a123

Suppe, såpe, frelse i 150 år

I sommer er det 150 år siden Frelsesarmeen ble startet, godt plantet midt i London-slummen. Fremdeles er det brennende aktuelt å vise «omsorg for hele mennesket», og behovet for suppe, såpe og frelse» er like stort i dag.

Suppe, såpe, frelse i 150 år
William Booth, Frelsesarmeens grunnlegger, oppfordrer allmuen til å støtte Frelsesarmeens arbeid gjennom innsamlingsaksjonen "Selvfornektelsesuken".


Det skal ha vært søndag 2. juli 1865. Den tidligere metodistpresten William Booth er på vei hjem til sin kone Catherine og deres seks barn. Det sjuende er underveis. Han har en stor familie, men ingen fast inntekt utover gaver fra velgjørere etter bruddet med metodistkirken tre år tidligere. I noen uker har han fungert som predikant for en av de mange frie gruppene – «missions». De evangeliserer på Londons østkant, et område der rus, elendighet, prostitusjon og kriminalitet råder, og hvor nær sagt annenhver dør førte inn til et skjenkelokale. Senere skrev han om denne spaserturen: «Jeg kjente meg mektig dratt til disse usle menneskene som syntes uten Gud og uten håp i verden, og som i årevis, etter hva som ble sagt meg, ikke hadde hørt en predikants røst. Her er plassen din, hvisket en stemme i øret mitt, og jeg ble grepet av lengsel etter å ofre meg til Kristus som apostel for Øst-Londons gudløse mennesker.» Da han kom inn døra hjemme, var det første han utbrøt: «Kate! Jeg har funnet min livsoppgave!»

Suppe, såpe, frelse i 150 år
Frelsesarmeens første general, William Booth, samlet store folkemengder over alt han kom.


Senere skal William Booth ha sagt: «Den kvelden ble Frelsesarmeen født!» Catherine, som var vant til ektemannens impulsive beslutninger, kom ikke med noen innvendinger da han fortaltehenne hva livsoppgaven skulle gå ut på. Med det som må kunne kalles en hellig fatalisme, sa hun bare: «Vi har stolt på Gud for vårt utkomme før. Det kan vi gjøre igjen.»
Ifølge Frelsesarmeens internasjonale historieverk, eksisterte det en rekke små «missions» i Øst-London på 1860-tallet. De hadde dukket opp i kjølvannet av en vekkelse i 1859. Nå ble det dannet en slik organisasjon til: «The Christian Mission in East London». Sommeren 1866 kunne de flytte inn i sitt eget, enkle lokale.
William Booth er senere blitt sitert på å snakke om den tiden da hele Frelsesarmeen kunne samles under én hatt: Hans egen. Hvor korrekt et slikt utsagn er, skal ikke drøftes her, men i så fall har det vært en spissformulering av den typen William Booth gjerne kom med. For han hadde et nettverk allerede den sommerkvelden i 1865, selv om det var forholdsvis beskjedent.

Vekst
William Booth hadde ikke noe ønske om å starte noe nytt kirkesamfunn eller fellesskap. Tanken hans var at de som ble omvendt, skulle slutte seg til et av de eksisterende kirkesamfunnene. Men det viste seg snart at der var de ikke velkomne. William hadde erfart noe av det samme den gang han ennå var metodistprest. De som ble vunnet ved hans virksomhet, tilhørte ikke de «pene» klasser den gangen heller. Dermed ble det behov for «stasjoner» der folk fikk både åndelig og praktisk hjelp. Fra 1869 ble det også åpnet stasjoner utenfor London, og organisasjonen droppet «East London» i navnet.
«Den kristne misjon» ble organisert etter det mønsteret William Booth kjente fra metodistkirken, med årsmøter og konferanser. Men mange av medarbeiderne hans hadde ikke en slik bakgrunn, og de var mer resultatorientert enn prosessorientert. De foretrakk raske avgjørelser og korte beslutningslinjer. Praksis ble derfor mer og mer at William Booth tok beslutningene og medarbeiderne satte dem ut i livet.
I 1878 ble denne hierarkiske strukturen også formelt vedtatt ved at «Den kristne misjon» endret navn til «Frelsesarmeen ». Navnebyttet skal også ha skjedd som følge av et av William Booths impulsive innfall. I utkastet til årsmelding for 1877 het det om den kristne misjon at den var «a volunteer army» – en frivillig armé – mot synd og nød. Men «The Volunteers» var også betegnelsen på et paramilitært borgervern som var nokså omdiskutert. Bramwell Booth, som hadde sans for språkets nyanser, rynket derfor på nesen av denne setningen.
– Jeg er ingen «volunteer», sa han.
– Jeg er en regulær soldat eller ingenting!
Dermed skal William Booth ha grepet pennen og erstattet ordet «volunteer » med «salvation». Slik ble navnet The Salvation Army skapt. Da besto «armeen» av 13 stasjoner med i alt 30 medarbeidere.
Navnebyttet ble startskuddet til en formidabel vekst i Frelsesarmeen. I løpet av ett år ble både antall stasjoner og medarbeidere fordoblet. I løpet av noen få år begynte man også virksomhet i andre land: Frankrike, Sveits, usa og Sverige.

