a123

Stjernebrødrene

Eimund og Vebjørn Sands altersmykke forener tro og viten, fornuft og hjerte. − Slik viser det hele mennesket i Kristus, sier de.

Stjernebrødrene
I Eimund og Vebjørn Sands altersmykke er Guds hånd mot mennesket lenger enn menneskets hånd mot Gud. − At Gud strekker seg utover sine grenser med sin kjærlighet, er jo det oppsiktsvekkende i kristendommen, sier de. Foto: Mette Randem



− Der er kniplingene på plass, ja. De gjør seg veldig fint sammen med den grå betongen på alteret og døpefonten, sier Vebjørn Sand.

Sammen med broren og kollegaen, Eimund Sand, er kunstneren tilbake i Jessheim kirke der altersmykket deres ble innviet i mars. Dekorasjonen med kniplinger er et prosjekt som søsteren deres, Ane Sand, står bak.

Brødrene går tett på det nesten åtte meter høye kunstverket, kikker opp mot glasstaket og sier seg godt fornøyd. Litt stolte, egentlig.

− Det blir spennende å se hvordan sollyset opptrer nå når sola står høyere på himmelen, kommenterer Eimund.

Vebjørn trekker seg tilbake og setter seg godt til rette på den første stolraden. Strekker ut beina, legger armene i kors og nyter synet foran seg.

− Det trekker harmonien i skaperverket ned i rommet. Den harmonien som virker samlende og strukturerende for oss mennesker, sier Vebjørn.

 

Stjernebrødrene
Ikosaederet veier 70 kilo, er belagt med to lag gullfolie og er et symbol på trekronen der himmelens fugler bygger rede. «Himmelriket er likt et sennepsfrø som en mann tok og sådde i åkeren sin.  Det er mindre enn noe annet frø, men når det har vokst opp, er det større enn andre hagevekster, så det blir til et tre, og himmelens fugler kommer og bygger rede i greinene på det.»  (Matt 13, 31−32) Foto: Mette Randem

Tro, viten og fornuft

Dette er det andre kunstverket brødrene Sand har levert til kommunen. Keplerstjernen som lyser opp ved siden av E6 like ved Gardermoen, var også et samarbeidsprosjekt mellom de to. Da arkitekter og byggherre skulle velge alterkunst til dette nye kirkerommet, ønsket de et smykke som var i slekt med den.

− Visjonen for smykket var å skape et svevende kunstverk som grep oppstandelsens øyeblikk. Frelseren skulle bade i sitt eget lys. Altersmykket er tilegnet Guds logos, Ordet som ifølge evangelisten Johannes opplyser hvert menneske. Det er en gjenfødt renessansestjerne som peker på forbrødringen mellom tro og viten, hjerte og fornuft, sier Eimund.

Dette må forklares.

− Den gullfolierte romformen som utgjør kjernen i smykket er et ikosaeder, en geometrisk figur som består av tjue likesidede trekanter. Ikosaederet er et av de fem legemene som Platon fant rundt 500 år før Kristus.

Et ikosaeder er også sentrum av Keplerstjernen.

− Alle sidene, hjørnene og kantene på det er like, forteller Eimund.

Deretter forklarer han grunnen til den store begeistringen deres for ikosaederet og de fire andre geometriske legemene til Platon.

− Det fascinerende er at akkurat disse fem formene finner vi i molekyler, i krystaller og skjeletter til dyreplankton. Symmetrikreftene i dem ser ut til å være helt fundamentale for hvordan naturen organiserer seg, sier Eimund.

På 1600-tallet utviklet den kristne astronomen og matematikeren Johannes Kepler ikosaederet til en stjerne, Keplerstjernen.

− Den er et storslått forsøk på å beskrive Guds harmoniske skaperverk. I tillegg fikk den stor betydning for annen forskning. Da Newton formulerte gravitasjonsteorien, bygde han på Keplers forskning, sier Vebjørn før han ber Eimund om å fortsette.

− Han kan dette bedre enn meg. Han er vismannen av oss, sier den mest berømte av dem.

− Denne geometrien dukker også opp i femtegradslikninger og annen matematikk, og brukes blant annet av partikkelforskere.

Eimund flyter over av læresetninger om geometri fra grekerne til renessansen på 1600-tallet.

− Kepler fant også ut at hele solsystemet vårt kan forklares som forholdet mellom et kvadrat og en kube. Samtidig som Kepler var vitenskapsmann, var han et dypt religiøst menneske. Med hans oppdagelser av symmetri og harmoni i skaperverket smeltet tro og vitenskap sammen. Derfor avslutter han sitt hovedverk med en lovsang til Gud, forteller Eimund.

 

Stjernebrødrene
De fem platonske figurene, (øverst) og de andre geometriske figurene til Øivind Sand, faren til Vebjørn og Eimund Sand, er flyttet fra barndomshjemmet på Hvaler til SandAtelier på Tjøme. Foto: Mette Randem

Mors og fars arv

De to er enige om at faren deres, Øivind, utvilsomt er nestoren deres.

