a123

Stjerne under stjernene

Atle Pettersen håper stressede julegaveshoppere stopper opp litt når de går forbi julemusikant-scenen på Karl Johan.

Stjerne under stjernene
I tillegg til musikk er tro et av temaene Atle Pettersen kan diskutere i mange timer. – Men jeg kan ikke tenke på det for lenge, det er så stort, sier han. Foto: Krigsropet

– Jeg liker ikke klein amerikansk julepop, men jeg er veldig glad i salmer. «Deilig er jorden» er jo den ultimate julesangen, mener Atle Pettersen.

– Når man er i kirken på julaften og gudstjenesten avsluttes med den, da er det jul. Eller hva?

Atle har nettopp svingt Beetlen sin inn på parkeringsplassen på Skullerud i Oslo. Skrudd av Gypsy Kings med «Bamboleo», lørdagens stjernekamp-låt, og tatt med seg rytmene ut i granskogen. Med Converse på beina og skjerf rundt halsen nynner han opp bakkene til Rustadsagas hester, geiter og rødmalte stuer. Forbi skigardene og inn i hyttevarmen.

– Mitt første juleminne må være da jeg var fire år gammel og klatra opp på skapet der mamma hadde gjemt sjokoladekalenderen. Jeg spiste opp hele kalenderen før advent i det hele tatt hadde begynt, ler han.

– Mamma ble ikke akkurat blid. Det ble ikke mer kalender det året.

24-åringen feirer fortsatt jul hjemme hos moren, med dyna i sofaen, julestrømpa full av godteri og julefilmer på tv.

– Så pynter vi oss og går i kirken. Jula er jo en kristen tradisjon, og da er det viktig å gå dit og bli minnet på hva jula dreier seg om.

Om to dager slipper han sin nye singel, «Make them wait»; om tre skal han nok en gang kjempe om å få fortsette i tv-konkurransen Stjernekamp.

– Jeg har god tid. Jeg kan øve hele natta og morgendagen, sier han og lener seg mot vindusglasset.

Atle gleder seg til å være en av Frelsesarmeens julegrytemusikanter på Egertorget, og det er ikke umulig at hele Karl Johan får høre «Nå tennes tusen julelys», i versjonen han fikk mye skryt for under X-factor i 2010.

– Det er hyggelig å spre glede og musikk i julerushet. Få folk til å stresse ned litt. Det er fint og viktig å kunne bidra, jeg har det mer enn godt nok selv.

 

Tidlig voksen

For ti år siden reiste han fra misjonshus til misjonshus på sin egen lille innsamlingsaksjon. Han hadde blitt så grepet av fattigdommen i Thailand da han var der på barnegospeltur, at han ville samle inn penger til barna på et daghjem i Bangkok. Sluttsummen ble 40 000 kroner.

– Hvis mange gjør noe sammen, så kan vi gjøre verden til et bedre sted, sa 13-åringen med trailercaps og skulderlangt hår til Vårt Land.

Avisen intervjuet ham om hvordan det var å være med i Melodi Grand Prix-junior og å være gjesteorganist i to kirker.

– Turen til Thailand var mitt første møte med verden. Det gjorde inntrykk på meg å se kontrastene som var der, sier han i dag.

– Det samme gjorde det å spille orgel i bryllup den ene dagen og i begravelse den neste. Man blir fort voksen av sånt.

– Hva er forskjellen på Atle 13 år og deg i dag?

– Nei, er det så mye forskjell da? Hehe. Jeg er nok litt tøffere i uttrykket, litt mer glad i rock. Men jeg har den samme selvtilliten og de samme drømmene. Det er fortsatt musikk som er det eneste jeg vil holde på med, men jeg har nok blitt mye flinkere både til å spille, synge og skrive låter.

– Hva handlet din første sang om?

Atle er i ferd med å gå under bordet.

– Den er skikkelig, skikkelig dårlig. Jeg gikk i femteklasse og hadde akkurat lært litt engelsk. Det var på slutten av 90-tallet, boyband og kjærlighetssanger var det store, sier han og svinger hånda jovialt i lufta.

– Låta gikk sånn: «There’s a girl, she’s a pretty girl, she’s the cutest girl in the whole world» .

Så tok rocken ham. Det startet med Bon Jovi og endte med at han selv ble vokalist i metallbandet Above

Symmetry. De andre bandmedlemmene har backet ham på de poprocka soloprosjektene, og nå har de startet rockebandet The Scheen som kommer med plate på nyåret. Med Atle på vokal og gitar.

Selv om han holder på med mye forskjellig, er han ikke redd for å skuffe de flere hundre tusen fansene. Så langt har de likt det samme som ham.

– Blir du noensinne lei av jaget etter å prestere?

– Nei, men jeg kan jo bli sliten. Så lenge jeg har det gøy, så vil jeg drive med dette. Jeg kan ikke så mye annet. Om alt går skeis, blir det nok å fullføre utdannelsen i spesialpedagogikk, som jeg startet på før X-factor, og å ta en master i musikkterapi.

