a123

Tent på Jobben

Daniel Halvorsen ruller tennbriketter på Prosjekt Jobben i Tønsberg. Men det er ikke selve jobben som varmer mest.

Klokken er litt over ti på formiddagen. Beboere på Farmannshjemmet, Frelsesarmeens rusomsorg i Tønsberg, finner plassene sine rundt bordet i verkstedet. Praten sitter løst, likeså arbeidslysten. Trente hender bretter avispapir etter nøyaktige instruksjoner. Rullene skal siden trekke i stearin og bli til tennbriketter. Prosjekt Jobben gir en dags arbeid og lønn, men også fellesskap og verdighet, til beboerne på Farmannshjemmet – et hjem for mennesker med rusproblematikk i ulike faser.

– Reddet livet mitt

Tent på Jobben
Daniel Halvorsen kom ut av isolasjonen da han oppdaget Prosjekt Jobben. – Jeg føler meg trygg her, sier han. Foto: Kristianne Marøy

Arbeidstrening er ikke noe nytt ved Farmannshjemmet, snarere en tradisjon. Hospits for menn, som Farmannshjemmet het den gangen, så dagens lys i 1932. I 1980 ble institusjonen oppgradert med nytt bygg og med arbeidstrening som et prioritert område. Farmannshjemmet er i dag den eneste institusjonen i Frelsesarmeen som har Prosjekt Jobben integrert i sitt tilbud.
Daniel Halvorsen er en av de mange som er glad for det. Han er trofast med på Jobben, gjerne alle tre dagene i uka. Slik har det ikke alltid vært. Da han ble innskrevet på Farmannshjemmet for et års tid siden, var han så nedkjørt at han helst tilbrakte tiden alene.
– Etter hvert ble jeg kjent med det jeg kaller ordentlige folk fra det nyktre miljøet, folk som ikke dolket meg i ryggen, slik narkomane ofte gjør med hverandre. Å komme inn her reddet livet mitt, sier Daniel.
Enda bedre ble det da han oppdaget Jobben. Den ble en vei ut av isolasjonen på rommet, en arena for å treffe andre beboere.
– Jobben har krav om rusfrihet, så her klarer de fleste å oppføre seg. Her kan vi bidra med noe, smile til hverandre. Det gir god atmosfære, jeg føler trygghet her. Jobben er med på å holde oss sammen. Når vi møtes i spisesalen, har vi en spesiell kontakt, sier Daniel.

Sjøkapteiner og surrebukker
Da han brettet sin første tennbrikett, var det tolv år siden han sist var i jobb.
– Jeg hadde glemt hvordan det var å ha det gøy på jobb. Dette er en fin gjeng, sier han og ser på kollegaene sine rundt bordet.
– Jobben gir energi og hjelper meg i tunge stunder. Det er godt å jobbe, middagen smaker bedre og jeg er mer fornøyd når jeg legger meg om kvelden. Dessuten, her kan vi snakke om alt. Dette er bedre enn AA (Anonyme Alkoholikere, red.anm.).
Samtalene rundt arbeidsbordet kan handle om hvordan dagen har vært, om fortid og fremtid, oppturer og nedturer. De går heller ikke av veien for å gi hverandre en skjennepreken.
– Vi kan være direkte. Det gjør vondt, men vi vet alle at det er godt ment. Har man for eksempel ruset seg og oppført seg dårlig mot noen, tenker man seg bedre om neste gang – av hensyn til andre.
– Så dere blir glade i hverandre?
– Ja. Men vi vil ikke innrømme det.
Det humres rundt bordet.
– Det eneste vi har felles, er rusen. Ellers er vi alt fra sjøkapteiner til surrebukker. Og de midt imellom, som elektrikere og snekkere, ressurssterke mennesker som har tråkket litt feil. Jeg blir ydmyk av å snakke med kollegaene mine på Jobben. Jeg får respekt, sier Daniel.