Suppe, såpe, frelse i 150 år
Frelsesarmeen kom til Norge i 1888, og vokste raskt både når det gjaldt medlemmer og virksomhetsområder.


Mange av de trekkene som etter hvert ble kjennetegnet på den nye armeen, som uniformer og grader, ble også til som følge av tilfeldigheter. I vår tid er uniformer noe man bare forbinder med få yrkesgrupper, men på siste del av 1800-tallet var det uniformer for det meste. Ofte var det praktisk begrunnet: Ved å ha uniform sikret arbeidsgiveren seg at de ansatte så noenlunde ens og skikkelig ut; folks klesbudsjetter var gjerne nokså trange. Bruken av offisertitler var også en praksis som mer eller mindre gjorde seg selv. Det begynte med at Eliajh Cadman – «den omvendte skorsteinsfeier», som han ble annonsert som – hadde gitt seg selv tittelen «kaptein» på plakater der han annonserte «Krig i Whitby», byen han var stasjonert i. Men Whitby er en fiskerby, og Cadman tenkte nok mer i retning av båtkaptein enn armékaptein da han laget sine plakater. William Booth selv bidro til praksisen ved å endre sin egen tittel fra «generalsuperintendent» til bare «general». I den første tiden hadde ikke Frelsesarmeens medarbeidere andre titler enn kaptein og general, men etter hvert ble det behov for flere.

Norge
Det var flere norske som hadde sluttet seg til Frelsesarmeen også før den kom til Norge. Vi kjenner navnet på fire av dem, og tre av dem var med da man «åpnet ilden» i Norge 22. januar 1888.
I de første årene vokste Frelsesarmeen i Norge i det som må kunne kalles et halsbrekkende tempo. I januar 1892 kunne man registrere at det på fire år var blitt åpnet 62 korps (menigheter), og man hadde 200 frelses-offiserer i aktiv tjeneste. De fleste av disse var svært unge. Det var helt vanlig at 19-20-åringer var pastorer for menigheter med flere hundre medlemmer, og at 25-åringer var divisjonssjefer og hadde personalansvar for store grupper medarbeidere.
I tillegg til de mange menighetene man startet, startet man også opp diakonale virksomheter. Det begynte med de såkalte slumstasjonene, som var baser for hjemmebesøk, hjemmesykepleie og andre hjelpetiltak rettet mot familier og enkeltmennesker. Vinteren 1893 åpnet man det første herberget for uteliggere, og dermed var man i gang med å bygge ut en sosialtjeneste som skulle bli et av Frelses-armeens fremste varemerker og omfatte eldreomsorg, barnehager, barnehjem, mødrehjem, redningshjem, ettervern og arbeidstrening – bare for å ha nevnt noe.
I det som må defineres som et utvidet diakonibegrep startet Frelsesarmeen i Norge også en ettersøkelsesvirksomhet, der man lette etter personer som familien hadde mistet kontakten med, og en redningsskøyte som trålet de nordligste farvannene i landet og hjalp fiskebåter som var kommet i havsnød.

Suppe, såpe, frelse i 150 år
I 1895 sendte Frelsesarmeen sin første misjonær til India. Siden da har bevegelsen spredt seg til 126 land over hele verden. Over alt har det blitt vektlagt at Frelsesarmeen skal være kulturelt relevant.


