a123

Takk for maten!

Takk for maten!
Annen hver onsdag kommer hjemmesykepleien med mat til Pål Cato Andersen fra Frelsesarmeen. Moren hans, Lisbeth Andersen, er mye hos ham. Foto: Kristianne Marøy

Da ernæringsfysiologen i bydelen så at beboerne i de kommunale leilighetene var underernærte, søkte hun hjelp hos Frelsesarmeen. Denne dagen jubler Pål Cato for at han veier litt mer enn sist da han var på vekta.

Takk for maten!
- Matposen fra Frelsesarmeen betyr mye for mottakerne, sier klinisk ernæringsfysiolog i Sagene bydel i Oslo, Kristine Nordkvelle. Foto: Kristianne Marøy

– Hei, Pål, det er Marie igjen. Passer det at jeg kommer opp til deg med maten fra Frelsesarmeen nå, spør Marie Rosmunda Gangdal på telefonen. Sykepleieren i hjemmetjenesten i Sagene bydel i Oslo hører fort det kjente skurresignalet fra dørklokka og går trappene opp til tredje etasje der Pål bor i en kommunal leilighet. Der står entrédøra halvveis åpen, så velkomsthilsenen hans høres godt ut i gangen.
– Nå var det jammen godt du kom. Det er bare å se i kjøleskapet, så skjønner du det, melder Pål fra en nedslitt skinnstol midt på stuegulvet.
Marie soper opp en liten haug med aske og gamle sneiper på gulvet ved siden av stolen hans, og setter fra seg to breddfulle bæreposer. Samtidig sneiper Pål rullingsen sin og bøyer seg over matposene.
– Fantastisk, utbryter han samtidig som han plukker opp en og en vare.
– Banan er kjempefint. Og sjokolade til muttern, smiler 50-åringen og kikker opp.
Blåosten scorer ikke fullt så høyt, men den tror han at moren hans tar seg av.
– Dette er helt topp, og alt skal nok bli spist opp. Jeg tar en banan med en gang, jeg, smiler han fornøyd, løfter opp hunden som kommer mot ham og lener seg godt tilbake i stolen.
− Jeg kjenner jo Frelsesarmeen godt, jeg. Njål Djurhuus kjenner jeg veldig godt. Han har hjulpet meg mye. Det var jeg som tipsa om at han burde få Kongens Fortjenstmedalje, og det fikk han også. Det var virkelig fortjent, sier han stolt.
Men smilet hans glir vekk når han fortsetter med å fortelle at han begynte å sniffe i tenåra.
− Det var den tida da jeg bodde ute at jeg var mye på Frelsesarmeen Fyrlyset. Fikk frokost, en dusj og rene klær. Og gode folk.

Takk for maten!
Pål Cato Andersen har hatt kontakt med Frelsesarmeen siden han begynte å sniffe i tenårene. Foto: Kristianne Marøy

Poser med litt ekstra
Et par timer tidligere ble det gjort i stand elleve slike poser på Frelsesarmeens slumstasjon. Salat, kaffe, bananer, yoghurt, juice og kjøttpålegg. Her pakkes det matposer året rundt, men i posene til de kommunale leilighetene legger de gjerne i litt ekstra med kjøttpålegg fordi de vet at mottakerne omtrent aldri lager middag.
− De får det vi har. Helt vanlig mat, men med god kvalitet. Mesteparten har vi hentet på Matsentralen, men vi får også masse god mat fra Godt Levert, forteller leder på slumstasjonen, kaptein Irene Mathisen.
Medarbeider Jon Kaastad forteller at det var bydel Sagene som tok kontakt med slumstasjonen om dette samarbeidet. Bydelen har 2400 kommunale boliger, hovedstadens største konsentrasjon av slike boliger. Det betyr at det bor relativt flere fattige, og flere som sliter med rus og/eller psykiatri der enn ellers i Oslo. Enslige menn er overrepresentert, men det er også mange alenemødre med barn i de kommunale leilighetene.
− Klinisk ernæringsfysiolog i bydelen, Kristine Nordkvelle, kom direkte til oss med en bekymring for at flere i bydelen var underernærte og ensomme og levde i uverdige boforhold. Hjemmesykepleien hadde meldt fra om beboere som var uten nettverk og flere som var bevegelseshemmete. Vi vil helst at de som trenger hjelp kommer hit til slumstasjonen, men da vi forstod at disse ikke var i stand til det, svarte vi umiddelbart at folk som trenger hjelpen hjem, må få den hjem.

