a123

Sykt flink

– Perfekt burde vært forbudt, mener regissør Solveig Melkeraaen. I dokumentaren «Flink pike» viser hun hvordan det evige jaget etter å prestere og produsere til slutt tvang henne til å søke hjelp.

Sykt flink
– Kravene til at du skal være perfekt øker på alle områder, sier regissør Solveig Melkeraaen. Foto: Silje Eide

I tredje etasje i et trehus på Kampen titter en nydusjet person ut døra. Håret henger i lange, våte tapper nedover skuldrene.
– Hei! Jeg skal bare få på meg en jakke, smiler Solveig Melkeraaen og går inn igjen.
Et par minutter senere kommer hun ned trappen med en piknikkurv under armen. Mineralvann, rabarbrasaft og gojibær med sjokolade. Og en sminkepung fra Fretex.
– Jeg håper ikke folk tenker «Å, nå kommer hun uten sminke, er hun dårlig igjen? Hun ser litt sliten ut», hvis jeg ikke har sminka meg.
I dokumentaren Flink Pike – en feel-good film om depresjon gråter en sliten Solveig rett inn i kameraet. Hun får nærmest kjeft av psykologen sin for at hun har tatt på seg for mye – igjen. Og får elektrosjokk-behandling for depresjonen som har gravd seg altfor dypt ned i henne.  
Filmen kommer ut 10. oktober, verdensdagen for psykisk helse, som i år retter søkelyset mot stress og utbrenthet.
– Det er viktig å begrense seg, si nei til det man ikke har lyst til.
Mye handler om prioriteringer, hva som er viktig for en selv der og da.
– Jeg går ofte på jobb uten sminke, men nå skal jeg jo bli tatt bilde av, ler hun og stryker pudderkosten mot kinnene.  
Dokumentaren har en rekke fantasisekvenser, der Solveig for det meste opptrer i en rød ballerinakjole, snurrende rundt på toppen av et stupetårn og i bunnen av et tomt, uendelig dypt basseng. Med en sortkledd, streng ballettinstruktør-Solveig skrikende fra sidelinjen.
– Da jeg var skikkelig dårlig, spurte psykologen: «Hvis du skal se deg selv som en statue, hvordan ser du ut da?»
– Jeg står på et podium med en fin kjole, alle klapper, sa jeg. Da hun spurte hvordan jeg skulle ønske det så ut, sa jeg at jeg ønsket at jeg ikke hadde fine klær på meg, men lå i fanget til mamma.
Fra det bildet begynte hun å se for seg ballerinaen som et symbol på det perfekte.

Sykt flink
I filmens fantasisekvenser roper den strenge ballettinstruktøren stadig: «Solveig, ikke sånn!» Foto: Øystein Mamen


