a123

Synger så han trur det sjøl

– Jeg merker at folk blir grepet når jeg synger kristne sanger. Det er nok fordi jeg tror på dem sjøl når jeg synger dem, sier artisten Trond Granlund.

Synger så han trur det sjøl
Trond Granlund har sunget for Frelsesarmeen fra han var fem, seks år. Den siste gangen var på 125-årsjubileet til Frelsesarmeens rusomsorg i vinter. – Det er viktig for meg å synge om noe som betyr noe, sier han. Foto: Silje Eide

– En rønner? Jo, det stemmer, selv om det kanskje var en annen som sa det først, så kalte jeg meg sjøl «En rønner fra Manglerud», sier Trond Granlund, rockesanger, komponist og gitarist.

– Jeg hadde litt problemer i ungdomsåra, men ser på meg selv som en veldig snill gutt. Samtidig var jeg såpass

at jeg var utvist fra ungdomsskolen i tre måneder. Det var ingen lærere som ville ha meg. Jeg har lurt mye på hvorfor det ble sånn, og kommet til at jeg nok hadde adhd. Jeg hadde problemer med å sitte stille. Samtidig var jeg egentlig skoleflink.

66-åringen har nettopp avsluttet sin tredje turné med «Fifty Years Ago», konserten med alle Beatles-låtene fra 1965 – og et nærmest ekstatisk publikum med like grått hår som ham selv.

– Dette har vært litt annerledes enn det jeg holder på med til vanlig, og utrolig gøy å bli spurt. Snart skal vi begynne å forberede Beatles 1966, en konsert med alle låtene Beatles utga i 1966. Det blir premiere i Oslo Konserthus i september og ny turné over hele landet etterpå. Sånn skal «Fifty Years Ago» holde på til og med 2019.

 

Fikk alltid begynne på nytt

Nå sitter Manglerud-gutten på terrassen sin i Lørenskog. Han kaster blikket mot vannet nedenfor idet han forteller at av en eller annen grunn så floka det seg ekstra til da det kom jenter inn i bildet.

– Det var da jeg begynte å drikke i helgene, og jeg må innrømme at jeg drakk meg fullere enn de fleste kameratene mine. Etter hvert fikk jeg en kompis som drev med hasj. Hjemme hos meg var det alltid åpent hus, så han kom hjem til meg, og der satt vi og røyka hasj sammen et års tid.

Kompisene var sammen på motorsykkeltur i Danmark da Trond tok sin siste blås. En de ikke kjente hadde solgt dem hasj som åpenbart var blandet med noen «mystiske greier», og som i følge Granlund gjorde dem «stein snåle».

– Det ble min lærepenge. Vi gråt og gråt og ble enige om å slutte. Kameraten min klarte det dessverre ikke, og han har aldri kommet seg ut i arbeidslivet.

Historien fester seg som en sorg over ansiktet hans.

– Jeg har vel egentlig vært ganske glad i rus. Etter hasjen sniffa jeg et par år, og det kunne gått ordentlig gærent hvis ikke jeg hadde ei jente som satte et ultimatum.

– Hvordan kom du endelig ut av rusen?

– Det er lenge siden jeg kom meg ut av den harde rusgreia, men alkohol har jeg ikke vært ordentlig ute av før de siste tre åra. Men alt annet kom jeg ut av da familien flytta hit i 1968. Mor og far kjøpte dette huset etter at de hadde vært på ferie i Syden og kom hjem til utkastelsesordre der vi bodde før. Broren min og jeg hadde hatt åpent hus i tre uker.

Han rister litt på hodet og fortsetter.

– Jeg hadde en veldig ressurssterk og snill mor, og jeg vet ikke helt hvorfor, men hun tilga oss bestandig alt. Vi fikk alltid begynne på nytt. Far var også veldig snill, men problemet hans var at han var periodedranker. Han hadde et fast mønster med å drikke en gang hvert halvår. Da drakk han sammenhengende helt til han havnet på Blå Kors eller en annen kur-anstalt.

Trond trekker pusten og poengterer at faren aldri var voldelig eller noe sånt.

– Jeg elska faren min. Vi sang mye sammen. Det var han som lærte meg å spille gitar.

 

Folkets hus og Frelsesarmeen

Trond platedebuterte i 1973. Men han hadde debutert på scenen lenge før.

– Far, broren min og jeg spilte sammen så langt tilbake som jeg kan huske. Jeg var nok flinkere enn broren min til å synge, for i hvert fall elska broren min å vise meg fram overalt. Hele familien opptrådte på svære juletrefester på Folkets Hus og andre steder med flere hundre unger til stede. Mora mi hørte folk si at hun bare kunne slutte å jobbe og sende ut gutten som barnestjerne, gliser han.

Omtrent samtidig sang han i Frelsesarmeen for første gang.

– Det var ganske vanlig at folk som hadde vært på kur-anstalt et halvt års tid eller sånt, hadde kontakt med Frelsesarmeen etterpå, og faren min var mye med i Frelsesarmeen på Vålerenga. Mange ganger var hele familien med, og far spilte gitar. Mor var ekstra glad i å synge religiøse sanger.

I samme åndedrag kommer Trond på ei dame som bodde i oppgangen bortenfor dem på Manglerud.

– Vi kalte henne for «kristendama». Broren min og jeg gikk ofte til henne og sang alle disse kristne sangene for henne, for da fikk vi kaker og melk. Jeg har alltid hatt klisterhjerne og kunne massevis av sanger utenat, så jeg fikk mye kaker og melk.

