a123

Soldater for Jesus

Vi er i Drammen. Det er søndag ettermiddag og tid for «We are family». Tre ungdommer skal innvies til soldater. Glede og forventning preger forsamlingen.

Soldater for Jesus
Fra frihet til forpliktelse? Ikke alle skjønner det, men Johannes (17), Caroline (19) og Andreas (18) har kjent Guds kall til etterfølgelse. Foto: Kristianne Marøy

– Det skulle vært laget skjorter med mindre hals.
Andreas Herikstad (18) smiler. Han har nettopp fått spørsmålet om hva han ville gjort dersom han for en dag hadde vært kommandør og leder for Frelsesarmeens arbeid. Egentlig er det et svar han kommer med fordi han ikke har noe bedre. Likevel er svaret betegnende. For, sammen med Caroline Holm-Hansen (19) og Johannes Lindseth Eriksen (17), skal Andreas tre inn i de voksnes rekker som frelsessoldat denne kvelden i Drammen korps (menighet).
Den aller første rapporten i Krigsropet fra Frelsesarmeen i Drammen, refererer til et møte avholdt 1. desember 1889. Løytnant Christoffer Hansen skriver begeistret: «Soldater, vi marcherer fremad, og agter altid at gjøre det i Drammen og overalt, hvor Gud har sin seirende armé». Ikke lenge etter, i en rapport som står på trykk 2. februar 1890, melder samme løytnant Hansen følgende: «Vi har nu 58 rekrutter, men vil se til at faa 580 og derefter 5800 og ikke give opp, men i Guds kraft stride alt hva vi kan, og vi skal ved ham mer enn aa seire.»
Tallene og ønskene fra Christoffer Hansen var nok i overkant optimistiske. Senere rapporter melder om mye strid og vanskelige forhold. Likevel går det en tråd fra den dagen de første rekrutter ble opptatt med tanke på soldatskap og fram til dagens tre ungdommer. Fortsatt er soldatskap og synlighet gjennom uniformsbruk Frelsesarmeens bærende idé.

Like gira som før
Det er ingen selvfølge at Andreas, Caroline og Johannes «står under flagget» denne søndagen. Utviklingen de siste årene har vært nedadgående, færre unge blir soldater, mange nøyer seg med å bli tilhørig, og andre blir verken soldat eller tilhørig selv om de fortsatt er en del av Frelsesarmé-miljøet.
De nye soldatene har solide røtter i Frelsesarmeen og har i tillegg tilbragt mesteparten av barne- og ungdomstiden her. Men hvorfor soldater?
– Jeg følte på en måte at det var på tide, samtidig som det var et riktig steg å ta. Jeg var tilhørig fra før, sier Caroline.
– Kan du si litt mer om hvorfor?
– På ungdomsklubben hvor jeg er leder, er jeg på mange måter et forbilde. Det jeg gjør og sier blir lagt merke til. Jeg tenker vel at når jeg velger å bli soldat, så blir tro og tjeneste enda mer konkret og stadfestet.
– Hva føler du at du sier ja til?
– Det er et vanskelig spørsmål. Mest av alt er det kanskje en synlig bekreftelse på noe jeg har levd etter hele livet.
Andreas sier noe av det samme.
– For meg er dette et skritt videre i Frelsesarmeen og troen generelt. Jeg føler at det er dette soldatinnvielsen handler om.
– Som frelsessoldat skiller du deg ut fra alle de andre i klassen din på videregående. Hva tenker du om det?
– De fleste vet jo om det. Jeg holder det ikke skjult og har hatt mange samtaler om hva Frelsesarmeen er. Vi er ikke bare gamle mennesker som står ute og spiller.
Yngstemann av de tre, Johannes, går i andre klasse på videregående. Han skal bli tømrer.
– Blant dem jeg arbeider sammen med, er jeg den eneste kristne. For meg er soldatinnvielsen en bekreftelse på at jeg vil være kristen. Jeg vil vise det.
Johannes trekker også fram fellesskapet på korpset (menigheten) som viktig.
– Jeg har lyst til å være en del av fellesskapet i Frelsesarmeen som soldat, være en del av gjengen. En fetter av meg i Tønsberg ble soldat for et halvt år siden. Derfor ble det også veldig naturlig for meg. Det var veien å gå.
Men ikke alle synes det er naturlig at unge mennesker velger en slik forpliktende livsstil. Caroline har fått merke reaksjonene.
– Det er særlig venninnene mine fra videregående som har reagert litt negativt. De har alltid visst at jeg har vært med på forskjellige ting, men forstod ikke dette med avholdsløftet og synes hele konseptet virker rart.
– Rart at du forplikter deg slik?
– Ja, og at det er visse leveregler vi må følge. Men jeg tror at det fra utsiden virker strengere enn hva det egentlig er. Det handler om å gi dem litt tid, være med ut, smile og ha det gøy. Caroline lover venninnene en ting.
– Jeg skal være like gira som jeg pleier.