– Han har gitt impulsene til alt vi gjør. Hjemme hadde vi geometriske modeller overalt i huset. Han er et levende, generøst og varmt menneske og har gitt oss masse inspirasjon gjennom bøker om filosofi og vitenskap. Han er et sjeldent åndsmenneske. Uten Øivind som inspirasjon ville ikke dette vært mulig. Med arbeidene våre ønsker vi å løfte arven hans videre, sier Eimund.

Vebjørn trekker også fram morens betydning.

− Det var hun som ga oss kniplingene. De har også sin opprinnelse i renessansen og ble mye brukt i kirkerom. Far hadde også mye teologisk kunnskap, men det er mor som først og fremst har preget hjemmet med kristne verdier. Hun har vært bautaen og grunnfjellet i familien. Et åndsmenneske fra Jæren som har alle de nynorske dikterne innabords, Aasen, Garborg og Vinje. Hun har vært en inspirasjon for oss like mye som far, sier Vebjørn.

− Du kaller Eimund for vismannen. Men hvem er du, Vebjørn?

− Tja, mens Eimund er hjemme og utvikler tegninger og modeller, bor og arbeider jeg på atelieret mitt i New York. Når jeg våkner, begynner jeg å male der jeg sluttet kvelden før. Det er greit med kort vei til jobben. Når Eimund har en skisse, eller vil lufte en forandring, ringer han meg og forklarer, og vi blir alltid enige.

− Vi er jo vokst opp med det samme og kjenner hverandres tanker som eneggete tvillinger, skyter Eimund inn.

− Eimund er den som får ideene, mens jeg kanskje tar det ut i litt større format. Kan jeg si det, Eimund? lurer Vebjørn.

− Ja, absolutt. Vi begynner gjerne med å tegne og leke oss med former sammen. Deretter gjør jeg mye av det praktiske. Når jeg har kommet et stykke på vei i atelieret, ringer jeg Vebjørn og drøfter det, og vi forstår alltid hverandre. Vi har en veldig finstemt intui-

sjon og gir hverandre spillerom. Vi tenker likt, har de samme referansene, har lest de samme bøkene og har de samme kvalitetsnormene. Skulle nesten tro vi var tvillinger, men det er Ane som er min tvillingsøster. Og Vebjørn og Aune er tvillinger.

Fordi han verken har bil, båt, hytte eller familie, så mener Vebjørn også at han har en annen frihet. Eimund er bofast på Tjøme med familie, og arbeid i SandAtelier.

− Og så har moren min lært meg å leve enkelt. Derfor bor jeg som regel på et enkelt pensjonat eller hos venner når jeg ikke er i New York. I natt sov jeg i en gammel stall på Grünerløkka, ler Vebjørn, rufser litt i håret og børster vekk noe smårusk på buksa.

− Men mange flotte folk har sovet i en stall før deg, kommenterer Eimund.

 

Stjernebrødrene
− Det er spesielt for vår kristne kultur at Gud ikke ble lover og tekster, men individ, sier Eimund Sand. Foto: Mette Randem

Det gylne snitt

Eimund fortsetter med å forklare symbolikken i geometrien på altersmykket. Han begynner med ikosaederet i sentrum.

− Hele ikosaederet er et symbol på trekronen der himmelens fugler bygger rede, slik Jesus sier i en liknelse. Ikosaederet består av tjue likesidete trekanter. Trekanten er et symbol som er mye brukt i den kristne tro, blant annet på treenigheten og som Guds øye.

Brødrene beholdt fire av armene fra ikosaederet som på Keplerstjernen. Sammen med den vertikale søylen danner de en korsform som viser det tomme korset etter oppstandelsen.

− Hver stjernearm er dannet av tre gylne triangler, sier Eimund og forklarer hva et gyllent triangel er.

− Det betyr at det er et ideelt forhold mellom lengden på de to like bena i trekanten og grunnlinjen. Dette ideelle forholdet er 1,62. Det vil si at hvis man måler lengden på den lengste og deler på den korteste, blir tallet 1,62, sier han og tar ny stats for å forklare fascinasjonen for dette tallet.

− Vi vet nemlig at dette gylne tallet går igjen utallige steder i skaperverket. Forholdet mellom underarmen og hånda vår er 1,62. Vi har også det gylne snitt i navlen vår på lengden fra fotsåle til isse. I naturen ellers vet vi at lengden på de forskjellige delene av en blomst forholder seg til hverandre med det gylne snitt. Fordi man har lært at det gylne snitt gir stabilitet og harmoni for øyet, har dette blitt brukt i flere kunstformer. Fotografer, malere og arkitekter utnytter dette for å oppnå skjønnhet. Forholdet mellom lengde og høyde på templet på Akropolis er det gylne snitt.

