a123

Tilgitt og frigitt

Binyam var nesten ferdig med å sone narkotikadommer på 20 år da han ble med på retreat i Halden fengsel. Etter tre tause uker fikk han friheten tilbake, rett før han slapp ut av fengsel.

Tilgitt og frigitt
− I stillheten avlærte jeg tanker og syn jeg hadde hatt, og hele tiden var Jesus med meg som veileder. Og han var ikke fordømmende. Retreaten var som en åndelig fødsel for meg. Jeg ble født på nytt, sier Binyam. Foto: Kristianne Marøy

Han er skjeggete, andpusten og svett når han ringer på hos en kompis i Oslo sentrum. Innenfor døra ser han seg redd omkring og forsvinner inn på badet, barberer bort hår og skjegg, tar av seg den skuddsikre vesten og skifter klær. Pistolen tuller han inn i noen håndklær, legger den i en bærepose og kaster den ut av vinduet og ned i bakgården.
Kameraten får vite at Binyam hadde truffet på en somalier som tidligere hadde stjålet noe fra ham. Somalieren ble redd, løp inn på et gatekjøkken og fant en kniv som han truet ham med. Dermed hadde Binyam trukket opp pistolen og siktet på panna til somalieren, men fikk trukket seg unna og gjemt seg i en bakgård. Det var der han hørte politisirenene. Få minutter senere hadde han pekt på to politimenn med pistolen, skreket at de skulle legge seg ned og stukket av.
Etter en drosjetur ender han altså hos kameraten. Der står tv-en på, og begge får høre at politiet etterlyser en afghansk mann som har truet politiet.
− Dette var like før jeg ble tatt og helvetet var over, forteller Binyam flere år senere.
Nå er han 44 år. Han har sonet ferdig to narkotikadommer på rundt 20 år til sammen. Da han sonet i Kumla fengsel i Sverige, ble han kjent med innsatte som hadde vært med på tretti dagers retreat i fengselet og var storfornøyd.
− Jeg så jo hvordan fangene der ble forandret etter retreaten, og jeg ønsket å oppnå det samme, sier han.
Fordi han var norsk statsborger, fikk han likevel ikke muligheten i Kumla. Først da han ble overført til Halden fengsel, ordnet det seg. Det var på retreat han skrev historien om lørdagsnatta i Oslo, og leverte den til veilederen sin, Kjell Nyhus.

Tre tause uker
Retreatene i Halden fengsel går over 21 dager og ledes av Kjell Nyhus og Marit Skartveit, henholdsvis prest og frelsesoffiser. Hver dag består av morgenbønn og kveldsmesse med bønn, bibellesning og en utvalgt bibeltekst som de utfordres til å leve seg inn i.
De seks deltakerne blir utfordret til å merke seg hvordan bibelteksten møter akkurat deres liv. Deretter skal de stille seg spørsmål om hvorfor de føler som de gjør: Hva er det i teksten som gjør at jeg gråter eller blir sint? Hvorfor gjør denne teksten meg glad? Eller redd?
− På den måten kan de litt etter litt komme seg bak forsvarsverkene de gjerne har bygd opp, sier Marit Skartveit.
Hver deltaker har også daglige samtaler med veilederen sin som skal være med å styrke den prosessen som hver av dem går gjennom i stillhet.

– I veiledningen snakkes det mye om godheten, om at alle mennesker har noe godt i seg og har muligheten til å velge det gode. Vi forteller også at Gud møter oss med godhet, poengterer Marit.
Bortsett fra disse samtalene foregår retreaten i fullstendig stillhet. Deltakerne får overhodet ikke snakke med hverandre, ikke en gang under måltidene.
De 21 dagene er delt inn i fire farger. Dagen da Binyam viste fram historien sin til Kjell, var første dag i svart periode, dagen da deltakerne blir bedt om å gå inn i det de angrer på og som de ønsker tilgivelse for. Senere på dagen spikret de konvolutten til et kors, og arkene ble brent.
− For mange er det en veldig sterk og viktig opplevelse. Samtidig er også det den tøffeste perioden, for det er veldig tungt å gå inn i mye av denne materien, sier Marit.
Denne morgenen stiller alle i svart trøye med den samme teksten: «Tung er min skyld, svart er min natt. Selvinnsikt er porten til lyset». Binyam og de andre hadde lyttet til Matteuspasjonen under frokosten og lest deler av Salme 32 i Det gamle testamentet som felles bønn:

Så lenge jeg tidde, ble mine knokler tæret bort mens jeg stønnet hele dagen.
For dag og natt lå din hånd tungt på meg. Min livssaft svant som i sommerens hete. 
Da bekjente jeg min synd for deg og skjulte ikke min skyld.
Jeg sa: «Jeg vil bekjenne mine lovbrudd for Herren.»
Og du tok bort min syndeskyld.

Tilgitt og frigitt
Major Marit Skartveit er en av veilederne på retreatene i Halden fengsel. – I veiledningen snakkes det mye om godheten, om at alle mennesker har noe godt i seg og har muligheten til å velge det gode. Vi forteller også at Gud møter oss med godhet, sier hun. Foto: Kristianne Marøy

Fryktet frykten
Retreatlederne hadde også delt sine tanker om hvorfor det er viktig å gå ned i sitt personlige mørke.
− Vi må behandle det onde som en realitet, uten unnskyldninger og noen form for psykologisering som fratar oss ansvar og myndighet. Vi sporer ikke ondskapen tilbake til arv og miljø eller annet utenfor oss selv, men erkjenner en evne til å kjenne skyld og påta oss ansvar, sa Kjell før deltakerne gikk til hver sin celle for å meditere og skrive.
Binyam skrev og skrev og skrev. Senere på dagen fikk deltakerne presentert «De sju dødssyndene»: Hovmod, gjerrighet, begjær, misunnelse, fråtseri, vrede og latskap. Og Binyam fikk enda mer å skrive om.
På Svart dag 2 leste Binyam historien sin for Kjell, men først etter at han hadde poengtert at han skammet seg over den: «For livet hadde handlet om frykt, om frykten for at ingen skulle like meg, at ingen ville ha noe med meg å gjøre. Jeg var femten da jeg kom til Norge. Jeg har en større bror som var en far for meg. Nei, ikke en far egentlig, men en pekefinger. Jeg har skrevet og skrevet i hele dag, dikt og tanker om jævelskapen. Kanskje jeg kan skrive det bort. Jeg liker å skrive, få det til, tegne det liksom, slik det var. Jeg var syk i hodet, men det var jeg som gjorde det.»
Binyam vet at det var frykten som hadde ført til 14 år i fengsel. «For å overvinne frykten innenfra, gjorde jeg det som ga meg enda sterkere følelser, nemlig spenning og at andre fryktet meg. Å frykte frykten var det farligste for meg», skrev Binyam.
Da Kjell utfordret Binyam på hva som var det motsatte av frykt, landet han på «fred».
− Eller tillit.
Han rakte Kjell arkene han hadde skrevet på. I det samme spurte han om når de skulle snakke om tilgivelse.
− Sånn at vi får gjort noe med all dritten og ikke bare ser på den.
Den jobben fikk han begynne på ganske raskt. Dagen etter var retreaten i den hvite fasen, fasen for feiring. Binyam ble ført inn i et rom med bind for øynene uten å ane hva som skulle skje. Der hørte han stemmen til Kjell som sa at han ønsket å vaske føttene hans. 
Binyam ble like forundret som disiplene ble da Jesus ville vaske føttene deres den siste kvelden de var sammen.
− Hvorfor det? spurte Binyam, og fikk høre at det var fordi Kjell ville vise at han var glad i ham.
Dagen etter fortalte han Kjell at han hadde håpet på et annet svar; at Kjell kunne vaske ham helt ren. Vaske hjertet hans.
Binyam fikk som svar at han allerede var ren. Han hadde jo brent lista med alle syndene tidligere i uka, og samtidig hadde han hørt verset i Johannes' første brev i Bibelen: «Sier vi at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett.»
− Men fotvasken var en sterk opplevelse, presiserer han, smiler tilfreds og legger til at han visste jo fra før at Marit og Kjell så ham som verdifull.
− Men gjennom dette opplevde jeg at de viste meg så mye mer kjærlighet enn jeg fortjente. Det var helt uvirkelig for meg at Kjell kunne vise meg en sånn ydmykhet. At han ville ære meg på den måten.

