a123

Stolte tradisjoner – nye utfordringer

Innsatte i norske fengsler. Eldre som trenger omsorg og fellesskap. Mennesker som ikke har til det daglige brød. Arbeidsoppgavene er mange og ulike for Elin Herikstad og hennes medarbeidere.

Stolte tradisjoner – nye utfordringer
– Vi skal være gode på å møte mennesker i krise, enten den er akutt eller langvarig. Ingen skal trenge å forklare hvorfor de kommer. Hos oss skal de møte raus gjestfrihet, sier Elin Herikstad. Foto: Heidi Goodreid



Som virksomhetsleder i seksjon for velferd og utvikling, har Elin Herikstad ansvaret for den delen av Frelsesarmeens sosiale virksomhet som i manges øyne rommer vår største historiske arv: Slumsøstertjenesten på slumstasjonen og ved gamlehjem og sykehjem landet rundt. I dag er det ikke lenger slik. Velferdsstaten har overtatt Frelsesarmeens oppgaver, slumsøsteren i klassisk form er nærmest forsvunnet, og arbeidet ved slumstasjonene har endret seg.

Gjennom en erkjennelse av at velferdsstaten likevel ikke er tilstrekkelig, har det de siste årene skjedd en reorientering, en erkjennelse i samfunnet: Fortsatt faller mange utenfor normalsamfunnets rammer. Nye svake grupper oppstår.

Seksjon for velferd og utvikling har derfor arbeidet målbevisst for å revitalisere sitt arbeid, være en vaktbikkje for de svakeste og gjøre den politiske ledelse både sentralt og lokalt oppmerksom på skjult nød. Foruten ansvaret for eldreomsorg og slumstasjoner, er fengselsarbeidet en del av Herikstads arbeid.

Begrepet utvikling fokuserer på bruk av frivillige ressurser og på etablering av nye arbeidsformer. Blant de sistnevnte er Safe house, som skal være botilbud for mennesker som har vært utsatt for trafficking eller slavearbeid.

 

Eldreomsorg

Samtalen vår finner sted på det tradisjonsrike Ensjøtunet i Oslo, som er det eneste igjen av Frelsesarmeens institusjonsarbeid blant eldre. For noen år siden stod også dette i fare for å bli avsluttet.

– I forbindelse med nedleggelsen av Ensjøtunet som sykehjem, kartla vi om det fortsatt var behov for våre tjenester innenfor denne sektoren. Vi fant ut at det var der. Eldrebølgen ville komme, og vi satt med vår kompetanse. I forbindelse med sykehjemsdriften hadde vi også noen omsorgsboliger i tillegg til et aktivt oppsøkerarbeid. Med vår omsorgskompetanse var dette noe vi ikke hadde lyst til å slippe. Når vi så skulle legge ned sykehjemmet, ble det utlyst et anbud på Omsorg+. Det var et konsept som passet hos oss og noe vi ville satse på.

I dag er derfor det tradisjonsrike sykehjemmet blitt et velfungerende senter med eldreboliger som har heldøgns fysisk trygghetsbemanning. Samtidig er det kafé og gode velferdstilbud, både av åndelig, mosjonsmessig og kulturell art. Når vi er på besøk er det trad-jazz som står på den kulturelle menyen.

– Hva kan Frelsesarmeens verdier tilføre et slikt konsept?

– Det er et veldig egnet konsept i forhold til vårt oppdrag. Vi skal vise omsorg for hele medmennesket, og vi er vant til å tenke helhetlig omsorg. Samtidig tar vi med oss vår erfaring fra sykehjemsarbeidet inn i dette arbeidet.

Elin Herikstad understreker at et slikt arbeid også fanger opp de mest sårbare i målgruppen.

– Det handler om ensomhet, rettigheter og at man har det nødvendige omsorgsapparatet på plass i livet sitt. Jeg vet at det er mange som har lyst å bo her, og det gjør godt å komme hit og få del i de sterke livsfortellingene.

– Er Omsorg+ et konsept dere ønsker å utvide til andre steder?

