a123

Ufrivillig barnløshet – en eksistensiell krise

Kristne menigheter har ofte et stort fokus på barn som Guds gave. Samtidig sliter hvert sjette par med ufrivillig barnløshet.

Ufrivillig barnløshet – en eksistensiell krise
– Barnløshet er et sosialt og et psykologisk fenomen som berører både den enkeltes identitet, parforholdet og det sosiale livet, sier professor Anders Möller. Foto: Getty Images

Professor Anders Möller ved Ersta Sköndal högskola har jobbet med ufrivillig barnløshet siden 1970-tallet. Det startet da han jobbet som psykolog ved en kvinneklinikk og kom i kontakt med flere barnløse par.

– Jeg forsto at dette var en kamp. Mange reagerte sterkt på sin barnløshet, både med angst og depresjon. Barnløshet er et sosialt og et psykologisk fenomen som berører både den enkeltes identitet, parforholdet og det sosiale livet. Den utløser mange spørsmål av medisinsk, men også av eksistensiell art – uavhengig av om de barnløse er religiøse eller ikke. Hvorfor er vi i denne situasjonen? Vil Gud oss vondt?

 

En trussel mot samhørigheten

Ufrivillig barnløshet – en eksistensiell krise
– Barnløshet utløser mange spørsmål av medisinsk, men også av eksistensiell art – uavhengig av om de barnløse er religiøse eller ikke, sier Anders Möller, professor Foto: Nordic school of public health

Av alle par som prøver å bli gravide, lykkes omtrent åtti prosent i løpet av ett år. De resterende prosentene, hvert sjette par, opplever det som kalles ufrivillig barnløshet eller infertilitet. Ufrivillig barnløshet er for mange en midlertidig tilstand ettersom fortsatt prøving og eventuelt behandling gjør at mange til slutt oppnår drømmen om å få ønskebarnet. En liten andel opplever barnløsheten som vedvarende. Hvor mange er vanskelig å måle, men forskning gir en pekepinn om at mellom to og fire prosent av kvinner som har prøvd å få barn, ikke har lykkes. Etter tre prøverørsforsøk har knapt halvparten fått barn.

Da Anders Möller på 70-tallet prøvde å finne veiledning i litteraturen for å hjelpe disse parene, fant han stort sett forskning av dårlig kvalitet. Han startet derfor på sin egen doktoravhandling hvor han så på psykiske aspekter ved ufrivillig barnløshet. Etter det har han jobbet med tusenvis av barnløse par og fått bekreftet det han fant, nemlig tre motsetningspar som er dekkende for hvordan situasjonen til ufrivillig barnløse oppleves. Det første motsetningsparet handler om samhørighet og oppgitthet.

– Alle har en streben etter samhørighet, vi vil høre sammen. Med hverandre, vår partner, med det barnet vi ønsker oss, med andre kvinner og menn, med Gud. Nesten alle barnløse par opplever at de er alene i verden med sitt problem, og det gir en sterk følelse av oppgitthet. «Alle andre» har jo barn, det er et område i livet som er veldig ladet og som det knyttes store forventninger til, sier Möller.

Resultatet kan bli en følelse av mislykkethet. Den barnløse kan føle seg lite attraktiv, se ned på seg selv og få angst, depresjon og selvforakt. Hvorfor kan ikke jeg det andre kvinner kan, bli gravid, beholde og føde et barn? Hvorfor kan ikke jeg gjøre min kvinne gravid?

– Mange føler at de ikke lever opp til kravene. Samhørigheten med partneren trues også fordi et barn oppleves som en manifestasjon av denne samhørigheten. Andres barneselskaper og barnedåper kan gjøre vondt langt inn i sjelen, sier Möller.

 

På jakt etter mening

Det andre motsetningsparet Möller fant i sin doktoravhandling, er meningsfullhet og meningsløshet. Vi er opptatt av meningen med livet, og mange definerer nettopp denne meningen med å få barn. Mening handler om at ting er forståelig, og for den barnløse er alle «hvorfor» en måte å finne mening på, fra den instrumentelle – hva er galt med kroppen min? – til den eksistensielle, er det vi eller høyere makter som bestemmer? Som religiøs med infertilitetsproblem kan man fundere i termene «hva mener Gud med dette?» Motsetningen til meningsfullhet er meningsløshet.

