a123

Twintip på beina og Jesus i hjertet

Andreas Håtveit er stor stjerne i en av verdens mest urbane idretter, twintip. Noe annet er likevel viktigst: Troen på Jesus som sin frelser.

Twintip på beina og Jesus i hjertet
– Et godt hopp handler om mestringsfølelse. Det går i svart. Jeg stenger alt annet ute og er bare fokusert, sier Andreas Håtveit. Foto: Kai-Otto Melau

Det er vakkert i Hallingdal. Sola har nettopp stått opp og kaster sine ferske morgenstråler utover dalen. Snøen ligger fin og hvit og minner oss om hvem vi skal besøke. Andreas Håtveit kjører twintip og er en av verdens aller beste. Han vant x-games i Aspen i 2008 og har siden den gang markert seg helt oppe i verdenseliten. I en veldig ung idrett er Andreas, i en alder av 27, for veteran å regne.

Et av hovedmålene for denne sesongen er OL i Sotsji. For første gang står Slopestyle på programmet. Andreas har cirka 35 sekunder på seg til å overbevise dommerne om at han fortjener poeng nok til å havne på seierspallen. Poengene vurderes etter stil og teknisk vanskelighet. En god omgang består av 3-4 hopp og 3-4 rails (rekkverk). 100 poeng er maksimalt. Får Andreas over 90, er han fornøyd. Da har han gjennomført en god omgang og kjemper om medalje. Medalje og plass på seierspallen betyr at han har gjort jobben sin. Da er de som betaler lønna, sponsorene, også fornøyde. Andreas har likevel fått litt for mange fjerdeplasser. Akkurat det ergrer ham.

Andreas er en litt annerledes utøver enn mange det er naturlig å sammenligne ham med. Han er ikke lei om han blir slått av noen som kjører bedre enn ham selv. Det viktigste er å gjøre så godt han kan.

– Det er greit å bli slått når andre kjører bedre. Da må jeg bare øve.

Midt opp i alt dette er det noe annet som betyr enda mer for Andreas. Gud og familien.

 

Grenseløs oppdragelse
Twintip, som betyr at skiene har tupper i begge endene, er en typisk urban lifestylesport. Andreas har fartet verden rundt, enten for å konkurrere eller spille inn skifilmer. Hypen rundt konkurransene er stor. Utøverne er kjendiser. Oppmerksomheten er formidabel. Kontrasten er derfor tydelig når vi svinger bilen inn på tunet utenfor huset til Andreas, kona Elise og sønnen Syver på halvannet år. Stedet er Sudendalen i Hovet kommune. Huset er gammelt. Tømmeret solid. Andreas som har gått to år på tømrerlinje, står selv for oppussinga. Foreløpig er første etasje ferdig, nå venter andre.

Her har Andreas vokst opp. Her er han formet som menneske. Han sier selv han vokste opp uten oppdragelse. Mor og far har drevet Hermon høy-fjellssenter og Andreas og den seks år eldre broren Jon, har hatt en oppvekst med frie tøyler. Trampoline, ski og fiske på fjellet har vært viktige innslag i barndom og oppvekst.

– Barndommen var helt konge. Selv om foreldrene mine jobbet 24/7, så visste jeg hvor de var. Jeg kunne spørre når som helst om hva som helst. De var der. Selvsagt var gjestene viktige, men ikke viktigst. Jeg har ingen «bad feelings» for det. Jeg skulle gjerne hatt den barndommen om igjen. Mor var den snille, helst litt for snill. Hun gjorde alt for meg. Far var den solide, trygge. Han sprang jeg til om jeg hadde slått meg. Selv i dag tar jeg en tur til ham om jeg trenger det.

Andreas har aldri kjedet seg. Det var alltid noe å gjøre. Ymtet han en og annen gang frampå at han likevel gjorde det, var responsen fra en liksomonkel at «det hadde han bare godt av». Det var liten medlidenhet å spore.

– Heldigvis, sier Andreas.

Mor og far har bare sett sønnen delta i to konkurranser. Den ene gangen var han 15 år, den andre gangen var i fjor på Voss. Da var det VM.

– Jeg har ingen dårlige følelser for det og syter ikke. De har hatt mer enn nok å gjøre med hotellet. Jeg forstår dem veldig godt. For meg er det ikke viktig å vite at de synes jeg er god til å stå på ski.

Den seks år eldre broren Jon har spilt en viktig rolle for Andreas. Han har oppdratt ham, «du får ikke låne dataen min om du ikke rydder rommet», men også vært veldig sentral i arbeidet med å gjøre Andreas til den utøveren han etter hvert er blitt.

– Da jeg var 13-14 år introduserte Jon meg for twintip. Han laget bakker og hopp slik at jeg kunne trene. Etter hvert har han også filmet meg mye og selv utviklet seg til å bli en av landets beste skifotografer.

 

Twintip på beina og Jesus i hjertet
– Jeg vil gjerne snakke om troen, forsvare det jeg tror på, forkynne Jesus, sier Andreas Håtveit, et av Norges OL-håp i twintip. Foto: Kai-Otto Melau

Tryggere enn i trafikken

– Hva er gleden ved et godt hopp?