Kollapsen på badegulvet
Da Solveig hadde fullført regiutdannelsen ved dokumentarlinja på Høgskolen i Lillehammer i 2004, laget hun tolv dokumentarer på fire år, uten å ta ferie. Akkurat som i barndommen haglet det ros og utmerkelser.
«Etter en festival hvor jeg vant nok en pris, husker jeg at jeg fortalte ho mamma at jeg følte meg tom, at jeg ikke greide å være glad, selv om jeg egentlig burde være det», sier Solveig i filmen.
Hun ble engstelig og deprimert, til slutt orket hun ikke en gang å ta bussen eller være ute blant folk. Soverommet var det eneste stedet hun følte seg trygg. Selv om kroppen lå i ro, var hun i konstant alarmberedskap.
– Det var et nederlag å ikke prestere, å akseptere at jeg var svak.
Hun var ikke lenger den perfekte regissør, kjæreste, søster eller datter.
– Det var en rolle jeg ikke kunne, det var veldig skremmende.
En dag hun stod i dusjen, strammet angsten grepet.
«Jeg hørte bare et dunk og skjønte at du hadde falt i gulvet», sier kjæresten Ravn i filmen. «Du satt forvirra på badegulvet med dusjforhenget surra rundt deg og skjønte ikke hva som hadde skjedd. Det var sinnssykt ekkelt.»
Timene hos psykolog var ikke nok lenger, Solveig ble henvist til Lovisenberg DPS for å få hjelp i psykiatrien. «Det eneste jeg vil at du skal tenke er at dette er ikke farlig, du kommer til å fungere igjen», sa psykologen.
Selv trodde Solveig at det aldri ville gå over, og ville gjøre slutt på alt. På Lovisenberg kom ansatte heldigvis inn på rommet da hun gjorde de siste forberedelsene. 
– Jeg orket ikke å leve i smerten lenger, forteller hun.
Innen psykiatrien kan pasienter med diagnosen alvorlig depresjon bli tilbudt ect, eller  elektrosjokk. 50 sykehus i Norge tilbyr denne behandlingen,  i Oslo er det over 300 personer som får ECT-behandling hvert år. Solveig hadde ingen effekt av medisiner, og da hun fikk tilbud om ect-behandling, takket hun ja. 
– Jeg hadde valget mellom ECT og å dra på langtidsopphold på en institusjon. Det var skummelt å få elektrosjokk første gangen, men etter hvert visste jeg jo hva som skulle skje. Du får på deg elektrodene, får narkose og sovner.
Solveig responderte veldig godt på behandlingen, og etter få uker var hun tilbake til sitt sprudlende seg. Hun har ikke merket noen bivirkninger av behandlingen.
– Jeg håper filmen kan vise at det er mulig å reise seg igjen, uansett hvor svart det måtte se ut. At jeg kan formidle håp.
Hun håper også at filmen kan bidra til større åpenhet rundt psykisk helse.
– Jeg tenker ikke at andre skal gå ut i offentligheten og rope ut at de har vært deprimert og hatt angst, men jeg tenker på åpenheten som blir skildret i
filmen i forhold til familien og kjæresten min. Det var selvfølgelig kjempe-ille for alle da det stod på, men vi har kommet styrket ut av problemene. Vi har kommet nærmere hverandre, det har gjort at vi kan snakke mer åpent sammen.
Rundt et år etter behandlingene ble Solveig syk igjen, likevel fortsatte filmingen.
– Jeg brydde meg mindre om kameraet da, angsten og depresjonen tok all plass.


Sykt flink
Kjæresten Ravn Lanesskog er ved Solveigs side, i gode og onde dager. Foto: Øystein Mamen


Livet i hamsterhjulet
– Hva er det med samfunnet vårt som gjør at det kan virke som det har kommet mange flere flinke piker og -gutter de siste ti-femten årene?
– Ungdom i dag kalles generasjon perfekt. Kravene til at du skal være perfekt på alle områder har bare økt. Du skal trene, se bra ut, være en interessant person, ha gode karakterer, ta høyere utdanning… Det holder ikke å være god på én av de tingene lenger, sier hun og forteller at hun møtte Per Fuggeli, professor i sosialmedisin, dagen før.
– Han sa at vi må godta at vi er medfødt feilvare. Hvis man fødes inn i denne verden med en idé om at det normale og riktige er at vi skal være perfekte, da kommer det til å gå galt. Det er nok derfor det bare øker. Man har en slags forventing om at jeg skal ha det fantastisk bra og klare alt. Perfekt burde vært forbudt!
Kunsten å begrense seg gir større følelse av kontroll over eget liv, mener Solveig.
– Da slipper du kjenne at «Nå bare springer jeg i det der hamsterhjulet og det stopper aldri. Jeg får aldri tid til å hente meg inn, eller kjenne etter hvordan jeg har det.» På et eller annet tidspunkt blir du kasta av hamsterhjulet.
Er du med på for mye, mister du gleden av det.
Telefonen ringer ivrig. Men får ikke svar, til tross for at Solveig kjenner igjen nummeret.
– De får bare legge igjen en beskjed. Jeg vil ikke havne i en situasjon der jeg ikke klarer å si nei til noe jeg bør tenke meg om på.
– Er flink pike en del av identiteten din, eller et resultat av den?
– Jeg føler fortsatt at jeg er flink pike, men som jeg sier i filmen, så er ikke det å være flink bare en dum ting, men det er når det blir for masse av det. Jeg har fortsatt en del av flink pike syndrom-trekkene, men jeg jobber med å få det beste ut av det.
Hver dag har Solveig møter med seg selv for å tenke igjennom hvordan hun har det og om hun har lagt opp en for ambisiøs dagsplan. Og hvis hun får besøk rett etter jobb og verken har rukket å støvsuge eller lage mat fra bunnen av, blir hun ikke stressa lenger.
– Det er menneskelig å ikke rekke over alt. Det er et pussig paradoks at vi strever etter det perfekte, samtidig som  det får andre til å føle seg dårlig hvis alt er perfekt. Er man åpen og slipper andre inn, bryr folk seg mer om en.
Eller som Solveigs psykolog har sagt: «Det er ikke det perfekte, men det uperfekte som gjør at vi blir glad i andre mennesker og at de blir glade i oss.»