– Mennesket klarer ikke et eksistensielt vakuum. Vi har behov for å vite hva som er årsak og virkning. Leter vi uten å finne svar gir det grobunn for angst, vi blir redde for noe uten helt å vite hva. Mange beskriver angsten som et stort sort hull, sier Möller.

– Er det å ha en kristen tro en belastning for ufrivillig barnløse?

– Det kan være både-og. Jeg har møtt flere som har opplevd troen som en trygghet, som noe underliggende som bærer. Men jeg har også møtt dem som ikke lenger orker å gå i kirken, sier Möller.

Stort fokus på barne-og familiearbeid og smårollinger som løftes frem foran menigheten og omtales som Guds gave, kan bli en stor belastning.

– Det blir fort ekskluderende og øker følelsen hos den barnløse av ikke å duge. De barnløse kan kjenne på at de ikke engang duger til å ta imot Guds gave. Menigheter håndterer dette ulikt, men det er ofte et stort fokus på at vi skal få barn, mener Möller.

 

Barnløshet krever arbeid

Vi har alle et behov for å definere oss selv i positive termer, for å tenke at jeg er noe, jeg kan noe og jeg vil noe, jeg er en som har en fremtid. Det tredje motsetningsparet Möller fant, er spenningen mellom et positivt selvbilde og selvfornektelse.

– En risiko er at vi definerer oss som noe vi ikke er. Å definere seg som barnløs, altså å bli «den som ikke kan få barn», gir et negativt selvbilde som igjen gir grobunn for selvforakt. Mange forteller at de føler seg helt verdiløse, at de ikke kan noe, er uattraktive og stygge. I ytterste konsekvens kan dette føre til misbruk og i ekstreme tilfeller til selvmordstanker, sier Möller.

Han mener derfor at alle gode krefter er viktige for å bygge opp. Familie og venner kan være en støtte ved å vise at de som står i en vanskelig situasjon er gode nok som de er.

– Det er ikke lett å endre andres tanker, men pårørende kan være en støtte ved å fremheve den barnløses skjønnhet og talenheter, oppfordrer psykologen.

Som barnløs må man selv jobbe med samhørighet, meningsfullhet og selvbilde. Det kan være viktig å finne en god samtalepartner – helst uten ferdige svar.

– Den barnløse trenger ikke å høre at «Gud har sine veier.» De trenger ikke forklaringer. Det de trenger er å få snakke om sin uro.

– Kan man få et godt liv som ufrivillig barnløs?

– Ja, men det krever et arbeid. For ikke å bli bitter er det viktig å komme bort fra identiteten som barnløs. Det vil stadig komme påminnelser i løpet av livet, som når venner får barn og senere barnebarn. Man må redefinere hva livet bygger på.

 

Test for parforholdet

Ufrivillig barnløshet – en eksistensiell krise
Det kan se ut som om det å bli mamma er viktigere for kvinnerollen enn det å bli pappa er for mannsrollen, sier Möller. Foto: Knape/Getty Images

Det er ingen hemmelighet at menn og kvinner håndterer ufrivillig barnløshet ulikt. Möller opplever at kvinner tar til seg barnløsheten på en mer dramatisk måte enn menn.

– Det kan se ut som om det å bli mamma er viktigere for kvinnerollen enn det å bli pappa er for mannsrollen. Kvinners reaksjoner er lettere å lese fordi de er mer desperate, åpne og lei seg. De har et mer eksplisitt språk og prater om problemet – gjerne om og om igjen. Men vi skal ikke glemme at også menn lider, men de viser det på en annen måte. Kanskje blir de mer irritert i trafikken eller går seg en lang tur, sier Möller.

For menn har to problemer. Det første er at han ikke får barn, det andre er at hans partner er lei seg. Det første problemet forsøker han å løse ved at de oppsøker lege, det andre ved å ta fokuset bort fra det som er vanskelig. Han kan finne på hyggelige ting for å avlede kvinnen fra å snakke om sorgen.

– Mens mannen reagerer med taus omsorg, tolker hun det ofte som om han ikke bryr seg eller er interessert. Det finnes åpenbart grunn for misforståelser, sier Möller.

På tross av vanskeligheter er det likevel ikke vanligere med samlivsbrudd hos par som er ufrivillig barnløse.

