a123

Tro med streker og sting

Hvorfor har de kristne broderiene og Jesus-bildene blitt tatt inn i varmen igjen? Og hvordan vises troen med en moderne penn?

– For å være litt romantisk – dette er en av de første gavene jeg ga til min mann, smiler frelsesoffiser Marit Krumsvik og trykker et broderi med et lys, en bibel og en sangbok til brystet.

– Tenk at jeg satt som 20-åring og sydde dette! flirer hun til ektemannen Jens-Petter.

Selv broderte han adventskalender til søsknene sine da han var i militæret. Hvor mange broderier med tekst som «Gud velsign vårt hjem», «Guds fred» og «Gi oss i dag vårt daglige brød» de har laget, gitt bort eller loddet ut på basar, har de ikke tall på. Og kommer du hjem til dem i blokkleiligheten på Teisen i Oslo, skal det godt gjøres ikke å forstå at de er kristne. Broderiene, Jesus-bildene, porselensfatene, Frelsesarmé-effektene og hustavlene sier sitt.

– Det signaliserer at dette tror vi på, og dette vil vi være i. Samtidig er det viktig for oss å ha andre bilder på veggene også, vi liker jo så mye, smiler Marit.

 

Et stort spørsmål

Tro med streker og sting
Hans Hodne har forsket på hvordan kristne viser troen på veggen. Foto: Privat

Hans Hodne, førstelektor ved Institutt for religion, filosofi og historie ved Universitetet i Agder (uia), har lenge vært interessert i hvordan religion kommer til uttrykk på grasrotplanet.

– Jeg husker mange av bildene fra hjemmet til besteforeldrene mine, for det var langt flere bilder der enn på bedehuset, forteller han.

Dette er en av årsakene til at han har forsket på hvordan kristne viser troen i hjemmet sitt. En annen grunn er at uia leder et stort forskningsprosjekt som handler om den estetiske siden ved religion.

Den kristne estetikken har lenge vært et betent tema. Bakgrunnen for diskusjonen finner vi i Det gamle testamente og det såkalte bildeforbudet i 2. Mosebok: «Du skal ikke lage deg gudebilder, ingen etterligning av noe som er oppe i himmelen eller nede på jorden eller i vannet under jorden. Du skal ikke tilbe dem og ikke la deg lokke til å dyrke dem!»

Debatten endte i det syvende kirkemøtet i Nikea i 787. Nettsiden til den katolske kirke, katolsk.no, skriver:

«Islam trengte inn i de kristne områdene i Midtøsten og Nord-Afrika, og med det kom det frem en sterk kritikk av de kristnes bruk av religiøse bilder, noe som er forbudt i muslimsk sammenheng. Keiser Leo 3 hadde så satt i gang en billedstorm for å ødelegge alle ikoner, og det hadde kommet til blodige sammenstøt. Konsilet tok utgangspunkt i Bibelen og avgjorde at siden Gud var blitt menneske i Kristus, er det også tillatt å lage bilder av ham.» Der har vi kanskje forklaringen på hvorfor det er Guds sønn og ikke ham selv som kommer i glass og ramme.

Til tross for kirkemøtets avgjørelse har de ulike kirkesamfunnene ulike tradisjoner for hvordan de bruker kunsten til å uttrykke troen og i hvilken grad de gjør det. Mens katolske og ortodokse kirker ikke sparer på utsmykningen, har det tradisjonelt sett vært mindre på veggene i protestantiske menigheter.

«I reformert kristendom er bildene blitt sett som et forstyrrende element i møtet mellom Gud og mennesket. I det norske kirkelandskapet har denne skepsisen hatt størst gjennomslag i frikirkeligheten, men også i den lutherske lekmannsbevegelsen», skriver Hans Hodne i forskningsartikkelen «Med troen på veggene – Kunst og utsmykning i kristne hjem». Artikkelen ble publisert i tidsskriftet Kirke og Kultur.

– På slutten av 1800-tallet ble det laget masseproduserte oljetrykk med kongelige og religiøse motiver. I tillegg fikk menneskene bedre levekår og økonomi som gav dem anledning til å utsmykke hjemmene sine, sier Hodne.

For en rimelig penge pyntet kristne med Jesus i profil eller med lam over skuldrene, bilder som sa noe om hver enkelts møte med Jesus og Guds omsorg. Plakatene og oljetrykkene ble også kjøpt inn til bedehusene, men de fikk større gjennomslag i private hjem.

– Det er vanskelig å svare på hvorfor det er forskjell på kirke og hjem, men strukturelle forhold, slik som teologi og tradisjon, står sterkere i fellesskapet. Hjemme gjør vi mer som vi vil, sier han.