 

Stjernebrødrene
− Vebjørn er et entusiastisk, varmt og begeistret menneske. En eventyrlig person med en smittende energi og evnen til å løfte det jordnære til noe stort, sier Eimund om broren. Foto: Mette Randem

Individet i sentrum

Det er Eimund som har jobbet fram modellen til altersmykket i atelieret på Tjøme. Han har samarbeidet praktisk med produsenten av smykket, Edvard Brekke fra Riktig Design, for å fremstille det ferdige verket. De har føyd alle delene av plexiglass sammen og pusset med sandpapir, runde på runde på runde. I alt fire finhetsgrader på papiret og helt opp til tusen. Deretter har de ført på to lag med poleringspasta utenpå.

− Ja, det krever stor gjennomføringsevne, sier Eimund som skryter av samarbeidet med Edvard Brekke.

Imens var Vebjørn i New York og førte penselstrøk på et titalls nye lerreter. Til sammen ble de til utstillingen Guernica − et vendepunkt som han viste i Oslo i vår.

− Billedkunst handler også om matematikk, poengterer han.

Utstillingen hans viste hvordan Hitlers nyutviklete flyvåpen så godt som utslettet den baskiske byen Guernica under den spanske borgerkrigen på 30-tallet. Hitler kombinerte hjelpen til Franco med å teste ut sin krigsmaskin i lufta med å bombe ned motstandere i den spanske borgerkrigen. Angrepet på Guernica ble fotografert, og bildene fra verdens første teppebombing ble bursdagsgaven til Hitler i 1937.

På utstillingen i Oslo forklarte Vebjørn hvordan han plasserte tyske offiserer, fjelltoppene og karmelittnonnen som oppdaget det første flyet, rundt i det gylne snitt.

− Det gylne snitt er et prinsipp for et optimalt synsinntrykk, sier han.

Nå er utstillingen på turné. Landet rundt kan publikum se maleriene kombinert med et menneskesyn som også bygger på verdiene fra Kepler og renessansen.

Det er viktig for Vebjørn å forkynne at nazismen, kommunismen og andre -ismer setter seg over individet.

− De bryter med tankene fra renessansen som satte individet i sentrum og som er grunnlaget for vårt humanistiske samfunn, sier Vebjørn.

Han beskriver renessansen som arven fra tre skoler: Athen som fødte demokratiet, Jerusalem som gjennom Jesus lærte at alle mennesker er likeverdige, og Roma som ga det juridiske prinsippet om menneskeverdet som hellig:

– Renessansehumanismen trodde på det hele, frie, skapende mennesket som vi må verne om, sier Vebjørn.

 

Gud tror på mennesket

Eimund fortsetter med symbolikken i smykket. Han viser til de to loddrette prismene som strekker seg over og under kjernen i smykket. Hvert av dem er satt sammen av tre flater og med et tverrsnitt av de tre som en trekant. Slik danner de en lyssøyle for sollyset.

− Prismet ovenfra og ned representerer Guds skapende og frelsende hånd. Armen oppover står for menneskets hånd som tar imot skapelse og frelse, sier han og legger til at den ideen har en link til Michelangelos kjente freske i Vatikanet, som skal vise skapelsen.

Hånden ovenfra er lengst for å vise at Gud strekker seg lenger ned mot oss enn vi strekker oss mot ham.

− Gud strekker seg utover sine grenser med sin kjærlighet. Guds kjærlighet til menneskene er større en vår kjærlighet til opphavet. Vi elsker fordi vi ble elsket først, presiserer han.

− Guds lengsel etter menneskene er jo det oppsiktsvekkende i kristendommen. Den handler om at Gud går ut av seg selv for å møte menneskene. Gud tror på mennesket, han søker forsoning med det, sier Eimund.

I neste åndedrag poengterer han hvor viktig det er at mennesket ikke går utover sine grenser.

− For da går det galt. Hele tiden ser vi hva som skjer når mennesket går over andre menneskers grenser og naturens grenser. Vi tror vi kan erobre verdensdeler, hverandre og naturen, men det går alltid galt.

Vebjørn har lyttet lenge til broren når han reiser seg og får ham med bort til kunstverket igjen. Det er tid for å sjekke hvordan det naturlige lyset ovenfra påvirker smykket. De vet at det spaltes, speiles og kaster skygger seg imellom.

− I tillegg kommer sollyset, sier Eimund, og begge ser spent opp.

De bøyer nakken fram og tilbake, går til siden og små skritt forover og bakover.

− Der er den, se! Regnbuen! Regnbuen er jo Guds fredspakt med menneskene. Fantastisk! utbryter Vebjørn.

 

sissel.svendsen@frelsesarmeen.no

 

Denne artikkelen står i Krigsropets sommernummer 2017. Du finner flere smakebiter på krigsropet.no. Her kan du bestille abonnement og gratis prøvenummer.