– Det blir mer press og stress relasjonsmessig, også seksuelt, men om paret klarer å jobbe mot samme mål, opplever de å komme nærmere hverandre, erfarer Möller.

Den gruppen han i sin forskning og praksis har funnet som har det vanskeligst, er kvinner hvor mannen har barn fra tidligere forhold. I tillegg til at hun selv ønsker å få barn, ønsker hun å gi barn til sin mann.

– En annen kvinne har lyktes med det tidligere, noe hun konfronteres med hver gang barnet kommer. Det må hun takle i tillegg til utfordringene som ligger i å danne en stefamilie.

Følelsen av at barnløsheten er hennes feil, øker, sier Möller.

Han har også erfart at andre slektninger fordeler skyld ved å si at «i vår familie får vi barn.»

– Men det er viktig å huske at det er paret sammen som er pasienter. Å få barn handler om et intrikat samspill mellom kjønnsceller, og det kan være at kvinnen kunne fått barn med en annen mann, påpeker han.

 

Hvor langt skal vi gå?

Hvor langt skal vi strekke oss for å få barn, økonomisk, etisk og relasjonelt? I en tid med mange muligheter medisinsk sett, råder psykologen par til å gjøre seg opp en mening før de eventuelt går inn i en behandlingsprosess, gjerne ved hjelp av god veiledning.

– Det ligger en enorm kraft i reproduksjonen, den er livsnødvendig biologisk sett. Om alle bestemmer seg for ikke å få flere barn, vil alt være slutt om 60 år. Rent personlig handler det å få barn mye om å ha noen som er nær oss, som vi deler en betingelsesløs kjærlighet med, uten krav. Det handler om å ha noen å høre sammen med, sier Möller.

Denne lengselen gjør at det kan være vanskelig å sette grenser i løpet av en behandlingsprosess. Han mener sykehusene behandler barnløshet veldig instrumentelt og ikke er flinke nok til å ta hensyn til hvilken livskrise barnløshet er.

– Det er lett å la seg drive med i systemet. Det kan være en utfordring for paret å vite når de skal stoppe eller hvor mange prøverørsforsøk de klarer. Det er viktig at paret får hjelp slik at de klarer å sette foten ned og ikke la sykehuset, eller for den saks skyld venner eller kirken, bestemme hva slags og hvor mye hjelp de skal få, mener Möller.

I Norge får vi noe hjelp til å sette grenser ved at vi fremdeles har en av verdens strengeste bioteknologilover. I Norge er verken eggdonasjon eller surrogati lov, og enslige får ikke tilbud om assistert befruktning. Enkelte benytter seg likevel av slike tilbud i utlandet.

– IVF eller prøverørsbefruktning er ikke lenger så mye omdiskutert, selv om enkelte mener vi leker Gud med å tilby slik behandling. Jeg ser på det som en kommunikasjonshjelp. Om kvinnen har sammenvokste eggledere eller mannen dårlig sædkvalitet, er det en måte å hjelpe egg og spermier til å møtes, sier Möller.

Etter å ha jobbet på feltet i flere år, er han noe mer skeptisk til donasjon og ikke minst surrogati.

– Donasjon kan være en god hjelp for mange, men den etiske utfordringen er hva og når man skal fortelle noe til barnet. Surrogati mener jeg er usmakelig. Selv om det gode argumentet er at vi hjelper familier i India ut av fattigdom, tror jeg ikke en surrogatmor kan bære frem et barn uten å bli merket både fysisk, sosialt og åndelig. Vi må være forsiktige slik at vi ikke avhumaniserer reproduksjonen. Kanskje flere kan vurdere adopsjon? Jeg har snakket med mange par som angrer på at de ikke satset på det tidligere i prosessen, sier Möller.

– Blir de som har vært ufrivillig barnløse annerledes foreldre?

– De har en økt risiko for å være mer urolige i svangerskapet og overbeskytte barnet når det kommer. Men det er flere pluss enn minus. Barna utvikler seg like bra som andre barn. Dette er foreldre som har ventet lenge og relasjonen til barnet blir god, ofte bedre enn hos andre.

torill.helene.landaasen(a)frelsesarmeen.no

Dette er første artikkel i hovedsaken i Krigsropet nr 38, 2013. Den andre artikkelen, som omhandler foreningen Ønskebarn og deres råd til ufrivillige barnløse og mennesker rundt dem, finner du i magasinet.