 

Tro med streker og sting
De siste årene har det blitt vanlig å blande ulike kristne uttrykk i de frikirkelige hjemmene, tidligere var det for eksempel ikke vanlig å se ikoner i frikirkelige hjem. Foto: Ranveig Nordgaard

Nysgjerrig interiør

For å få et inntrykk av hvordan de frikirkelige miljøene stiller seg til religiøs kunst i hjemmet i dag, besøkte Hans Hodne ti lavkirkelige familier som hadde religiøse motiv på veggen, for det er langt fra alle som har det. På veggene hang mange gamle masseproduserte bilder og hustavler, en del ikoner og noen moderne religiøse bilder.

– Jeg er overrasket over mangfoldet.

Noen av menneskene med tredje generasjons tilknytning til bedehus-miljø hadde ortodokse ikoner hjemme hos seg, sier han og forteller at det nok har å gjøre med at Norge har blitt mer økumenisk.

Det er ikke lenger så viktig å trekke store skillelinjer mellom de ulike kristne trosretningene.

– Vi er kanskje mer nysgjerrige på hva vi kan tilføre hverandre.

En annen grunn til at ikonene har fått plass hos mange, er at vi reiser mer.

– Selv har jeg undervist mye i Hellas og blitt kjent med en ikonmaler der, så jeg har fire ikoner hjemme, sier Hans Hodne som hører til Den norske kirke.

Mens gjenstander som Thorvaldsens Kristusfigur ser ut til å ha funnet veien til loft og kjellere, er det andre som vandrer fra besteforeldregenerasjonen til barnebarna.

– Gamle klassiske Jesus-bilder, som Jesus som banker på hjertets dør, fant jeg hos flere av de yngste informantene.

På en del av barnerommene hang bilder som viser Jesus som den gode hyrde og forskjellige englebilder. Noen på enkle kort, andre som oljemalerier.

De aller fleste broderte eller trykte hustavlene hadde tekster som «Gud velsign vårt hjem», «Gi oss i dag vårt daglige brød» og «Alt av nåde»,

eller forseggjorte påminnelser om å lese Bibelen, be og dele bibelfortellingene.

– Det er ulike grunner til at de henger opp kristne bilder. Den viktigste er religiøs, men det har også en estetisk og affektiv betydning, sier han.

I likhet med ortodokse og katolske kristne ser flere på bildene som formidlere av Jesu nærvær. En av informantene hans sier: «Bildet av Jesus minner meg om at han er til stede her og nå. Det er ikke sånn at jeg tenker på det hver gang jeg ser bildet, men av og til opplever jeg at bildet nærmest formidler Jesu nærvær.»

For noen blir bildene et uttrykk for identiteten deres, hvem de er og hvilken sammenheng de er i.

– Noen henger dette i gangen for å informere gjester om at de kommer til et kristent hjem, andre henger det opp for sin egen del. Når de ser på bildene, bekrefter det hvem de er.

De siste årene har gamle Jesus-bilder og plakater blitt revet bort fra brukthandlere, loppemarkeder og Fretex. De passer godt inn i retrostilen mange har forelsket seg i, mens andre ikke vil ha det på veggen.

– For tiden inngår jo mange religiøse elementer i hovedtrendene, du får kjøpt buddhafigurer, røkelsespinner og slikt i vanlige interiørbutikker. Mange vil bruke og se dette i et hjem uten å tenke at dette har med religion å gjøre.

– Har det blitt mindre flaut igjen å vise tro i hjemmet?

– I den vestlige verden har religionen blitt mye tydeligere enn før, ikke minst fordi enkelte grupper har tradisjon for å uttrykke religionen sin tydelig, for eksempel muslimer. Religion er på en måte ufarliggjort, sier forskeren.

 

Tro med streker og sting
Ellen Vingren tegner ofte for å minne seg selv og andre på viktige kristne sannheter. Foto: Ulrika Kullenberg, mackaparprintshop.se

Lyset skinner i mørket

Hustavlene har fått sin renessanse i metallskilt og plakater som forteller om vennskap, kjærlighet og håp. Omtrent samtidig har også flere kristne startet å lage vakre plakater med inspirerende ord og symboler. En av disse er svenske Ellen Vingren.

– Jeg tegner mest når jeg vil, eller har behov for, å lytte til Gud, andre, meg selv, forelesninger og musikk, sier Ellen.

Ellen er teologistudent, teologilærer, sangerinne, lovsangsleder og illustratør.

– Under en forelesning om Johannes’ åpenbaring for noen år siden tegnet jeg: «This is not the end» som senere ble ett av to print som jeg og en venn trykket opp og solgte på designmarkeder.

For rundt ett år siden oppdaget hun hvor mye bedre hun lytter når hun tegner, så for å få med seg mest mulig på skolebenken, sluttet hun å skrive notater og begynte å tegne det som falt henne inn.

