a123

Speidermoro i bøttevis

En uke i juli var Frelsesarmeens speidere fra hele landet på leir i Evje.
– Hele uka har fokus på at det er Gud som har gitt oss livet, og som vil at skal være den beste utgaven av oss selv, sier korpssjef Liv Berit Alvestad Tveito.

– Vi kan ikke vente på de som ikke har kommet tilbake fra haiken ennå. Dere som er her får gå til aktivitetene nå, sier Jan Gerhard Abrahamsen.
Gruppelederen for Frelsesarmeens speidere i Skien skjærer gjennom en litt urolig stemning i teltet.
17 speidergrupper fra Frelsesarmeen over hele landet er på speiderleir i Evje i Setesdal. For første gang arrangerer Frelsesarmeens speidere felles landsleir med speiderne i Blå Kors, Misjonsforbundet, Metodistkirken og Frikirken.

Speidermoro i bøttevis
17 speidergrupper fra Frelsesarmeen over hele landet er på speiderleir i Evje i Setesdal. For første gang arrangerer Frelsesarmeens speidere felles landsleir med speiderne i Blå Kors, Misjonsforbundet, Metodistkirken og Frikirken. Foto: Kristianne Marøy

Under åpen himmel
For omtrent et døgn siden dro alle speiderne på haik. Noen valgte kanohaik, men de aller fleste tok beina fatt. De var utstyrt med kart og kompass, sovepose, mat og annet nødvendig utstyr for et døgn under åpen himmel. Ved avgang fikk de også oppgitt stedet på kartet der de skulle overnatte. Nå har nesten alle kommet tilbake, men Skien-gruppa mangler to gutter.
Deborah Paknyte og Adele Falck- Pedersen er patruljeførere, peff-er, for de to. På vei til aktivitetene forteller Deborah at patruljen deres holdt sammen helt til i formiddag da de skjønte at de hadde gått feil.
– Vi samlet oss og konkluderte med at vi hadde gått i ring i to timer, men heldigvis fant vi ut hvor vi var med gps-en. Problemet oppstod da noen ville snu, mens andre ville ta ut ny kurs derfra. Vi ble ikke enige, og det endte med at tre stykker gikk en annen vei enn resten av oss. Nå har vi fått vite at en av dem ble syk og måtte hentes, men de to andre vet vi ikke noe om, sier hun.
– Hadde dere nok mat og drikke?
– Nei, jeg vil ikke si det, ler hun, – Og det verste var vannet. Vi fant ingen bekker og var redd for at vi ville bli syke hvis vi drakk av vannet i myrene. Det var nemlig veldig, veldig myrete, så mye at vi var redde for å sette oss fast, sier Deborah, men syntes ikke det var det vanskeligste å takle.
– Jeg er nemlig yngst i gruppa mi og har bare vært peff i noen uker. Dette var den første turen min som peff, og jeg kjente at jeg hadde problemer med autoriteten. Det å lede gruppa og holde den sammen kjente jeg var ganske krevende, men det er vel sånt jeg vil lære mer etter hvert, sier hun får med patruljen sin til aktivitetsområdet.

Stekte bananer og grillet lam
Til sammen er nesten tusen speidere sammen en hel uke under mottoet «Fem fingre, én hånd», et uttrykk for fem speiderkorps og ett mål: Å vinne mennesker for Gud. De sover spiser og deltar på aktiviteter med sine egne grupper. På volleyballbanen, markedsdagen, gudstjenesten og i kioskkøen mingler de med hverandre. De får gjensynsklemmer av speidere de har vært på leir med før, og de får nye venner.

Speidermoro i bøttevis
Bjørnar Bukholm, Frode Bukholm og Peder Tretteteig fra Halden/Tistedal korps er klare for en svært uformell rover-opptakelse. Jakob Howard overvåker avmarsjen. Foto: Kristianne Marøy

