a123

Stolthet og fordom

I en tilværelse der funksjonsnedsatte barn blir gjemt bort eller drept, har Frelsesarmeen en annen strategi: Løft dem opp og fram.

Stolthet og fordom
På Duakwa CRP lager verkstedet ulike hjelpemidler til de funksjonsnedsatte barna. Det kan være støtteskinner, gåstoler eller andre spesialtilpassede stoler som på dette bildet. Foto: Kjell-Richard Landaasen

Da Raymond Badu studerte helsearbeid på universitetet i Winneba i Ghana og skulle skrive avhandling, ville han gjøre noe som virkelig betydde noe. Raymond er soldat i Frelsesarmeen, og gjennom rehabiliteringssenteret som Frelsesarmeen driver på hjemstedet Duakwa, begynte han å avdekke de sosiale stigmaene rundt cerebral parese. Han fikk snart bekreftet det han egentlig visste: Barn med funksjonsnedsettelse gjemmes bort, vanskjøttes og etterlates for å dø, fordi byrden er for stor på familien.

Agona Duakwa Community Rehabilitation Project (crp) arbeider for at handicappede skal få de hjelpemidlene de trenger for å leve et godt liv. De gir legetilsyn til gravide og fødende, og driver opplysnings- og holdningsarbeid i et fagfelt som er preget av uvitenhet, fordommer og minimale ressurser. De utreder ulike sykdommer og plager, behandler det de kan og henviser til sykehus der de må. Derfor er prosjektkoordinator og leder for senteret, Ato Hayford, glad for å kunne vise fram undervisningsrom, fødestuer, et verksted som lager krykker, gåstoler og støtteskinner, og et enkelt, men effektivt laboratorium. Alt i en standard som får nordmenn til å måpe, men som i Ghana betyr forskjellen på liv og død.

Ato er glad, ganske stolt, men ikke fornøyd. Behovet er så mye større enn det de klarer å håndtere.

Derfor skal Frelsesarmeens barn og unge (FAbU) i Norge nå ha Duakwa som misjonsprosjekt. De neste tre årene skal FAbU samle inn 100 000 kroner i året, penger som skal gi kunnskap, helse og livskvalitet til tusenvis av mennesker.

Der liv spirer fram
Duakwa ligger et par timers kjøretur inn i landet fra hovedstaden Accra. Duakwa er tilfeldigvis også byen der Frelsesarmeen startet i Ghana i 1922. Raymond forklarer opprinnelsen til navnet Duakwa.

– Dua betyr tre, kwa betyr verdiløst – Duakwa betyr verdiløst tre. En gang var stedet bare en liten dal der det rant en liten elv. Det var ingen ting å hente på stedet, verken for å dyrke eller høste. Bare et tre som hadde falt over elven gjorde nytte som bro, forteller Raymond.

På dette usannsynlige stedet valgte en mann å bygge hytte for å gi vann og hvile til forbipasserende jegere. Flere bygde etter hvert hus, og byen ble Duakwa – den døde, verdiløse roten hadde blitt en hjørnestein, en stubbe der nye skudd vokste fram.

På samme måte gir nå Frelsesarmeen liv i Duakwa. Røtter, grener og treverk blir til krykker, gåstoler og støtteskinner. Mennesker uten håp får ny glød. Det ubrukelige blir nyttig.

– Essensen er å gjøre den svake sterk, så han ikke er avhengig av familien eller må tigge i lokalsamfunnet, sier Raymond.

Frykt og fakta
Arbeidet er tredelt. For det første driver de oppsøkende virksomhet i landsbyene i området for å finne folk som kan ha nytte av tilbudet. Dette kan være vanskelig, fordi mange funksjonshemmede gjemmes bort på grunn av overtro, frykt og skam. – Myndighetene kan ikke gi hjelp til alle i Ghana, så Frelsesarmeen sender rehabiliteringsteam til dørstokken, sier Raymond.

Men de kan ikke bare valse inn i en bygd. Aller først må de møte høvdingen og fortelle hvem de er og hvorfor de er der. Da vil han mobilisere folket, så alle møter opp.