Fra mistillit til tillit
Doktorgradsstipendiat Vegard Holm fulgte deltakerne gjennom retreaten og et drøyt år etter. Han ønsker å finne ut om de forandringene som eventuelt skjedde med deltakerne, er varige forandringer. Så

Tilgitt og frigitt
Vegard Holm, doktorgradsstipendiat

langt i arbeidet slår han fast at forandringene sitter dypt.
− Deltagerne har startet på en vei som de vet er lang, og de jobber fortsatt målrettet mot et liv uten kriminalitet, sier han.
Vegard startet arbeidet med å få hver enkelt sin livshistorie og forventningene og motivasjonen for å delta. Ved avslutning av retreaten fikk han vite hva som hadde vært viktig, og om spesielle inntrykk. Ett år senere registrerte han tilbakeblikk og refleksjoner om retreaten.
− I tillegg var jeg med og observerte under retreaten. Da fikk jeg oppleve et fellesskap som var preget av kjærlighet, godhet og omtanke. Det fascinerte meg også at selv om alle var med på det samme, så traff retreaten ulikt og ga ulike utslag. Et fellestrekk er likevel at verdensbildet og virkelighetsforståelsen deres ble forandret, forteller han.
Vegard har også registrert en annen viktig forskjell på før og etter retreaten. Etterpå tror alle at det er mulig med en forandring. De opplever også at de forandres, de får tilbakemelding om det og de innser at livet handler om å velge det som er godt og bygger opp. Samtidig er selvfølgelig forandringene forskjellige fra person til person.
− Én fortalte at fra å være en som helst skjulte seg, hadde han blitt åpen og ærlig med Gud og mennesker. Han hadde oppdaget at åpenhet er en forutsetning for at fortiden skal miste sin makt og dermed gjøre det mulig å gå videre. At oppgjør ser ut til å være nødvendig for nytt håp.
Vegard møtte en ydmyk og målrettet kar som nå tar skritt for skritt i åpenhet og ærlighet − i møte med både Gud og mennesker.
− Slik du er overfor Gud, skal du være overfor mennesker. Det kan ikke skilles fra hverandre, sa han.
En annen rapporterte at han hadde skiftet ut harde verdier med myke verdier. Fra materialisme og penger, til mennesker, relasjoner og ansvar. Deltakerne fortalte om ny tillit til seg selv, til andre mennesker og til Gud. Én beskrev betydningen av blikk og øyne som ser ham. At fellesskapet og kjærligheten åpnet opp og forvandlet mistilliten til tillit. Som en bevegelse mot håp og tro på fremtiden. Pengebegjæret og utroskapen hadde blitt byttet ut med nestekjærlighet og veldedighet. Egoisme og begjær til penger og damer hadde blitt erstattet av lysten til å være trofast og gjøre noe godt for andre.
− Han hadde gått fra å være kranglete og negativ til forsonende, vennlig og positiv. «Før likte jeg ikke andre, og andre likte ikke meg. Nå er jeg glad i andre, og andre er glad i meg», sa han. Den motløse hadde fått livsmot og evne til å skjelne mellom godt og ondt.
Vegard går mot slutten av lista over forandringer: − En ny måte å være i relasjon på. Fra å skjule seg til å leve transparent, fra løgn til ærlighet, og fra kontroll til tillit.