Kvinnesak og sosialarbeid

I såvel Norge som i England og mange andre land, ble William Booths bok fra 1890, In darkest England – and the way out, manualen for det diakonale arbeidet i Frelsesarmeen. I denne boka skisserte William Booth det første utkastet til en sosial velferdspolitikk i England. En del av ideene hadde nok den britiske imperialismen som forutsetning, og de kunne ikke uten videre overføres til eksempelvis Norge, der Stavangerdamen Othilie Tonning fra 1898, og i over 30 år, var sjef for Frelsesarmeens sosialarbeid. Det var hun som startet julegrytetradisjonen i Norge, og som la kimen til den moderne eldreomsorgen da alders-hjemmet «Kveldssol» ble åpnet på Ensjø i Kristiania i 1909, bare for å nevne ett eksempel. En kjerneidé i boka var den såkalte «drosjehestplanen ». William Booth viste til at mens loven sikret Londons drosjehester både tak over hodet og nok mat, var det ingen slike garantier for et menneske. Boka vakte begeistring da den kom, men også debatt og kritikk.
«Kvinner selv stod op at stride, som de vare mænd», heter det i den norske nasjonalsangen. William Booth sa det litt annerledes: «My best Men are Women». Han hadde nok særlig sin datter Catherine, også kalt «Marskalken », i tankene da han sa dette. Derfor ga han også sin da 23 år gamle datter ansvaret for å starte Frelsesarmeens arbeid i Frankrike i 1881. Hun var, i likhet med sin mor, en stor talebegavelse, og samlet tusenvis under sin talerstol. Frelsesarmeens historie kan i det hele tatt vise til mange sterke, kvinnelige skikkelser som var synlige i en tid da kvinner helst ikke skulle synes, og hvis de syntes, var det for å ta seg ut. Frelsesarmeen har siden starten i 1865 hatt likestilling mellom menn og kvinner i tjeneste, forkynnelse og lederoppgaver, og dette var mildt sagt revolusjonerende i 1800-tallets samfunnsliv og tenkemåte. Catherine Booth var en foregangskvinne og dyktig teolog på dette feltet.
Mange forbinder Frelsesarmeen med «de tre s-ene», «Soup, soap and salvation ». På norsk er dette også blitt fortolket som «omsorg for hele mennesket». Slagordet med de tre s-ene skal være formulert av William Booth selv, og er i så fall bare ett av mange fyndord som har sin opprinnelse hos ham. Uttrykket beskriver en omsorgsstrategi som tilsier at før man kan forkynne frelse for et menneske, må vedkommende både ha fått mat («suppe») og fått mulighet til å gjenreise sin selvrespekt («såpe»).
Sang og musikk har vært et kjennetegn på Frelsesarmeens virksomhet og gudstjenesteliv helt siden starten. Noen av de mest kjente og avholdte salmetekstene i norsk kristenhet, er skrevet av frelsesoffiserer. Det er nok å nevne sanger som «Navnet Jesus blekner aldri », «Jeg er en seiler på livets hav», «Send bud på ham», «Jeg har vandret med Jesus» og «I den stille, klare morgen ». Flere av disse sangene synges også i andre land.

En livsoppgave
I 1895 sendte Frelsesarmeen i Norge sin første misjonær til India, og senere har nær 250 norske frelsesoffiserer tjenestegjort i land i Afrika, Asia og Sør- Amerika. I de fleste europeiske land hadde Frelsesarmeen «åpnet ilden» lenge før forrige århundreskifte, eller i løpet av de første 25-30 årene av 1900-tallet. Men på 1970-tallet startet Frelsesarmeen arbeid både i Spania og Portugal. Portugal er nok den største «suksesshistorien» av disse to, noe som blant annet kan ha hatt sammenheng med en positiv interesse for Frelsesarmeen fra landets president og hans kone i en viktig fase.
Etter jernteppets fall rundt 1990 begynte Frelsesarmeen virksomhet i en rekke av de tidligere kommunistlandene i Øst-Europa. I flere av disse, som Russland, Latvia og Tsjekkoslovakia (som det het den gang), hadde man begynt arbeid i begynnelsen av 1900-tallet, men etter de kommunistiske maktovertakelsene ble arbeidet forbudt. I Russland i 1924, i Latvia i 1940 og Tsjekkoslovakia i 1948.
I dag er Frelsesarmeen tilbake i alle disse landene, og har også tatt opp virksomhet i andre øst-europeiske land som Moldova, Polen og Litauen. Både i Russland og Moldova har norske frelsesoffiserer arbeidet i nyere tid.
Det har vært skrevet mange bøker om Frelsesarmeens arbeid, både internasjonalt og i Norge. Skal man oppsummere de mange fortellingene som disse bøkene formidler, kan det kanskje gjøres med ett uttrykk: Det er fortellinger om mennesker med et kall. Det er fortellinger om mennesker som i forskjellige situasjoner har kunnet si til seg selv, sine nærmeste og både til sin Gud og sin kirke: Jeg har funnet min livsoppgave!

krigsropet@frelsesarmeen.no

Frelsesarmeen feirer sitt 150-årsjubileum med internasjonal kongress i London, se boundless2015.org. Du kan følge møtene via livestreaming på Boundlesslive.com.