– Vi møter masse fordommer og diskriminering. Mange kvinner som får utviklingshemmede barn blir forlatt eller behandles dårlig. Derfor driver vi med folkeopplysning.

Og en ting er kvinnene, som får aleneomsorgen for et hjelpeløst barn, kanskje flere. Barna stiller enda svakere; mange steder er det vanlig å sette ungene ut i skogen. Bare det å få kvinnene til å beholde barna, er viktig. Hvis det viser seg på graviditetskontrollen at barnet vil bli utviklingshemmet, begynner holdningsarbeidet umiddelbart. Etter fødselen gir de hjelp og støtte i hjemmet.

– Først identifiserer vi problemet. Vi registrerer det og sender dem enten hit til Duakwa CRP eller til sykehus, som Frelsesarmeen har samarbeid med over hele Ghana. Når det er gjort, gir vi rådgivning, rehabilitering og iverksetter de nødvendige tiltak, sier Raymond, og forteller at det er mange ulike fagfelt som blir involvert.

– Disse problemene er ikke ett menneskes oppgave, men mange, i ulike grener.

Hvem har syndet?
– Det er mye vi kan gjøre uten penger. Mange mødre trenger oppmuntring og håp, sier Raymond.

Noe av det viktigste arbeidet består i å avklare misforståelser, fordommer og mulige årsaker til skadene. Kvinner som får handikappede barn blir ofte beskyldt for å være hekser. Mange tror tilstanden kan være en straff for synder hun har begått, eller at hun har blitt forbannet av en ond ånd. Mange bruker alle pengene sine på behandling hos trollmenn, behandling som i alle fall ikke gjør tilstanden noe bedre, men som tapper foreldrene for penger og sementerer oppfattelsen av for eksempel cerebral parese som en åndelig straff. Derfor forteller Raymond og de andre ansatte at det ikke er slik. Dette løfter byrden av mødrene og gir håp for framtiden.

– Mange som kommer hit har brukt alle pengene sine på kvakksalvere, sier Raymond.

– Det er ikke lett å fortelle dem at dette er for livet.

Mennene blir stille. Ato mørkner i blikket. Så trekker han pusten. Det han skal si gjør vondt.

– To ganger har et barn blitt drept etter at det ble diagnostisert hos oss. Begge gangene forsto de at noe var galt. Reaksjonen til foreldrene, særlig fedrene, og at de ikke tok kontakt igjen, gjorde dem bekymret. De lette etter dem, men da de omsider fikk kontakt, var de avvisende og sinte. Barnet var borte.

Politisk holdningsarbeid
– Pengene fra Norge er gode, men de løser ikke alle problemer, påpeker Raymond.

En ting er at antallet klienter med cerebral parese øker. En annen er at myndighetene ikke anerkjenner Duakwa CRP som fullverdig behandlingsinstitusjon, og derfor ikke gir økonomisk støtte, til tross for at prosjektet kan vise til så gode resultater at det kommer folk fra universitetet for å lære.

– Vi jobber for at Duakwa crp kan anerkjennes som et gyldig tiltak. Vi arbeider politisk og vil ha dialog for å få familieoverhoder og myndigheter til å se at handikappede er like verdifulle som andre.

De har suksesshistoriene som lever opp til målet: Gjøre livet mer meningsfylt.

– Vi må også finne en måte for å bli selvgående, for vi vet at donorene ikke kommer til å være der for alltid. Men vi vil også utvide, for å møte de behovene som finnes. Blant annet må vi ta steget fra klinikk til sykehus.

Stolthet og fordom
Verkstedet lager mange gode hjelpemidler til funksjonsnedsatte barn. I tillegg sysselsetter de en rekke dyktige håndverkere med hørsels- og funksjonsnedsettelse. Foto: Kjell-Richard Landaasen

 

Dette er et utdrag fra hovedsaken i Krigsropet nr. 4, 2013. Ønsker du flere smakebiter, klikk her.