– Samtidig følte jeg et enormt behov for å få Guds sannheter, Guds ord, til å lande med full kraft. Ikke bare i hodet, men også i hjertet og hele kroppen – og holde fast på det.

Det siste året har hun begynt å dele strekene sine på Instagram-profilen @ellenvingren. Med sort penn og av og til litt farge tegner hun illustrasjoner med tekster som «Lyset skinner i mørket og mørket har ikke overvunnet det», «Love has won, hopelessness has not» «Var inte rädd», «Don’t give up» og «God is on your side and you look fine». Noen ganger med symboler, bølger eller blader rundt.

– Jeg har ikke hatt noen strategi med å få fram bestemte budskap, men har blitt styrt av hva jeg har opplevd at Gud vil minne meg om.

Ellen tenkte at flere mennesker kunne styrkes av bibelversene, og fikk enorm respons da hun begynte å dele dem i sosiale medier. Både fra kristne og ikke-kristne, mennesker som kjemper med sykdom og vanskeligheter, hadde en dårlig dag eller bare likte tegnestilen.

– Jeg tror mange behøver å høre at lyset, håpet og livet vinner over mørke, håpløshet og til og med død. At løpet ikke er kjørt og at vi er elsket. At det finnes håp selv om man tror alt er over.

Både sangene hun har skrevet og tegningene hun har tegnet de siste årene, har hatt et viktig mål.

– De handler om å forstå med hjertet at jeg er elsket og at det som er umulig for mennesker er mulig for Gud. Ikke bare å vite det, men å la det bli en sannhet å leve og dø med.

Når Ellen tegner, setter hun seg bare ned med en penn, og så får det bære eller briste. Skulle hun søle kaffe over papiret eller stave feil, er det ikke så farlig.

– Gleden og samtalen med Gud er viktigst.

 

En engel som følger meg

Tro med streker og sting
De to nederste bildene broderte Marit til sønnene sine. Foto: Heidi K.J. Goodreid

På Teisen i Oslo svinser major Marit Krumsvik rundt og peker og forklarer. På gjesterommet henger det første broderiet hun laget til eldstesønnen, et bilde av to barn som er i nærheten av en bekk, og med en engel bak bekken.

– Ideen med bildet var at vi kunne snakke litt om engelen som passer på deg. Barna på broderiet kunne jo falle i vannet, men engelen var der og sørget for at det ikke skjedde. Så sang vi «Jeg har en engel som følger meg», sier hun.

– Han jeg sydde den til er jo snart 45 år gammel.

Bildet hun sydde til nestemann er ikke på langt nær så mildt i uttrykket, til tross for at det er en engel i venstre hjørne. «Jesu Kristi Guds sønns blod renser oss fra all synd», står det med store snirklete bokstaver av gulltråd. Vakkert for noen, kanskje litt voldsomt for andre.

På soverommet henger en engel, Fadervår, en hustavle og et Jesus-bilde på rekke mellom vinduene.

– De fleste har bildet av Jesus over senga, men jeg ville se ham, rekker Marit så vidt å si før hun setter kursen mot kjøkkenet.

Tro med streker og sting
Marit Krumsvik synes det er godt å komme inn i rom med kristne symboler. Foto: Heidi K.J. Goodreid

Målet er et bilde som viser en enslig mor med to barn som ber for maten. Det hang hos et ektepar hun pleide å besøke som barn.

– Hver gang jeg ikke hadde lyst på maten som stod på bordet hjemme, så jeg for meg familien på bildet og tenkte: «Jeg må være glad for maten jeg får». Bildet stråler av gudsfrykt og takknemlighet. Jeg vet ikke om det er velling de har oppi de sprukne karene der, jeg.

– Kan det gi deg en følelse av, eller en påminnelse om, Guds nærvær når du ser på bildene?

– Ja, det er godt å komme inn i et rom med kristne symboler på veggene. Man trenger ikke disse tingene for å kjenne Guds nærvær, men det er vakkert å se på. I tillegg får interiøret i gang en samtale med ikke-kristne.

Faren til Marit var ikke av den samme oppfatningen da han så duker med tekst som «Gjestfrihet er hjemmets lykke».

– «Er du ikke mer gjestfri enn at du må brodere det på en duk, da kan det bare være», sa han. Han var opptatt av at du ikke skulle henge opp verdiene eller legge dem på bordet, de skulle gjenspeiles i deg, sier hun.

– Det er klart det må vises gjennom livet også. Jo mer vi kjenner Gud, jo mer blir det speilet i våre liv.

heidi.goodreid(a)frelsesarmeen.no

Dette er hovedsaken i Krigsropet 13 2014, du finner flere smakebiter her. Krigsropets Facebook-side finner du her. Bestill abonnement eller gratis prøvenummer her.