– Absolutt. Vi har allerede kjøpt en eiendom på Teisen her i Oslo hvor vi skal starte opp i 2018. Her satser vi på et enda større senter enn på Ensjø. Vi har også vært flere steder i landet og fortalt om konseptet. Selv om mange kommuner sliter med økonomien, vet de at de må satse på dette. Vi forteller dem at vi gjerne bidrar med å løse utfordringene.

 

Stolte tradisjoner – nye utfordringer
Det tidligere sykehjemmet Ensjøtunet er blitt et velfungerende senter med eldreboliger som har heldøgns trygghetsbemanning. Samtidig er det kafé og gode velferdstilbud, både av åndelig, mosjonsmessig og kulturell art. Her er Elin Herikstad (t.h.) i samtale med Gerd Bjørndal, en av senterets fornøyde brukere. Foto: Heidi Goodreid

Slumstasjon

Elin Herikstad har et ambivalent forhold til ordet slumstasjon.

– I mange år var ordet slum et ord som ikke ble brukt i samfunnsdebatten. De siste årene har det likevel dukket opp igjen og da særlig knyttet opp mot boligproblematikken. Jeg synes ordet slum er et ærlig begrep som ikke pakker noe inn. Derfor er det etter mitt syn en fordel å beholde slike dramatiske ord. Det skaper en reaksjon.

I Frelsesarmeen brukes slumstasjonsbegrepet i Oslo og Ålesund. Disse to har til felles at de holder til i egne lokaler. Andre steder er «velferdssenter» blitt et begrep som i stadig større grad har vunnet fram. Disse sentrene utfører i stor grad mange av de gamle slumstasjonsoppgavene, men holder til i lokaler som er tilknyttet det øvrige Frelsesarmé-arbeidet. Dermed kobles det sosiale arbeidet sterkere til den åndelige virksomheten.

Foruten velferdssentrene som drives i de største byene, er de aller fleste av korpsene (menighetene) på en eller annen måte involvert i sosialt arbeid, og ofte er det utdeling av mat.

– Hva er det viktigste Frelsesarmeen kan tilby i dag?

– Det viktigste for oss er å ha relevante lavterskeltilbud hvor folk kan komme uten å måtte kvalifisere seg. Når det er krise, når noen trenger hjelp – da skal vi være til stede og tilgjengelige. Vi skal være gode på å møte mennesker i krise, enten den er akutt eller langvarig. Ingen skal trenge å forklare hvorfor de kommer. Hos oss skal de møte raus gjestfrihet.

– Vi har et velferdssystem. Er ikke dette å sy puter under armene på folk?

– Vi må passe oss for det og være bevisst på hva vi gjør. Sammen med våre egne statistikker viser all forskning at det er mange familier som lever med vedvarende lav inntekt. De går årevis på sosialhjelpssatser som er beregnet for livsopphold over kort tid. Det er en stor belastning. Så må vi stille oss spørsmålet om hva vi skal gjøre for dem.

Det ene er mat. Det er mange som har tomme kjøleskap og lar være å spise seg mette fordi barna skal få niste på skolen. Det andre er aktiviteter som ferietilbud og aktivitetskort som gjør deltagelse på ulike fritidstilbud mulig.

Elin Herikstad understreker at de ønsker å tenke langsiktig.

– Det er kanskje ikke mulig å løfte folk ut fra økonomisk fattigdom her og nå, men vi kan for eksempel arrangere økonomikurs. Vi kan sette folk i forbindelse med positive nettverk slik at de blir kjent med andre mennesker.

– Når dere ut til de som virkelig trenger hjelp?

– Jeg tror at mange i dagens samfunn ikke vet om oss. Samtidig er det en høy terskel for å be om hjelp. Mange har ventet lenge. Det har gjerne gått et helt år før de har turt. Men når de gjør det, opplever de at det er godt å komme. Vi skal være på vakt overfor dette og vise respekt for at en del synes det er vanskelig. Og så må vi være flinke på å håndtere det når de endelig kommer.

– Hvordan vil dere møte morgendagens utfordringer?

