldre. Jeg har grått mye når jeg har kommet for meg selv og tenkt på hvordan det går med barn jeg vet er utsatt, som kanskje er blitt sendt hjem igjen til voldelige foreldre. Jeg har ofte blitt deppa og sint, det er en tung jobb på sikt. Men om jeg synes det er tøft, er det enda tøffere for disse barna. Derfor må jeg tåle det, sier Lindboe.

Har du mistet troen på det gode i mennesket?

– Nei, fordi det også skjer mye godt. Selv om jeg har jobbet med fæle ting, er det mange lyspunkter. Med god hjelp er det mulig å få et godt liv etter omsorgssvikt. Men jeg har mistet noen illusjoner.

 

− Foreldreretten er for sterk

Ekstra utfordrende ble det da Lindboe selv fikk barn. Om kvelden kunne hun sitte og se på datteren som sov og tenke på hva andre barn ble utsatt for. Det gjorde henne mer sårbar, men også mer kampklar. Helt fra hun fikk jobben som barneombud har hun vært tydelig på at hun vil kjempe spesielt for de mest utsatte barna. Hun mener Christoffer-saken, gutten som ble mishandlet til døde, viser viktigheten av dette fokuset. Det er flere som Christoffer der ute.

Med det fokuset, hvordan skal du klare å være barneombud for alle barn?

− På den måten at alle barn kan bli utsatt. Derfor snakker vi ikke lenger om sårbare barn, men om utsatte barn. De fleste barn i Norge har det godt, men vi kan ikke si oss fornøyde så lenge noen faller utenfor og ikke har det bra. Som lege kunne jeg hjelpe ett og ett barn. Som barneombud kan jeg jobbe opp mot skoler, barnehager, lovverk og klageinstanser.

Hun mener det er på tide vi forstår at det er barna som betaler prisen for vår unnlatenhet. Hun mener foreldreretten er for sterk i Norge i dag.

– Foreldre får ofte for mange sjanser på barnas bekostning. Barn bør ikke bli et ledd i å rehabilitere en voksen. De bør ikke bli en belønning for foreldrene og tvinges til samvær i fengsler eller andre steder, sier Lindboe.

Barneombudet mener det er viktig å bryte onde sirkler hun ser går i arv fra foreldre til barn når det gjelder rus og vold. Av alle akutte omsorgsovertakelser i Norge, kommer halvparten tilbake til foreldrene sine. Som et alternativ ønsker Lindboe flere adopsjoner.

– På et tidlig stadium er ikke biologi viktig for barn, det er omsorg og kjærlighet som teller. Vi vet at adopterte barn klarer seg bedre enn de som er på institusjon eller i fosterhjem fordi det gir barna en følelse av å høre til, ikke bare være noens jobb. Likevel er adopsjonsprosenten liten.

Dette er et utdrag fra et intervju i Krigsropet nr. 5, 2013. Ønsker du flere smakebiter, klikk her.