Lodder dypt
Vegard er sikker på at retreaten er forklaringen på alle disse positive endringene:
− Ritualet og retreaten som helhet kjennetegnes jo av en brutal ærlighet og mye kjærlighet. Det viser at det å erkjenne og bekjenne sin egen ufullkommenhet, tilgi andre, be om tilgivelse og få tilgivelse, setter i gang indre prosesser som lodder dypt i både kropp og sjel. Det gir dem igjen evnen til å se seg selv fra utsiden og andre fra innsiden. De ser bedre hva de har gjort mot andre og hva det har gjort med dem. Det ble tydelig at deltakerne ble mer opptatt av å skjelne mellom godt og ondt, mellom det som bygger opp og det som bryter ned.
− For alle ble det gode valget viktig etter retreaten. Ikke som et engangsvalg, og på ingen måte noen quick fix, men som en måte å leve på, sier Vegard.
Konklusjonen hans er klar: − Retreaten gir helt unike erfaringer. Den har en ramme som er designet for refleksjon, selvransakelse og å lytte innover. I stillheten får plikter, tv, telefoner og andre distraksjoner mindre rom inni oss. Når i stedet stillheten får ta tak, er det ikke mulig å unngå å kjenne på hva som skjer på innsiden. For i retreatens stillhet skapes det et miljø som er preget av tillit, omsorg, fellesskap og kjærlighet. Slik legger den til rette for å åpne opp og kjenne på vonde og vanskelige ting som har blitt skjøvet bort fordi de er vanskelige å håndtere.

Avlærte tankene
I høst hadde Binyam sonet ferdig i fengslet. Han fikk jobb i et finans- og rådgivningsfirma der han er fremdeles. Nå forteller han også at stillheten var det mest virkningsfulle for ham. De ga hverandre en klem morgen og kveld, men ellers ingen annen kommunikasjon utenom samtalene med veilederne.
− Stillheten er som et annet språk. Den er befriende. Tankene og prosessene i stillheten fikk meg til å stille spørsmål jeg aldri hadde stilt før. Jeg var vant til at det alltid var prat, tv, telefoner og stress, men hadde aldri hatt det så stille at det var rom for å åpne opp for sånne spørsmål, sier han.
I stillheten fikk Binyam opplevelser som han kaller «ut av seg selv-opplevelser». I dem opplevde han at Jesus så det lille barnet i ham.
− Jeg kjempet i bønn og fikk en indre dialog med Jesus. Slik ble Jesus min veileder og kamerat gjennom hele retreaten. Sammen med ham fikk jeg se meg selv som det lille barnet som ikke fikk verken omsorg, veiledning eller gode forbilder. I tillegg syntes jeg synd på den lille gutten, og det var en nødvendig erkjennelse for meg.
Han så også hvordan han hadde måttet oppføre seg slik andre forventet for å bli akseptert og anerkjent.
− Jeg fant et bilde som hjelper meg mye, et bilde av to hunder, en god og en ond. Fordi vi vet at den som blir fôret best, vil vinne kampen, gjelder det å fore den gode hunden. Det betyr at det handler om å lære seg gode vaner. Nå er det bare jeg som bestemmer, jeg som vet hvilken hund jeg vil mate, sier han og legger til at han også hadde samtaler med Kjell om dette underveis.
− Jeg avlærte tanker og syn jeg hadde hatt, og hele tiden var Jesus med meg som veileder. Og han var ikke fordømmende, poengterer han.
− Derfor klarte jeg også å tilgi meg selv, og nå kan jeg ærlig si at jeg ikke er redd for fordømmelse. Jeg glemmer ikke fortiden, men føler samtidig at jeg er akseptert og har en tilhørighet. Retreaten var som en åndelig fødsel for meg. Jeg ble født på nytt, sier Binyam.

 

Denne artikkelen er hentet fra Frelsesarmeens ukemagasin Krigsropet nr. 9 2019. Ønsker du å lese flere slike saker, kan du abonnere på Krigsropet.