– Som ved alt annet, mestrings-følelsen. Å få det til.

– Hvordan er du selv til stede under selve hoppet? Tenker du noen ganger at dette er rått og fantastisk?

– Nei, da går det i svart. Jeg stenger alt annet ute og er bare fokusert.

– Så det er ingen eksistensiell opplevelse i dette? En erfaring av å være i pakt med naturen?

Andreas ler.

– Jeg hopper fordi det er artig. Det gir meg akkurat den samme følelsen som når jeg spiller beachvolleyball og får til en god serve.

– Når du klarer nye triks, hvordan oppleves det?

– Å, det er en deilig følelse.

Det er lett å tenke at dette må være farlig. Andreas kjenner seg trygg i lufta og synes at turene til Gardermoen i bil er farligere.

– Det er et faremoment ved det jeg holder på med, men du kan også ramle ned fra gardintrappa når du vasker overskapet på kjøkkenet.

Andreas bruker ofte ordet «mindset» for å beskrive sin egen mentale holdning i konkurranser.

– Mens andre tenker, «nå må jeg være rå», er jeg litt mer konservativ. Holdningen min er nok mer «nå må jeg ikke drite meg ut.»

– Mange synes du er heldig som får drive med akkurat det du vil?

– Ja, men du må trene fryktelig mye for å bli så god. Jeg står på ski over 300 døgn i året. Du må hele tiden være blant de beste. Tenk om du måtte være en av de seks beste kassadamene i verden for å jobbe på Rimi? Jeg er heldig, men det krever.

– Hva tenker du om å være et forbilde?

– Det er skummelt. Som person liker jeg best å være litt for meg selv. Jeg trives bedre med fluestanga langt inne på fjellet enn å skrive autografer i 20 minutter. Likevel tror jeg at Gud har plassert meg i dette for en grunn. Jeg vil være med å spre evangeliet om Jesus Kristus. Kan jeg gjøre det ved å være et forbilde for folk, gjør jeg gjerne det.

 

Hel ved

Det var først for tre-fire år siden Andreas ble opptatt hva kristen tro virkelig er. Han hadde vokst opp i en kristen familie, han var avholdsmann og så på seg selv som et moralsk menneske som gjorde godt.

– Jeg trodde jo på Gud, men mer som en moralsk kraft, en som var god å komme til når jeg trengte trøst, en som hadde skapt jorda. Men ikke noe mer. Jeg leste ikke i Bibelen og hang med ikke-kristne venner.

Andreas og Elise giftet seg i 2009 og flyttet inn i en av hyttene i Skibyen. Broren hjalp til med å få lagt inn parabol. De fikk inn kun en amerikansk kristen kanal med mange dårlige programmer, men det var et program Andreas beit seg merke i.

– Der snakket de ærlig om synd og fortapelse. Det vekket meg og jeg så min egen standard i forhold til Guds standard. Jeg skjønte at jeg hadde brutt de fleste av hans bud, og at jeg som en konsekvens av det, fortjente straff. Jeg var fortapt. Jeg forstod at jeg var en synder som egentlig fortjente helvetet. Først da ga også dette med Guds nåde gjennom Jesu død, mening, sier han.

– Jeg måtte velge. Skulle jeg la meg omvende og tro? Jeg sa ja, men var en liten stund redd. Ville det holde? Var det godt nok? Til slutt valgte jeg å stole 100 % på at Jesus døde for meg.

– Hvordan er det å være kristen i skimiljøet?

– I dette miljøet er det lite snakk om Gud. Det handler mest om meg og mitt. Den grove praten i skiheisen gjør meg lei, det er mye jeg ikke har lyst til å høre.

– Ønsker du å misjonere?

– Jeg er nok litt kylling, men jeg prøver jo. Jeg vil veldig gjerne snakke om troen, forsvare det jeg tror på, forkynne Jesus. Jeg føler jeg gjør det for lite. Ser vi på det med evighetsperspektiv: Det kan koste dem evigheten.

– Hva tenker du om framtiden?

– Å ære Gud er det store svaret. Men det er mange måter å gjøre det på. Jeg ønsker å bli en bedre ektemann og en bedre far. Det kan jeg blant annet være ved å grunne mer på Guds ord og bedre forstå det som står der.

– Framtiden?

Andreas ser opp mot Hermon høyfjellsenter. Det er lett å skjønne hva han tenker. Han sier det selv også:

– Senteret blir ganske sikkert arbeidsplassen i årene framover. Familieprosjektet fortsetter.

Han har også sitt eget lille hotellprosjekt like ved: Skibyen hvor kommende generasjoner skal kunne boltre seg både sommer og vinter.

Kanskje blir det også plass til en OL-medalje i et monter.

 

emil.skartveit(a)frelsesarmeen.no

 

Denne artikkelen står i Krigsropet nr 1-2 2014. Du finner flere smakebiter her. Bestill abonnement eller prøvenummer her. Krigsropets Facebook-side finner du her.