Hvor mange vi egentlig er
Noe av dette fellesskapet kjente alle tre da de sommeren 2015 var deltagere på Frelsesarmeens verdenskongress «Boundless ». Da var rundt 16 000 soldater, frelsesoffiser og andre med samme Frelsesarmé-interesse samlet i London.
– Det var gøy at det var så mange, sier Caroline.
– Frelsesarmeen i Drammen er ikke liten, men av og til kan man føle seg litt ensom, på en måte. Derfor er det motiverende å se hvor mange vi er på verdensbasis. I London møtte du mennesker du aldri ser ellers, sier hun og forteller hvor fint det var å møte soldater som foreldrene hadde blitt kjent med da de arbeidet i Zambia for tyve år siden.
For Caroline var innkjøp av uniform en av oppgavene under kongressen. Hun hadde et lite håp om at Andreas også skulle bli soldat.
– Jeg måtte spørre om ikke han også ville.
– Så du ble lokket med, Andreas?
– Nja, det er vel litt i det, men jeg hadde vært inne på tanken. Og så er det selvsagt alltid lettere når en annen tar initiativet. Og særlig når det er kjæresten.
Men Andreas ble også slått over hvor mange som deltok på verdenskongressen.
– Helt fra vi kom til flyplassen, så vi uniformerte mennesker overalt. På hotellet hvor vi bodde, var det mange fra Frelsesarmeen. Jeg følte også på at vi var en del av noe som var mye større enn oss selv.
Johannes peker på det samme.
– Jeg var på kongressen med en fetter, onkel og farfar. Det var litt imponerende å se mangfoldet. At vi virkelig er over hele verden. Det var flott å se hvor mange vi var når vi gikk ned til undergrunnen for å ta toget.

Opplevelser av Jesus
Men vi må også snakke om tro. En ting er tilhørighet til Frelsesarmeen gjennom flere slektsledd, gode venner og ønsket om å være synlig. Det blir ikke automatisk en personlig tro på grunn av det. Så hvorfor tror de? Johannes forteller at det startet med oppveksten.
– Jeg er på mange måter «født kristen », men under konfirmasjonstiden fikk jeg en bekreftelse på at dette står jeg for, dette tror jeg på. Derfor ble jeg først tilhørig og nå soldat. Opplevelsen under konfirmasjonstiden var ikke eksepsjonell, men likevel spesiell nok til å fungere som en retningsviser for livsreisen videre.
Andreas bekrefter noe av det samme.
– Jeg ble også vist veien inn av foreldrene mine, men visste at jeg måtte ta valget selv.
– Hva ligger det i valget ditt?
– Jeg har vært på mange kongresser og leirer. På en av leirene, jeg husker ikke hvilken, kjente jeg på en bekreftelse av at det jeg holdt på med var riktig. Blant annet har lovsangen vært med på å bidra til opplevelsen av et gudsnærvær.
Også for Caroline har oppveksten i et kristent miljø vært viktig. Men hun kom til et punkt hvor hun kjente at hun stod ved et veiskille.
– Enten tror jeg, eller så tror jeg ikke. Det gikk noen måneder hvor jeg var usikker, jeg dro på leirer, var framme til forbønn og tenkte: «Ok, nå må jeg få en bekreftelse». Jeg fikk det. For meg ble det viktig å kjenne at jeg hadde tatt et valg som ikke var basert på hva andre hadde gjort før meg.
Caroline forteller også om en episode fra noen år tidligere, hvor hun sammen med de andre jentene i sanggruppa «Seven» opplevde at Gud grep inn.
– Vi var på vei til en konsert og fikk vannplaning ved kaia utenfor Oslo der hvor båtene til Color Line ligger. Dette var midt i rushtida, og vi snurra fullstendig rundt, men uten å bli truffet av biler. Vi følte at vi hadde englevakt. Da vi kom fram til konsertstedet, stod det mange og ventet på oss. De var ganske hysteriske. Vi hadde ikke fortalt hva som hadde skjedd, men noen av dem hadde følt at noe hadde vært i ferd med å skje og samlet seg for å be om at det måtte gå bra med oss. De kjente at vi trengte forbønn. Det var ganske sterkt.