Da tiden var klar, startet Trond gutteband.

– Det gjorde veldig mange på den tida, men jeg er nok en av de få av dem som har spilt sammenhengende i band siden.

 

Der oppe et sted

Trond Granlund etterliknet Elvis, Beatles, Ray Charles og andre 60-talls- artister. Senere kom låta «Himmel-vogna», og deretter sanger med egne tekster. Mange hadde titler som

«Vaterlands bru», «Østkantfolk» og «Blikkenslager Evensen».

– Tekstene har alltid betydd mye for meg, og det er ikke tvil om at jeg er preget av oppveksten min på østkanten. Det er viktig for meg å synge om noe som betyr noe.

– Du har mange tekster om tro også.

Han hopper 15–16 år bakover.

– Jeg hadde alltid ringt rundt sjøl for å få spillejobber. Den siste tida mot år 2000 ble det færre og færre jobber. Jeg ble deprimert og i ferd med å gi meg. Orka ikke ta flere telefoner og trenge meg på folk mer.

Det gikk et par måneder, og så kom en telefon.

– Siden det har jeg følt at det er noen der oppe som liker meg, sier han, legger nakken bakover og rister så smått på hodet.

– Jeg har alltid gjort mye rart og dumt, men likevel er det noen som vil at jeg skal synge. Etter det har det ringt folk hele tida. Fra da ble det å synge litt som et kall for meg.

– Er det Guds kall?

– Jeg vet ikke. Men det er noe der oppe et sted.

Han letter på capen og dytter håret innunder.

– Jeg regnet meg som kristen da jeg var ung. Når far var på fylla, ba jeg alltid til Gud, helt til langt opp i tenåra. Senere kutta jeg det bevisst ut.

Da hadde han filosofert fram og tilbake om hvorfor og hvordan Gud handler eller ikke handler, og om mange andre spørsmål. På et tidspunkt konkluderte han med at han ikke hadde godt av å bruke tankene sine på noe han synes han aldri fikk ordentlig svar på.

– Jeg var veldig filosofisk og tenkende i tenårene, men det dro meg inn i et tungsinn. Derfor bestemte jeg meg for å konsentrere meg om det livet som er her og nå. Hvis Gud, eller hvem det er, vil meg noe, så får han si fra.

Han kommer tilbake til «noe der oppe».

– For det er merkelig mange som vil ha meg til å synge kristne sanger. Samtidig er det sånn at når jeg synger, så tror jeg veldig på det jeg synger.

I flere år har han merket det når han har sunget på julekonsert i Egersund.

– Der er det stort sett kristne sanger:

«Himmel på jord» som Jan Vincents Johansen skrev, og «Himmelvogna». En gang var det en som ville jeg skulle synge «Guttær» av Henning Kvitnes, den som har noen strofer om en pilegrim. Siden har jeg ikke sluppet unna den i Egersund. Begrunnelsen fra fansen er klar.

– Når jeg synger den, så tror de på både Gud og Jesus og hele pakka. Og for å være ærlig, så tror jeg på det sjøl også.

 

Bønnesvar?

Den siste gangen Trond sang for Frelsesarmeen var da sosialtjenesten og rusomsorgen feiret 125 år i vinter.

– For alle veit jo hva Frelsesarmeen gjør.

Han mener det forteller alt om hvorfor han stilte opp.

– Samtidig er det veldig mye på grunn av faren min. Jeg føler at jeg er bare en som slapp unna.

Trond ser tankefullt opp.

– Det er rart med meg og det kristne og alt det der. Jeg føler så sterkt for folk som er veldig kristne, sånn som «kristendama». Det samme med Elvis. Han trodde på Gud og sang kristne sanger så inderlig. Han sang på en måte som fikk meg også til å tro på det.

I fjor sang Trond på en feiring av Åge Samuelsen, og før det lånte han et par cd-er av Elias Akselsen med Åge-sanger.

– Noe av det rørte meg så fælt at jeg begynte å grine. Veldig merkelig. På Olavsdagene i Trondheim i fjor

merket jeg også hvor sterkt publikum ble grepet.

Trond Granlund lener seg tilbake og synger Samuelsen-repertoar:

Her på jorden er livet så kort.

Som en blomst, og så visner den bort.

Gledens flamme så ofte av sorger blir kvalt.

Fremtidsplaner forsvinner brutalt.

 

 I en henført og blind lykkerus

blir ditt byggverk en dag lagt i grus.

Illusjoner og drømmer som aldri gir fred,

var bedrag da i kampen du stred.

 

Men i håpløshet høres en røst

ifra Ham som gir hvile og trøst.

Det er Jesus, Guds mektige enbårne

Sønn,

Han som hjelper og svarer på bønn.

 

Han vil ta deg i favnen sin inn,

og Han tørrer ditt tårvette kinn.

Grip den naglede hånden,

Han leder deg frem

til du står i Hans herlige hjem.

 

– Det er jo flott, avslutter han.

– Du sa du hadde bestemt deg for at hvis Gud vil deg noe, så får han si fra. Har du tenkt på at det er det han gjør når de kristne sangene berører deg så sterkt?

– Kanskje det, og så er det jeg som holder igjen. Ja, jeg har faktisk tenkt på det mange ganger sjøl, jeg.

 

sissel.svendsen(a)frelsesarmeen.no

Denne artikkelen står i Krigsropets sommernummer 2016. Ønsker du å abonnere på Krigsropet, klikk her.