Liv Berit Alvestad Tveito, korpssjefen for Frelsesarmeens speidere, kommenterer at selv om dette kan se ut som en hvilken som helst leir eller festival, så skiller den seg ut ved at hele programmet er bygd på det kristne budskapet.
– Hele uka har fokus på at det er Gud som har gitt oss livet og som vil at skal være den beste utgaven av oss selv. I den daglige praten i teltene, på andaktene og gudstjenesten er det fokus på Gud som elsker oss, tilgir oss og ønsker å være sammen med oss gjennom gleder og sorger, sier hun.
Innimellom er det mange som også forbereder Markedsdagen senere i uka. Ryktene sier at utvalget blant annet vil inneholde hjemmelagde pannekaker, sukkerspinn og popcorn. I et telt lages det plakat med tilbud om massasje. I andre forberedes det ansiktsmaling, tatovering og disco. Alt har samme pris, og i tråd med leirmottoet, én «Hånd-daler». Egendekorerte t-trøyer skal tilbys for samme pris.
På den gamle oppstillingsplassen i den tidligere Evjemoen militærleir sitter Victoria og Iman på hver sin krakk. De er på aktivitet for primitiv matlaging. I behagelig ferietempo skjærer de opp grønnsaker, legger dem på aluminiumsfolie og forteller at en leder skal komme med laksebiter som de skal pakke i folien sammen med grønnsakene.
– Vi skal legge det i kokegropa vår. Det kommer til å bli kjempegodt, mener Iman.
– Til dessert skal vi ha stekte bananer med sjokolade inni, forteller Victoria med påfølgende smattelyder.
Jentene fra Oslo 3. korps er enige om at dette er en behagelig jobb, sammenliknet med de som graver kokegrop ved siden av dem. Den må nemlig være ferdig til middagslaging i morgen når alle leirdeltakerne skal grille helt lam.
Ved siden av dem er Skien-speiderne klare for Energikampen, Speiderleirens variant av tv-programmet på NRK Super.
Den begynner nådeløst med at en av dem må sette seg på en stol og svare på spørsmål. Over stolen henger ei bøtte full av vann, og speiderne vet hva de har i vente: Feil svar straffes med ei bøtte kaldt vann over hodet. Første spørsmål ropes ut til førstemann i stolen:
– Hvilket land har flest vindmøller; Danmark, Nederland eller Tyskland?
– Danmark, svares det fort.

– Nei, lyder det, og vannet fosser!
Nestemann får spørsmål om energien i planter lagres som salt, sukker eller vann.
– Riktig, det er sukker. Deborah får et spørsmål om hva som inneholder mest energi av banan, havregryn eller grovt brød?
– Havregryn, svarer hun og får godkjent.
Patruljeføreren klarer to spørsmål til, men ender også opp kliss våt.

– Tunga mot hullet!
Post 5 gir dem andre utfordringer. En metallring henger ned fra ei stang i ti centimeters avstand fra en lyktestolpe. Hvert lag får utdelt en hårføner og en bordtennisball. Oppgaven er å føre ballen gjennom hullet.
– Ok. Her gjelder det å samarbeide, sier Deborah. 

Speidermoro i bøttevis
– Speideren lærer meg at vi må samarbeide for å få til ting og ha det fint. Aktiviteter som Energikampen synes jeg også er helt topp, sier Deborah Paknyte, midt på bildet. Her samarbeider hun med Sara Hansen, Aurora Myrseth og Jonas Sollie. Foto: Kristianne Marøy


Hun ber en av de andre om å åpne hånda, legger ballen i hånda og skrur på hårføneren. Topp konsentrasjon, finmotorikk og utmerket samarbeid belønnes med hurrarop når ballen blåser gjennom åpningen. På siste post møter de et metallrør med massevis av små hull på. Instruktøren forteller at det ligger en tennisball i bunnen av søylen, og oppgaven er å fylle så mye vann i røret at tennisballen flyter opp.
Jonas Sollie griper nærmeste bøtte og stormer mot vannbassenget ved siden av. De andre fordeler seg rundt søylen og konsentrerer seg intenst om å tette alle hullene når vannet kommer. Jonas tømmer på bøtte etter bøtte, en annen overtar jobben, men vannet fosser like fort ut som det kommer inn. Gjennomvåte og med beina i et skikkelig søleklin, heier de hverandre fram. Vurderinger og nye ideer svirrer rundt søylen.
– Vi holder tunga inn i et hull og et bein foran et annet hull, tipser Deborah og går i blekksprutformasjon.
Det nytter heller ikke, men var utrolig gøy. Gjennomvåte, slitne og krumbøyde av latter styrter de mot teltet og tørre klær. Der får de også dagens gladmelding; de to siste har kommet tilbake fra haiken. Klokka nærmer seg halv fem. I Haugesund-leiren har potetene kokt opp, og tre jenter diskuterer om de skal koke eller raspe gulrøttene. De har fått utdelt middagsmaten i matteltet.
– Men har vi raspe? spør ei jente.
Etter en resultatløs leteaksjon inne i teltet, ble det kokte gulrøtter. Men skal sausen være ved siden av fiskekakene eller skal fiskekakene være oppi sausen? Etter en kjapp høring rundt kjøkkenbenken serveres alt i samme kjele, og alle er fornøyd. 