Gud er med oss
Både Johannes, Andreas og Caroline har engasjert seg i korpsets ungdomsklubb som for tiden teller rundt 30 medlemmer. Caroline og Johannes har hovedansvaret, mens Andreas sitter i styret. Ønsket er at flere av de som er med i klubben, etter hvert også skal bli soldater.
Caroline forteller at hun var den første av ungdommene som ble tilhørig, og at dette skapte en dominoeffekt.
– Jeg håper vel at noe av det samme skal skje nå. Det at vi tre blir soldater, har skapt mer åpenhet og spørsmål rundt det. Jeg vet at noen har hatt en del tanker om det, men nøler litt. Det er vanskelig for en del. 
– Hva skal dere bidra med på møtet i ettermiddag?
Johannes forteller at han skal vitne, og smiler litt når jeg spør om hvilket bibelvers han vil bruke.
– Jeg er veldig glad i Johannes 3,16. Ikke fordi jeg heter Johannes selv, men rett og slett fordi jeg liker det veldig godt. «For så høyt har Gud elsket verden … ». Det er dette kristendommen handler om; at Gud er med oss.
Caroline og Andreas forteller at de skal bli intervjuet om hvorfor de har valgt å bli soldater. Også de to har funnet hvert sitt bibelvers. Andreas henter sitt fra Johannes evangelium 8,12, der Jesus sier: «Jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys», er favorittverset hans. Caroline velger et annet kjent vers fra 1 Timoteus 4,12: «La ingen forakte deg fordi du er ung, men vær et forbilde for de troende i ord og livsførsel, i kjærlighet, tro og renhet.»

Soldater for Jesus
En soldatnål må sitte riktig. Caroline får hjelp av mor før soldatinnvielsen. Foto: Kristianne Marøy

Det lille ekstra
Klokka er fem. Det er tid for møtet, eller «We are family» som ettermiddagskonseptet kalles. Melodien til sangen med samme navn toner gjennom høyttalerne. Salen er nesten fullsatt. Slekt, familie og venner, i tillegg til de vanlige møtebesøkende, er på plass. Lufta er fylt av god forventning. Øyeblikket i dag er sjeldent.
Det synges mer. Det gamle barnekoret «Jeg er en Jesu soldat» blir bragt til live igjen gjennom et dukketeater med tanke på de minste. «Hva vil det si å være Jesu soldat, og ikke en vanlig soldat? » Stemmene som fremfører det lille spillet, peker på at soldater i Frelsesarmeen er de som står for det lille ekstra, som gjør det lille ekstra. 

Soldater for Jesus
Korpslederen, major Thore Paulsen, er glad og takknemlig over å kunne innvie tre unge soldater. Det er en stund siden sist. Foto: Kristianne Marøy


I neste innslag trekkes trådene noen tiår tilbake. Einar Egge, soldat i korpset siden 1944, blir plassert i den gule stolen på scenen til en liten samtale. Her forteller han om sitt møte med Frelsesarmeen, om frelsen og om tjenesten som soldat i de vel 70 årene som har gått siden den gang. Egge peker på en av de andre soldatene i korpset, Torbjørn Lindseth, bestefar til Johannes, og gir ham ansvaret for at han selv ble med.
– Han maste ikke, men ønsket meg velkommen, sier Egge og legger til: – Det første møtet jeg var på, var soldatinnvielsen hans. Siden ble jeg værende. Slik trekkes trådene både tilbake i tiden, samtidig som de bindes sammen i dag. Det er slik det er. Slekt skal følge slekters gang, og det du gjør har ofte konsekvenser som strekker seg langt utover tiden i dag. Hvor langt vet ingen. Bare Gud.
Det er tid for selve soldatinnvielsen. De tre uniformerte som har sittet på første benk, kalles fram av korpsets leder, major Thore Paulsen. Uniformenes blå klaffer forteller at dette er en frivillig tjeneste, i motsetning til Thores røde klaffer som viser at han er offiser og i heltidstjeneste. Sersjantmajor Jon Arild Ruud holder frelsesflagget som et tegn på at dette skjer i Gud og Frelsesarmeens navn.
Thore Paulsen gjennomgår Frelsesarmeens trosartikler og beskriver med dette noe om det åndelige grunnlaget for Frelsesarmeens virksomhet. Johannes, Caroline og Andreas blir enkeltvis bedt for. Så mottar de også soldatpakten som de selv har underskrevet på, og lover med det å følge Jesus og tjene ham som soldat i korpset. Det er høytid og hellig alvor over handlingen. Da er det endelig tid for trampeklapp og lykkeønskninger. Flere av soldatene, slekt og venner hilser. Kommandør Vibeke Krommenhoek har også funnet veien til Drammen og kommer med sin hilsen til de ferske soldatene.
Det er tid for mer sang. Innholdet i bønnekrukka blir lagt i Guds hender. Til slutt får bandet som har spilt til sangene, avløsning av en liten hornorkestergruppe. Sangen er «Deg være ære». Den må, tradisjonen tro, selvsagt synges til klangen av messing.
Møtet er slutt. Nå begynner resten.

 

Dette er hovedsaken i Krigsropet nr. 14, 2016. Ønsker du å abonnere på Krigsropet, klikk her.