a123

Trenger nåden

− På samme måte som Jean Valjean, har jeg også hatt en slags frelses-opplevelse som ga meg en ny retning for livet, sier André Søfteland. I høst har han en av hovedrollene i musikalen Les Miserables.

Trenger nåden
André Søfteland har erfart at det er lettere å vise andre nåde når han selv har blitt vist nåde først. Foto: Silje Eide

André Søfteland sitter alene ved bordet på pauserommet på Folketeateret i Oslo. Mens de andre skuespillerne sitter tre og fire sammen, sitter han rett innenfor døra, med ryggen fri og bar overkropp, full av store, rødlysende arr.

Det var slik den tidligere straffangen i Les Miserables levde. Utenfor det gode borgerskapet og på vakt for ikke å havne i nytt bråk. Femten år som straffange ga Jean Valjean røde merker for livet.

Det er to uker igjen til premieren på Les Miserables og fullt kjør med prøvespillinger. Pausen går mot slutten, og André rasker med seg kaffekoppen sin og snirkler seg fram gjennom trange ganger, smale dører og et mylder av statister og kollegaer. I garderoben skifter han til bukse med skarp press, hvit skjorte og brokadevest. Han retter ryggen, smiler fornøyd og løfter haka som et signal til påklederskene om at de kan dandere tversoversløyfa i halsen. I neste scene skal nemlig straffangen være borgermester.

 

Vendepunktet

Musikalen er bygd på Victor Hugos roman Les Miserables fra 1862. Det er store sosiale forskjeller i Frankrike, og hovedpersonen Jean Valjean stjeler et brød for å gi til sin sultne søster og barnet hennes. For denne forbrytelsen sitter han i fengsel i til sammen nitten år. Etter han blir løslatt står han på bar bakke, men biskopen inviterer ham til seg og gir Jean Valjean mat og en seng å sove i.

En gang Jean Valjean er hos biskopen, blir han fristet til å stjele sølvlysestakene hans. Når politiet avhører biskopen om tyveriet, forteller biskopen at lysestakene var en gave fra ham. Den uventede reaksjonen fra biskopen, blir et vendepunkt for Jean Valjean. Slik redder biskopen ham fra en ny straff. Samtidig fører den til at Jean Valjean ser seg selv med nye øyne. Biskopens kjærlighet driver ham til å forandre livsstil. Den gir Jean Valjean en ny identitet og nye muligheter. Etter hvert blir Jean Valjean borgermester i byen. Byens borgere vet ikke noe om fortiden til Jean Valjean, men politimesteren får en mistanke. Derfor måtte Jean Vljean bruke mye energi på å tilbakevise denne mistroen etter at han var blitt en fri mann. Samtidig tar han seg av den fattige og foreldreløse jenta Cosette.

André kjenner seg igjen i Jean Valjean.

− Han blir hele tiden konfrontert med nye valg om hvilken retning han skal gå. Parallellene ligger i de valgene han tok for livet sitt. Det er jo den salvation… Hva heter det på norsk, sier han og rister febrilsk på hendene for å få tak i det norske ordet.

− Frelse, Salvation Army, Frelsesarmeen, selvfølgelig, ler han og gir fort en forklaring på språkforvirringen. André spilte nemlig den samme rollen i USA for fire år siden. Senere ble han kjent med Frelsesarmeen i Norge da han sang på julekonsertene deres i Grieghallen i fjor og forfjor.

− Jeg skulle gjerne gjort det i år også, men da jeg ble spurt var jeg dessverre opptatt allerede, sier han.

Tilbake til frelseopplevelsen til Jean Valjean.

− Det er den som hindrer ham i å ta de gale valgene igjen og igjen. Den var så sterk at den får ham til å holde en solid kurs.

Det er biskopen som viser ham den nye retningen.

− Jean Valjean var jo på helt feil plass, på feil vei. Det er det samme som vi ser igjen og igjen at når folk blir utsatt for mye urettferdighet og blir trykket ned, så er det vanskelig å komme ut av det. Men Jean Valjean får hjelp av biskopen. Hele tiden kommer han tilbake til denne frelseserfaringen. Det er også den som gjør ham villig til å redde en annen manns liv. Jean Valjean har fått noe som gjør at han kan «stå i det». Den staheten og rettferdighetssansen som kom så sterkt på ham den gangen, må jeg også si at jeg kjenner meg igjen i.