 

Stjerne under stjernene
Atle Pettersen lærte mye da han var solist i barnegospelkoret Gla'vox som liten. Foto: Krigsropet

Høye krav

Atle ble for alvor kjent under X-factor i 2010 og Skal vi danse i 2011. Som finalist i begge, og som vinner av dansekonkurransen. I Stjernekamp har hip-

hop, opera og latino heller ikke vært noen sak for rockeren, som setter «høyere krav til meg selv enn hva publikum og dommere gjør».

– Har du alltid hatt god selvtillit og konkurranseinstinkt?

– Jeg har alltid vært trygg på meg selv og hva jeg vil gjøre, og stolt av valgene mine. Jeg fikk nok mye gratis i Gla’vox da jeg var liten og hele tiden ble trukket fram som solist.

Gla’vox er et barnegospelkor fra Gulset kirke i Skien, som Atle var med i fra han var ni til tolv.

– Husker du noen av sangene?

– Jeg husker ganske mange, faktisk. Vil du at jeg skal synge en av dem for deg? Hæhæ! sier han og sklir over det stappfulle lokalet med blikket.

Hodet vugger opp og ned i ekte barnegospelstil:

– «La lyyyset skinne, la lyset skinne for alle på jord!» Det er skikkelig gladkristent.

– Hadde du sendt dine egne barn i kirken?

– Ja, absolutt. Man lærer så mange gode verdier der. Du skal gjøre mot din neste som du vil at de skal gjøre mot deg, du skal hedre din mor og din far, du skal ikke stjele… Det er jo sunn fornuft, sier han og legger til: – Det som er fantastisk med kristne miljøer er at de har så stort fokus på musikk. De beste musikerne her i landet har jo vært innom gospelpakka. I tillegg er kristne miljøer veldig inkluderende, man havner ikke så lett utenfor.

 

Stjerne under stjernene
Atle Pettersen er fascinert av udødeligheten. Foto: Krigsropet

Tusja for livet

De siste årene har Atle virkelig kommet innenfor i den norske medievirkeligheten. Det er ikke få artikler om ham som har stått på trykk, gjerne med bilder som viser fram tatoveringene som dekker nesten hele overkroppen. Symboler, ideer og utsagn han liker.

På ryggen har Atle et stort sort kors med to engler under. Akkurat passe pompøst for ham.

– Jeg er fascinert av udødelighet. Det står Non omnis moriar under englene, det betyr: En del av meg dør aldri. Som artist lager man jo låter med håp om at de skal leve for alltid.

– Hvorfor har du tatovert inn en tornekrone på armen?

– På hodeskallen? Jeg har vokst opp i kirken og har et veldig sterkt forhold til kristendommen. Det er en del av det jeg har vært borti og som har vært med på å skape den jeg er i dag. Underbevisst betyr nok tatoveringene mer enn jeg egentlig sier og vil innrømme.

– Alle mennesker har et forhold til tro, hva er din fortelling?

– Akkurat nå er jeg på et stadium der jeg ikke helt vet. Jeg har hatt en veldig sterk barnetro, jeg var jo mye i kirken som liten.

Han er opptatt av at det må være noe mer enn bare livet på jorda.

– Hvis lampa slokker når vi er ferdige her, er livet helt meningsløst. Hva er poenget med alt vi gjør hvis det ikke er noe mer? Jeg tror jo at det er noe mer, og er det noe mer, så heller det mot den kristne tankegangen, sier han.

– Jeg er en tvilende kristen, kanskje?

I tillegg til musikk er tro et av temaene Atle kan diskutere i mange timer.

– Men jeg kan ikke tenke på det for lenge, det er så stort.

– Var det lettere å tro som liten?

– Ja, helt klart. Man er mer naiv som barn, og trenger mer trygghet. Da jeg var liten, var tanken på å bli voksen helt forferdelig. Å ha noe større og overordna som gjorde livet litt mindre skummelt var bra for meg, sier han og forteller at troen fortsatt gir ham trygghet.

– Jeg tror at alle, også om man sier at man er ateist og ikke tror på noen ting; når dagen kommer at man står overfor møtet med døden så vil alle henvende seg mot noe større, i håp om at det er noe mer. Nesten uten unntak har folk som har hatt nær døden-opplevelser begynt å tro. Vi mennesker trenger en trygghet som gjør det litt mindre skummelt å dø.

– Blir troen din sterkere rundt juletider?

– Det tror jeg den blir for alle, det er en helt spesiell stemning.

Han synes kirkerommet har veldig god akustikk og synes det er godt å være der.

– Det er en veldig ro i kirken, det er deilig å bare sitte der og tenke litt. Bare være.

heidi.goodreid@frelsesarmeen.no

Denne artikkelen er hentet fra Krigsropets julenummer 2013. Du finner flere smakebiter her. Bestill abonnement eller prøvenummer her. Krigsropets Facebook-side finner du her.