a123

Troen mellom linjene

Cecilia Samartin har skrevet en lang rekke bestselgere. Felles for dem alle er at troen alltid skinner igjennom.

Troen mellom linjene
– Man trenger ikke være religiøs for å lese bøkene mine. Men de som er det, leser nok historiene på en litt annen måte, symbolene betyr noe annet for dem, sier Cecilia Samartin. Foto: Scanpix

– Uten bønn og troen på Gud hadde jeg aldri hatt mot til å begynne å skrive bøker. Jeg ville ikke ha levd ut drømmen min og fått det livet jeg har i dag. Bønn og meditasjon er noe av det mektigste i livet, sier Cecilia Samartin.
Den cubansk-amerikanske forfatteren jobbet lenge som familieterapeut, spesielt for latin-amerikanske immigranter i USA. Hun har alltid vært glad i historier, men trodde ikke hun kunne bli forfatter. Vendepunktet kom da hun gikk pilegrimsleden til Santiago de Compostela. Nå har hun skrevet syv bøker og er utgitt i 18 land. Bare i Norge har hun solgt over en million bøker. Hun har nettopp lansert Los Peregrinos, siste bok i en trilogi der vi møter igjen hovedpersonene fra Señor Peregrino og La Peregrina. Nå har hun lagt bak seg to uker med det hun kaller sin takknemlighets-turné i Norge.
– Jeg setter stor pris på folk som takker meg for bøkene mine, og det er godt å få møte lesere og takke dem personlig for at de leser bøkene jeg skriver. Det er viktig for meg å kjenne på takknemlighet så ofte jeg kan, sier hun.

Endret av pilegrimsferd
Inspirasjonen til den første boka i trilogien fikk hun da hun og mannen gikk pilegrimsferden til Santiago de Compostela. Mye av boka handler om nettopp en slik pilegrimsferd. Mens hun skrev Los Peregrinos, gikk hun den samme vandringen en gang til. Også bokens karakterer vender tilbake, de møtes i Santiago der trådene fra de første bøkene samles.
– Den første gangen krevde det en del overtalelse å få Steve, mannen min, med på planen om en pilegrimsferd. Det er jo ikke akkurat en avslappende ferieform. Men den forandret oss begge på måter vi aldri hadde forestilt oss. Pilegrimstradisjonen er en del av kjernen i menneskehetens historie, det er en unik mulighet til å komme nærmere Gud og våre medmennesker. Da kommer man også nærmere seg selv, forteller hun.
I fjor fylte mannen hennes 50 år, og Cecilia sa at de kunne gjøre akkurat hva han ville for å feire. Han svarte med en gang at han ville gå pilegrimsferden en gang til. Den første gangen gikk de to alene, og fordi de går i ulikt tempo, gikk de i praksis mye for seg selv. Denne gangen ble opplevelsen annerledes fordi de gikk sammen med venner, og delte vandringen på en annen måte.
– Det er vanskelig å sette ord på hvordan den første pilegrimsturen forandret meg. Det var blant annet da jeg forsto at jeg skulle bli forfatter. Det føltes ikke egentlig som noe jeg bestemte meg for. Det var mer som om jeg fikk en bekreftelse på at dette var riktig, og forpliktet meg til å følge den veien. Det betyr ikke nødvendigvis at jeg skal være forfatter resten av livet. Jeg holder det åpent, og bruker bønn og meditasjon til å se klarere hva som er det rette for meg videre.
– Hva betyr det å være pilegrim for deg?

– Først og fremst en vilje til å leve med all usikkerheten i livet. Det å tørre å stole på Gud, på den store historien vi er en del av, istedenfor å prøve å kontrollere alt i livet. Elven er et viktig symbol i Los Peregrinos. Caminoen kalles også for en elv og det er slik den føles, en elv av mennesker som flyter inn mot Santiago. Det å kaste seg ut i livets elv i tillit, kan være et eventyr, men det er også skummelt. Vi vil så gjerne lure oss selv til å tro at vi kan kontrollere livet. Da blir det fristende å ta seg inn til bredden, holde seg til det tryggeste. Men gjør vi det, lever vi ikke livet fullt ut, og blir kanskje ikke den vi er ment å være.

Troen mellom linjene
– En pilegrimsvandring gir også et dypere fellesskap med andre mennesker, sier Cecilia Samartin. Foto: John Andresen

Dypere fellesskap
– En pilegrimsvandring gir også et dypere fellesskap med andre mennesker, forteller hun. Overfladisk småprat byttes naturlig ut med dypere samtaler.
– Det vanligste spørsmålet du får fra andre som går samme vandring er: «Hvorfor er du her?» Det leder til gode samtaler om livet. Helt fremmede folk forteller hverandre om ting de savner i livet, store spørsmål de håper å finne svar på, og om sin søken etter Gud, sier hun.
Vandringen gjør også at man får mye tid med egne tanker, og verden utenfor forsvinner inn i bakgrunnen.
– Alt det materielle vi er så opptatt av til daglig, all støyen og alle de kompliserte tingene vi må håndtere hele tiden, blir borte. Man knyttes nærmere til naturen, til Gud og til dem man deler vandringen med.
Hun fikk en «åpenbaring» på den siste pilegrimsferden. Mot slutten begynte hun å kjenne store smerter i leddene, spesielt knærne. Hun bestemte seg for å ta mer hensyn til seg selv og gå i sitt eget tempo.
– Det er jo det intuitive, ikke sant? Det er det vi «bør» tenke: «Her må jeg tenke på mine egne grenser uansett om alle andre går fortere». Mannen min og to venner gikk raskere enn meg, og jeg konsentrerte meg om å ikke la meg friste til å prøve å ta dem igjen. Men smertene var like ille uansett hvor sakte jeg gikk. Så slo det meg: Kanskje jeg holder igjen for mye, begrenser meg selv? Kanskje jeg kan klare mer enn jeg tror? Jeg satte opp tempoet og utfordret meg selv. Da forsvant smertene helt! Det var ganske utrolig. For mange er en lærdom på en pilegrimsferd nettopp det at de må lære å kjenne på egne grenser uansett hva andre mener. For meg var det det motsatte, jeg holder meg selv igjen alt for mye. Den innsikten prøver jeg å ta med meg i alle sider av livet.