Mer matlyst og mindre bråk
Slik kom ordningen i gang for et drøyt år siden. Når Irene og Jon svinger inn foran bydelskontoret på Sagene denne tirsdagen, venter Kristine på dem utenfor. Hun tar med seg ni av posene, mens Irene og Jon kjører videre med de siste til en annen base for hjemmesykepleien.
Tilbake på kontoret forteller Kristine at de enkelte i hjemmetjenesten tar med seg posene videre til sine brukere. Hun mener også at ordningen betyr mye for de ansatte i hjemmetjenesten også.
− Før så de jo at flere av pasientene deres ikke klarte å prioritere pengene sine på mat. Jeg vet at noen i hjemmesykepleien derfor kjøpte mat til dem av sine egne penger, og sånn skal det ikke være, mener hun.
Den gangen gikk hun til et bakeri og spurte om bidrag, men fordi de tipset henne om å spørre slumstasjonen, gikk hun videre dit.
− Nå er det godt for hjemmesykepleierne å vite at pasientene deres får hjelp uten at de skal føle ansvaret for det, sier Kristine.

Takk for maten!
Jon Kaastad fra Slumstasjon i Oslo bringer sunn og næringsrik mat til Sagene bydel. Foto: Kristianne Marøy

Hun ser også en stor fordel ved at det er hjemmetjenesten som leverer posene, fordi beboerne kjenner dem og har tillit til dem og ikke har noen betenkeligheter med å slippe dem inn. Den tilliten er viktig for at det skal fungere.
Ernæringsfysiologen har flere eksempler på at bidragene fra Frelsesarmeen betyr mye. Hun forteller om samboerparet som krangler mindre etter at de fikk mer mat og sunnere mat.
For selv om hun kan tipse om at et salatblad på leverposteien både gir bedre matlyst og viktige vitaminer, så hjelper ikke det når kjøleskapet er tomt.
− Det er dessverre sånn at mange av beboerne ikke prioriterer pengene på mat, og da betyr den ekstra forsyningen med frukt og grønt veldig mye. Jeg vet at en enslig mor med barn også har fått det mye bedre, sier hun.

Takk for maten!
Leder for Frelsesarmeens Slumstasjon i Oslo, kaptein Irene Mathisen. Foto: Kristianne Marøy

Håper på operasjon
Pål har bodd i den kommunale leiligheten på Sandaker i litt over fire år. Han har hjerteproblemer og nyresvikt, og har hatt besøk av Marie før i dag. Hver morgen sjekker hun vekta hans og måler blodtrykk.
Pål melder fornøyd at han har jo fått matskjema av Kristine som han prøver å følge.
Og han har tro på flere fremskritt.
− Legen min har sagt jeg bare må ta hensyn til hjertet, så da jeg skulle ut og lufte hunden for ikke lenge siden, måtte jeg bare sette meg ned i trappa og hvile. Jeg venter på å blokke ut årene, og håper virkelig jeg får gjort det snart.Praten med Marie blir avbrutt av en glad og høylytt damestemme i gangen.
− Hei, Lisbeth. Er du hjemme alt? begynner Pål og snur seg mot henne.
− Marie har gjort klar dialysemaskinen, så da kan vi ordne det etterpå. Og her er det sjokolade til deg. Fra Frelsesarmeen. Jeg kan ikke spise den jeg, vet du, så den er til deg.