– Vi har gode prosesser på hvordan vi best mulig skal integrere arbeidet i resten av vår virksomhet. Så må vi hele tiden være opptatt av hvordan vi skal møte de behovene som finnes. Vi står i en stolt tradisjon hvor vi tør å sette ord på det vi ser gjennom vårt arbeid. Vi tør å si fra til media og politikere når vi ser at velferdssystemet ikke fungerer, når behovene ikke blir ivaretatt. Det skal vi fortsette med.

Herikstad ønsker å se de nye gruppene som samfunnet møter. Romfolk og flyktninger er blant disse.

– Vi skal fortsette å se etter svake grupper som ikke det offentlige fanger opp.

 

Fengselet

Frelsesarmeens fengselsarbeid blomstrer. Mens det før var en fengselssekretær som dekket hele landet, er det i dag fengselskapellaner både på Sør-Øst- og Vestlandet. I tillegg er en medarbeider-kontakt for «Safe way home», et program hvor utenlandske innsatte får hjelp og støtte både før og etter hjemreise. Flere korps (menigheter) driver også et aktivt fengselsarbeid med jevnlige besøk til nærliggende soningsanstalter.

Herikstad forteller at behovet er stort. Etterspørselen både fra fengslene selv og de innsatte er høy.

– Vi har lagt oss på en linje hvor vi besøker mange fengsler. Mange av dem som sitter inne, reflekterer mye over livet sitt, og da er det godt å møte noen som lytter og har troen på vedkommende. Kapellanene våre er flinke til å være nøkterne og realistiske, samtidig som de er optimistiske og positive på den innsattes vegne.

– Hva er det viktigste dere ønsker å formidle?

– Det går rett inn i kjernen av vårt oppdrag: Vi skal «forkynne Jesu Kristi evangelium og i hans navn møte menneskelige behov uten diskriminering». Vi ønsker å se forbi det de sitter inne for, se mennesket bak gjerningen. Vi kommer med et godt budskap. Det blir satt pris på. Gudstjenestene våre er veldig godt besøkt, mange kommer igjen og igjen.

Elin fastlår at behovet er større enn det som kan dekkes.

– Fengselsarbeidet drives som et spleiselag sammen med myndighetene. Vi har de siste årene fått tilført økte midler, men skulle gjerne sett at vi kunne fått enda mer. Samtidig er det også krevende å rekruttere nye medarbeidere som er egnet til dette arbeidet. Vi ønsker å bruke egne medlemmer som bærer uniform i denne tjenesten. Det skal være tydelig hvem vi er.

Kapellanene skal romme alt de får vite og bære det med seg. Men dette jobbes det mye med, og jeg vet de elsker jobben sin. «Vi har verdens beste jobb», sier de.

De siste årene har fengselstjenesten arbeidet med retreat i fengselet. Drømmen er et permanent kloster i Halden fengsel.

– Vi har opplevd veldig gode resultater de tre somrene vi har gjennomført retreat. Det blir forsket på dette, og det lages film. Arbeidet vekker oppsikt. Vi arbeider med å få på plass en fast stilling som kapellan, men foreløpig stanser det på manglende bevilgninger fra det offentlige, sier hun og fortsetter: – Det er fantastisk å få være med på dette. Å se hvordan mennesker sier ja til å gå inn i en så dyp refleksjon over sitt eget liv, er en gave til oss. Jeg synes at dette er noe av det beste med Frelsesarmeen: Når vi ser at noe fungerer, så gjør vi det.

Elin Herikstad erkjenner at hun står i en sterk tradisjon.

– Den skal vi ta vare på, men det vil alltid være en balanse mellom hva vi skal beholde og hva vi bør avslutte. Vi skal ikke slå oss til ro, men hele tiden være på tå hev, se hva som er behovet og hva som er vår styrke. Hva kan vi bidra med? Det er ikke alt vi kan være med på, men det vi kan, skal vi gjøre ordentlig.

 

emil.skartveit@frelsesarmeen.no

Denne artikkelen står i Krigsropet nr 21, 2016. Ønsker du å abonnere på Krigsropet, klikk her.