Sykt flink
– Til syvende og sist handler «flink pike» om frykten for å ikke være elsket. Vi ser for oss en katastrofe om vi ikke blir likt eller akseptert, sier Fred Heggen. Foto: Øystein Mamen


Usunn flinkhet
I Flink pike blir vi med Solveig på samtaler med Fred Heggen, psykiater ved Lovisenberg DPS. Han er opptatt av å hjelpe Solveig og andre som lever i konstant forventningspress.
fredheggen.blogg.no skriver han blant annet at «ikke alle har godt av å være flink pike. (…) Flinkheten kan gå på helsen løs».
– Det å være flink handler egentlig om å være en person som vil gjøre andre til lags hele tiden. Når man skal gjøre det, hender det at man glemmer å kjenne på sine egne behov og begrensinger. Til slutt kan det bli for mye, så bryter man sammen og kan bli
psykisk syk og miste lysten til å leve, sier psykiateren.
Flinke piker kan utvikle angst, depresjon og kjenne på kronisk tomhetsfølelse, mener han. Avhengig av personlighet og om man er disponert for noe av det i utgangspunktet.
– Hvis du bare er opptatt av å ta hensyn til andres behov og hva du tror de forventer av deg, vil du glemme hvem du er etter hvert. Da blir man ekstra sårbar hvis man er disponert for depresjon.
En blir vant til å vise en del av seg selv som egentlig ikke er en selv.
– Man lærte tidlig hvilken del av selvet omgivelsene tilsynelatende satte størst pris på: Da jeg var blid, smilte og var flink på skolen. Ikke da jeg ville være for meg selv og ikke ville smile. Der det egentlige selvet skulle vært, er det kronisk tomhet. Når man begynner
å kjenne på dette kan man lure på «Hvem er jeg egentlig?», sier psykiateren og forteller at dette påvirker selvtilliten, selvfølelsen og identiteten.
– Hvordan kan man utnytte flinkheten uten å bli syk av det?
– Ved å reflektere over «hvem er jeg», har jeg et selv som henger sammen?
I tillegg må man bestemme seg for å ville jobbe med dette. Våge å si nei og se hva som skjer da, blir det en katastrofe? Å bryte ut av mønster er beinhardt, for det er i mønstrene det føles tryggest, selv om det går på bekostning av en selv. Men når en klarer å si nei, må en tillate seg å være stolt av seg selv. Det blir enklere for hver gang.  
For å unngå at flinkheten går utover livskvaliteten, er det viktig å snakke med noen. Gode venner og familie, eller søke hjelp profesjonelt, mener han. På den måten får man tenkt etter: Hvorfor gjør du dette, hvorfor presset du deg så hardt, hvorfor sa du ja selv om du egentlig var for sliten?
– Til syvende og sist handler «flink pike» om frykten for å ikke være elsket. Vi ser for oss en katastrofe om vi ikke blir likt eller akseptert. Dette starter ofte tidlig i livet.
Alle har behov for å bli sett, ikke bare når de gjør noe bra.
– Foreldre må derfor være påpasselige med å vektlegge at de elsker sine barn uavhengig av prestasjoner. Kommentere andre ting enn gode karakterer.
I Ungdata-undersøkelsen 2013 kommer det fram at flere ungdommer har depressive symptomer nå enn tidligere, spesielt jenter. Mange er stressa, «tenker at alt er et slit» og bekymrer seg mye. Samtidig viser undersøkelsen Studenters helse og trivsel 2014 at hver femte student sliter psykisk, dobbelt så mange som ellers i aldersgruppen. Også her er det kvinnene som sliter mest.
– Alt kan ikke tilskrives «flink pike», men det må være vanskelig å være ungdom i dag. Presset er så mye større, mener han.
– Det er ikke rom for å vise svakhet lenger. På Facebook legger man for eksempel ut bilder når man er på fest, fjelltur og fin ferie. Du legger ikke ut bilde av at du sitter hjemme og er ensom. Hvis du begynner å se deg blind på alle bildene, føler du deg mislykket hvis du ikke er med på de rette tingene, eller god nok på de rette tingene. For det ser festlig ut å lykkes. Og hvis dette presenteres som målet, skal det lite til før man faller igjennom.
Det er viktig å ikke ha urealistisk høye forventinger til seg selv og kreve at en presterer hundre prosent på alle områder i livet. «I situasjoner hvor man våger å tro at man er ønsket, så forsvinner hele forventningspresset fra eget hode», skriver Fred i blogginnlegget «Flink mann. Hele tiden».
Dette gjelder for eksempel på jobb.
– Hvis man føler at man må gjøre dobbelt så mye som de andre, er det viktig at man trygges på at man er flink nok.