 

Trenger nåden
Fantines datter er nettopp død, og som borgermester lover Jean Valjean (André Søfteland) å hjelpe henne. Foto: Silje Eide

Søkte tilbake

André tok sitt valg da han gikk på videregående. Han var 18 år, og hadde flyttet fra barndomshjemmet i Odda der faren sang opera på badet morgen og kveld. Takket for seg i Odda barne- og ungdomsteater der han hadde gjort suksess som Karry Kalkun i Karry Kalkun og frokostfrakken, og flyttet til Bergen. Der fattet han ikke særlig interesse for noe som helst.

– Jeg skulka mye. En del rus. Var på en litt mørk vei. Jeg hadde ikke noe mål eller mening med livet, og slikt kommer gjerne til uttrykk gjennom hvordan man oppfører seg, sier han.

På et tidspunkt tok André et bevisst valg.

− Jeg hadde ikke lyst til å være den drittsekken lenger, og den erfaringen som jeg kjenner igjen hos Jean Valjean. Jeg søkte tilbake til vennene mine, og de tok meg imot. De hadde altså ikke gitt meg opp. De så det menneskelige i å feile. Jeg lærte hvor viktig det er å vite at en har noen som er nær.

Da skuespilleren var 19, fikk han en datter, og det tror han sikkert også holdt ham litt på plass.

− I tillegg hadde jeg en fantastisk barndom som holdt meg litt fast. Den kjærligheten jeg fikk hjemme i oppveksten ga sikkert også grobunn for en ny retning.

− Du opplevde også nåde?

− Ja, venner og kjente viste meg nåde, sier han ettertenksomt.

− I tillegg er det noe med å være raus med seg selv. Jeg har erfart at selv om andre viser en nåde, kan det være vanskelig å gi seg selv det. De senere årene har jeg merket at når du først klarer å ta imot nåde, så er det lettere å vise det mot seg selv også. Jo mer jeg etter hvert har klart mer av det, kjenner jeg at jeg heller ikke behøver å være så perfekt, smiler han skjevt.

− Handler det om å elske seg selv som sin neste?

− Helt klart. Vi skal elske oss selv, men ikke være forelsket i oss selv. I min bransje er det særlig viktig å huske på.

et klart gudsbilde André er klar til neste prøve. Fortvilet skal han holde unggutten Marius i armene og bønnfalle Gud om å redde livet hans. Om mulig, kan han dø i stedet for Marius.

Kjære Gud
Herre hør
I min bønn
Har du hjulpet meg før

Han er ung
Han er redd
Gi ham ro
Gud er god
Få ham hjem
Få ham hjem

Få ham hjem
Han er den sønn jeg skulle hatt
Om Herren skjenket meg en sønn

En sommer går
Altfor fort
Jeg ser et år
Svinner bort
Og jeg har tapt
Min ungdoms kraft

Gi ham fred
Gjør ham glad
Han er ung
Slik som jeg en gang var

Du kan ta
Du kan gi
Gi ham liv
La ham bli

− Det er først og fremst en nydelig sang, men er egentlig en bønn om at kjæresten til datteren hans ikke må dø. Når jeg synger den, tenker jeg meg at dette er den første gangen Jean Valjean klarer å formulere en bønn. Jeg ser det som en slags fin uselvisk handling.

− Ber du selv?

− Det har hendt. Jeg mediterer nok mer, men jeg har bedt når ting har vært vanskelig. Jeg ber nok ikke til noen direkte, men har mer en slags viten om at det er noe der.

I hele høst skal André formidle frelse og nåde på scenen.

− Gudsbildet i denne oppsetningen er mye klarere enn noen annen jeg har sett. Det store krusifikset som kommer ned over scenen når jeg står der helt alene i begynnelsen, forteller det

tydelig, forteller han, og legger fort til at han må ta et lite forbehold om at det kan forandres før premieren.

− Jean Valjean henvender seg direkte til Gud flere ganger. Samtidig har vi motstykket hans, politimesteren Javier, som også følger sin overbevisning, men om at ting skal være som det alltid har vært. Han har ingen åpning for nåde. Hele stykket holder fram Det gamle testamentet mot Det nye testamentet.

André Søfteland holder på det siste.

 

Trenger nåden
− Gudsbildet i denne oppsetningen er mye klarere enn noen annen jeg har sett, sier André Søfteland. Foto: Silje Eide

sissel.svendsen(a)frelsesarmeen.no

 

 Denne artikkelen står i Krigsropet nr 39, 2017. Du finner flere smakebiter på krigsropet.no. Her kan du bestille abonnement og gratis prøvenummer.