Tent på Jobben
Bedre arbeidsmiljø enn på Prosjekt Jobben i Tønsberg skal du lete lenge etter, mener Thor Hessner (f.v.), Daniel Halvorsen, Cecilie Børnich, Kristina Fredriksen og Lisa Sigbjørnsen Myhre. Foto: Torill H.H. Landaasen

Spøk og alvor
Cecilie Børnich er miljøarbeider på Farmannshjemmet og Prosjekt Jobben. Hun bekrefter Daniels opplevelse.
– Her har alle sitt å komme med. Vi snakker om mye rart, vi har det gøy, vi spøker og juger.
Cecilie ler og tar et godt tak rundt skuldrene på en av beboerne.
– Vi juger ikke, retter han.
– Men ok da, vi legger litt på. Det er høyt under taket.
Første arbeidsøkt er over. Alle finner skjerf og luer og forsvinner ut for en ti minutters pause.
– Dette er miljøarbeid på sitt beste, sier Cecilie.
– Jeg blir kjent med beboerne på en helt annen måte enn når jeg kun går vekkerunder, gir medisiner, eller sitter i spisesalen. Her åpner de seg. Alle har utfordringer, flere av dem både innen rus og psykiatri.
Nøkkelen er tiden sammen rundt arbeidsbordet.
– Her er det ingen forskjell på oss. Vi gjør alle den samme jobben. Det gjør at de også forholder seg til meg på en annen måte. Dette er fantastiske folk. Jeg blir veldig glad i dem, sier Cecilie.

Mot det rusfrie livet
Pausen er over. På Jobben sluntrer ingen unna, snarere er det godt å komme inn i varmen til Cecilie igjen. Kristina Fredriksen er også på jobb i dag, og får en stor klem av en av sine kollegaer. For et år siden flyttet hun ut av Farmannshjemmet til sin egen leilighet. Det var på mange måter en seier, et steg videre ut mot det rusfrie livet, men likevel utfordrende. Ettervern er et av de svakeste punktene i rusomsorgen i Norge, spesielt for de mange som

Tent på Jobben
Håndbrettede avispapirruller trekkes i stearin og blir til tennbriketter – perfekte til peis, grill og bål. Dessuten gir de jobb og arbeidstrening til beboerne på Farmannshjemmet i Tønsberg. Foto: Kristianne Marøy

står uten trygge nettverk. Farmannshjemmet lukker derfor ikke dørene for tidligere beboere som Kristina. Ukentlig kommer hun innom Jobben, gjør et dagsverk, deltar i fellesskapet.
– Det var kjedelig da du flytta, sier en av hennes tidligere bofeller.
– Å, det var koselig å høre! Kristina lyser opp.
– Jeg savner Frelsesarmeen, jeg savner middagene og fellesskapet. Vi var som en stor familie. Det er takket være Frelsesarmeen at det går så bra med meg. Å komme på Jobben er sosialt og hyggelig.

De små gledene
Etter hvert skal også de andre deltakerne på Jobben gå den veien Kristina har gjort, ut å stå på egne ben. Det krever mot. Og en god plan.
– Det finnes mange veier ut av rusmisbruk, men det viktigste tror jeg er å finne noe man brenner for, en gnist som gir håp og forventning, mener Daniel.
– Så tror jeg på det å utfordre seg selv daglig. Det kan være å gå til butikken eller rett og slett være litt snill mot seg selv.
– Har du et håp?
– Ja. Jeg drømmer om sann kjærlighet og vennskap, et lite hus i utkanten, en hund. Tilhørighet til samfunnet. Når vi ruser oss, glemmer vi de enkle tingene i livet.
Som gleden ved å rulle en tennbrikett. For ja, selve tennbrikettene er også viktige. De selges med stolthet, for kvalitetssikringen er det ikke noe å si på.
– Åtte minutter og femten sekunders brenntid! bekrefter arbeiderne og reklamerer med at tennbrikettene er perfekte til både peis, grill og bål – og som hilsen eller vertinnegave til venner og familie. På Fretex og på Skaperverket kafé, som også drives av Frelsesarmeens rusomsorg, går salget godt og øker nå i kalde vintermåneder. Det gir penger og mye varme tilbake til Frelsesarmeens sosiale arbeid.

Denne artikkelen er hentet fra Krigsropet nr. 7/2017. Ønsker du å abonnere på Krigsropet, klikk her.