Troen skinner igjennom
Troen er en helt sentral del av Samartins liv. Derfor skinner den også igjennom i alle bøkene hennes, i temaene hun tar opp, og i symbolikken.
– Man trenger ikke være religiøs for å lese bøkene mine, men de som er det, leser nok historiene på en litt annen måte, og symbolene betyr noe annet for dem.
Blant annet er episoder med rensende vann med i alle bøkene hennes. Det er et symbol på dåpen og gjenfødelsen.
– Vannet gjør at karakterene blir forvandlet, de får nytt liv og blir den de er ment å være. I Los Peregrinos er det med både når Jamilet klarer å ta seg over elven fra Mexico til USA, til et nytt liv. Og i legenden om Flor, med livgivende regn i et avgjørende øyeblikk.
Forløsning og tilgivelse er også viktige temaer. Flere av karakterene opplever å få tilgivelse, uavhengig av hvor svake de har vært og hvor mange ganger de har sviktet.
– Det handler også om at vi kanskje må ofre noe for å forsone oss med andre og eget liv, og komme nærmere Gud. Karakteren Tomas erfarer at han gjennom sitt offer kan forsone seg med sine egne synder og sitt liv, og finner en ny fred, forteller hun.

Troen mellom linjene
Cecilia Samartin er en svært populær forfatter. Nylig solgte hun bok nummer 1.000.000 i Norge, til en leser som fikk en hyggelig overraskelse i bokhandelen. Foto: Siv Sivertsen

Magi og legender
Samartin er fascinert av legender, og i Los Peregrinos er en legende fra maurertidens Spania sentral. Historien i nåtid flettes sammen med denne fortellingen om Flor, jenta som må redde et kongerike fra en ond kvinne med sterke, magiske krefter.
– Legender kan si oss viktige ting om det å være menneske. Jeg har ingen tro på å servere folk løsninger slik for eksempel selvhjelpsbøker gjør. Det finnes ingen fasit som fungerer for alle, og jeg ønsker ikke å fortelle noen hva de skal mene. Jeg håper isteden å inspirere leserne til å stille gode spørsmål. Legender gjør ofte nettopp det. De utrykker noe dypt menneskelig som alltid er aktuelt.
I trilogien er et mystisk fødselsmerke et gjennomgangstema. Flere av de kvinnelige hovedpersonene har dette store merket. En av dem, Jamilet, er klar for å ofre det meste for å finne en lege som kan fjerne det. Merket preger hele livet hennes, hun dekker seg alltid til fordi det virker sjokkerende og frastøtende på andre. Flor har det samme merket, og legenden om henne gir en magisk forklaring på hvor det kommer fra. Gjennom å høre legenden får Jamilet etter hvert et nytt syn på hva merket betyr i livet hennes.
– Hun lærer at slike ytre ting ikke definerer henne, meningen med livet hennes er så mye større og mer betydningsfull. Denne legenden forteller noe grunnleggende om styrken som ligger i å akseptere seg selv som man er. Jamilet godtar sitt kall selv om det innebærer store utfordringer. Hun er villig til å gi seg selv fullt og helt til det hun tror på. Da kan mirakler skje!
– Tror du på mirakler også i vanlige menneskers hverdag?
– Absolutt! Jeg tror på det fordi jeg tror det er en gnist av evigheten i hvert eneste menneske. Vi er bare ofte ikke i kontakt med den delen av oss selv i våre travle liv. Vi er ofte veldig opphengt i å holde fast på det vi har, vi vil ha det trygt og ikke endre for mye. Hvis vi tør å overgi oss til noe større enn oss selv, kan vi forandres på mektige måter. Da kan vi se en ny visjon for livet vårt, og mirakler kan skje.
Som Samartin, kommer karakterene i bøkene ofte gjennom vanskelige tider gjennom bønn, og troen og tilliten til Gud.
– Jeg burde sikkert be enda mer enn jeg gjør. Men jeg merker at jo mer jeg ber, jo tydeligere blir ting for meg, jeg ser lettere hvem jeg er ment å være. Bønn er utrolig mektig. Kommunikasjonen med Gud, det å underkaste seg Guds hellige mening med ditt liv. Bønn, meditasjon og refleksjon knytter oss sterkere til noe som er større enn oss, og samtidig til andre mennesker og til oss selv. Det er livets mysterium, og det er en viktig del også av mitt forfatterskap, avslutter Samartin.

stine.frimann(a)frelsesarmeen.no

Denne artikkelen står i Krigsropet nr 43 2014, du finner flere smakebiter her. Ønsker du å abonnere på Krigsropet, klikk her. Der kan du også bestille gratis prøvenummer. Følg gjerne Krigsropet på Facebook!