Temperaturen er høy uti kroppen
Etter oppvasken hører haugesunderne at det blir stor aktivitet i naboleiren, hos speiderne fra Moss og Tistedal/Aremark.
Der forteller Frode Bukholm at han og to andre nettopp har fått vite at de skal tas opp som rovere. Det er de speiderne som er ferdig med ungdomsskolen som kan bli rovere. Frode forklarer at det ikke gjøres noe formelt opptak for rovere, sånn som for speidere. I stedet har det blitt vanlig at gruppa overrasker med et «opptak» ved at de blir sendt ut på en minihaik.
– For omtrent en time siden fikk vi beskjed om at vi skulle pakke sekken og ut på opptak, forteller han og nikker mot Bjørnar Bukholm og Peder Tretteteig.
Som tradisjonen for sånne uformelle opptak sier, så starter kandidatene med fullt haikutstyr i sekken og bind for øynene. En eldre rover leder dem ut av leiren og fram til første stoppested. Deretter vet gutta at de skal på et opptak som vil likne på et kortvarig alkoholfritt utdrikningslag.
Ingen speiderleir uten leirbål. I Evje opererer de med fellesbål, gruppebål og vennskapsbål. I dag er det vennskapsbål, og speiderne fra Moss, Tistedal/ Aremark, Florø, Porsgrunn og en svensk gruppe er invitert til Oslo 3. korps.
Klokka 20 sitter 50-60 speidere tett i tett på sitteunderlag og klappstoler. De eldste sitter bakerst, delvis skjult under trærne og betydelig tettere enn i den innerste ringen.

Speidermoro i bøttevis
En av dagene hadde seks speidergrupper felles leirbål med Frelsesarmeens speidere, der korpssjef Liv Berit Alvestad Tveito, midt på bildet, var vertinne. Foto: Kristianne Marøy


Korpssjefen ønsker velkommen, også til de som bor her i Evje. De som bor på flyktningmottaket like ved har nemlig kommet på besøk hver dag. Mange har pakket seg inn i leirbålskapper, rikelig dekorert med leirmerker. De strekker høyre armen fram og synger: «Vi tar den høyre hånden fram, vi tar den høyre hånden bak. Vi tar den høyre hånden fram, og rister litt på den. Vi løfter den til Jesus, og synger Herrens pris, hellig boogie woogie for vår Gud. Gi ære til Gud Fader, gi ære til Guds Sønn, Gi ære til Guds Ånd. Hellig boogie woogie for vår Gud.» Dermed er leirbålstemningen satt. Alle er beredt på et par timer med sang, speiderrop og myggspray.
Den ene tradisjonssangen avløser den neste. En av kjenningsmelodiene bølger fra speider til speider, arm i arm, «Temperaturen er høy uti kroppen». Plutselig oppdager speidersjefen at de tre roverkandidatene sitter rundt bålet. Dermed inviteres de opp og fram for å avgi en kort rapport. Ganske så gira forteller de om geo-catching, balansekunst og improvisert live-konsert på restaurant. I god speidertradisjon avsluttes leirbålet med Speiderbønnen:
Kjære Far i høye himmel, hør mitt hjertes stille bønn, Hvor jeg enn i verdens vrimmel, la meg ferdes som din sønn. La meg leve deg til ære, hedre Norge, far og mor, andre folk til nytte være, lyde speiderlovens ord.

Liker å ha ansvar
I Skien-leiren sitter Deborah bakoverlent i en campingstol, med hendene bak nakken og beina rett ut. Venninnen og peff-kollegaen Adele sitter ved siden av, like stille og ettertenksom. Deborah har vært med i speideren siden hun var sju år, Adele fra hun var fem.
Hva betyr speiderlivet for dem? Hva får dem til å stå opp tidlig, løpe, klatre, ha ansvar og leve primitivt – gjerne i en uke av gangen.
– For det første har vi et unikt samhold her. Jeg har alle mine nærmeste venner i speideren, og vi kan snakke med hverandre om alt, sier Adele.
Begge illustrerer det med opplevelser på haiken.
– Der måtte vi samarbeide med noen fra Florø, og dermed ble vi godt kjent og venner med dem, sier Deborah.
– Jeg er veldig glad i å være i aktivitet, så både haiken og Energikampen synes jeg har vært helt topp. Leirbålet også, særlig vennebålet, sånn som i kveld, sier Deborah. Det vi lærer om samarbeid, tror jeg vi vil ha nytte ha ellers også, i skolen for eksempel, mener Deborah. Speidervenninnene vil ha flere utfordringer og nye opplevelser og oppgaver. De er alltid beredt.

Speidermoro i bøttevis
Florø-speiderne er den eneste speidergruppa i Frelsesarmeen som er sjøspeidere. Derfor bodde de sammen med sjøspeidere fra Grimstad. Foto: Kristianne Marøy

For mer informasjon om Frelsesarmeens speidere, se fabu.no.

 

Denne artikkelen står på trykk i Krigsropet nr. 36, 2016.