Sykt flink
Solveig Melkeraaen og Lars Joakim Ringom slår et slag for at flere skal kunne sove en liten stund på jobb ved behov, eller som de sier under det uperfekte foredraget sitt: «Ja til madrass på jobben!» Foto: Silje Eide


Sover på jobb
I forbindelse med filmen reiser Solveig rundt og holder «et uperfekt foredrag om å være mindre perfekt», sammen med regiassistent Lars Joakim Ringom.
– Jeg fant ut at jeg er en flink pike-gutt da jeg jobbet med Solveig. Hun merket at jeg begynte å stresse rundt ting, ble bekymra og ville prestere, sier han på telefon fra en fjelltopp i Chamonix.
En helt nødvendig pause i et hektisk frilans-liv i film- og tv-bransjen.
– Flinke gutter kan nok være bedre på å koble av, til å skjønne at de må ta vare på seg selv. Vi er kanskje ikke så konfliktsky og redde for å si ifra som jentene?
I likhet med Solveig gikk Lars Joakim ved dokumentarlinja ved Høgskolen i Lillehammer. Dagene foran datamaskinen i full konsentrasjon ble lange, nakken og skuldrene skrek.
– Noen tipset meg om å bli flinkere til å få i meg vann og ta pauser. Jeg trodde en periode at jeg ikke kunne jobbe som klipper lenger, at kroppen min ikke var laget for det. Men da jeg begynte å ta pauser, var det ikke noe problem.
I starten bygget han opp dagen som på barneskolen, hvert 45. minutt ringte mobilen, for å minne ham om å ta friminutt.
– Når jeg er på jobb nå, sover jeg ofte et kvarter etter lunsj. Har jeg ikke med meg luftmadrass, finner jeg meg en stol eller en sofa. Røykere tar jo pauser, og ingen spør om det. Men hvis du sier: «Jeg skal bare legge meg i fem minutter», reagerer folk. Det bryr jeg meg ikke om.
Derfor har Solveig og Lars Joakim med luftmadrass på foredragsturné, for å inspirere flere til å få et bedre arbeidsliv. Madrassen er et symbol på å ta pauser i hverdagen. Stresse ned, ikke fylle kalenderen til randen.
– Jeg legger aldri avtaler butt i butt, jeg lager rom i mellom. Kjøper meg tid.
Som andre flinke folk er Lars Joakim opptatt av å prestere.
– Selv om sjefen sier at han er fornøyd, kan jeg lage meg tanker om at det jeg gjør ikke er godt nok, men jeg er bevisst på å jobbe mot de tankene.
– Hvilke råd har du til andre?
– Ikke sammenlign deg med andre som kanskje jobber mer enn deg. Stresset du kjenner kan være laget av dine egne tanker, sier Lars Joakim, og forteller at han vet at det ofte er samvittigheten som får ham til å strekke seg for langt, for lenge.
– Bli bevisst på hvorfor du føler som du føler, og ta hensyn når kroppen sier at du er ute og kjører.

Når Solveig er frisk
Tilbake på Kampen er Solveig på vei opp på sykkelen, klar for å legge siste hånden på det uperfekte foredraget sammen med Lars Joakim.
– Hvordan går det med deg nå?

– Livet går opp og ned for alle, men som produsenten sa til meg: «Solveig, når du er frisk, er du friskere enn jeg noen gang har vært.» Hadde jeg ikke fungert, hadde jeg aldri sittet her. Jeg har ikke hatt et tilbakefall på mange år, men hva om det kom samtidig med filmens lansering? Da hadde vi fått et kjempepresseoppslag på premieren: «Solveig må skype fra akuttpsykiatrisk!» rister hun av latter.
– Foreløpig ser det ut til å gå bra.  

heidi.goodreid(a)frelsesarmeen.no

Denne artikkelen står i Krigsropet nr 41 2014, du finner flere smakebiter her. Ønsker du å abonnere på Krigsropet, klikk her. Der kan du også bestille gratis prøvenummer. Følg gjerne Krigsropet på Facebook!

Flink pikes Facebook-side finner du her.