a123

Venner med fienden

Venner med fienden

Redaktør Harald Stanghelle ser et underlig paradoks i medie-Norge. Frelsesarmeen og norske journalister er venner.

Som politisk redaktør i Aftenposten er Harald Stanghelle vant til å granske enhver organisasjon med kritisk blikk. Hva tenker han om Frelsesarmeen?
– Når jeg skal beskrive Frelsesarmeen med medieblikk, kommer jeg ikke utenom mitt personlige blikk, sier han, og forteller om en rekke enkeltstående møter som har gjort Frelsesarmeen til en del av hans liv, slik Frelsesarmeen er en del av manges liv, også de som ikke har et nært forhold til budskapet.
– Jeg vokste opp i en bygd på Vestlandet der det sosiale livet skjedde på skolebygget, der de store begivenhetene i året var da det kom en predikant på besøk. Men den største begivenheten var fjerde dag jul, for da kom Frelsesarmeen, sier Stanghelle, og kaller det et eventyr.
– De hadde med seg kjøpekake, litt tørre, men dog. De hadde vel fått gratis det som ikke ble solgt før jul på bakeriet på Voss – men det var helt fantastisk.
Det var noe med musikken. Det var noe med uniformen. Det var noe med gleden, blandingen av det eksotiske og det trygge – og det var det gjenkjennelige budskapet.

Venner med fienden
Harald Stanghelle er politisk redaktør i Aftenposten. Foto: Kjell-Richard Landaasen

En daglig påminnelse
Budskapet kom igjen, i tiår etter tiår. Broren skrev bok om den pensjonerte kommandøren Anna Hannevik. Datteren sang i koret når julegrana ble tent på Universitetsplassen.
– Jeg var vel mer opptatt av datteren min enn av budskapet, men det er rart hva man får med seg når man står der og hutrer. Nå ser jeg daglig innsamlingsboksene fra Fretex og Frelsesarmeens logo, en påminnelse om egen overflod i et samfunn med sine skyggesider.
Det slo inn da han var sjefredaktør i Dagbladet.
– To entusiastiske medarbeidere dukket opp på kontoret og lurte på om vi ikke kunne sette i gang en tradisjon med julekonserter på Egertorvet. De hadde allerede snakket med en rad kjente artister, og ingen sa nei. De to hadde ikke noe med Frelsesarmeen å gjøre, men kom til sjefredaktøren i en erklært ikkekristen avis, som tok avstand fra all lefling med det guddommelige i samfunnsrommet. Skulle vi stå for innsamlingen til Frelsesarmeen?
Resten er historie. År etter år stilte artist etter artist gratis for en god sak. Selv om artister har fått kritikk for å ville sole seg i glansen av Frelsesarmeen, og Dagbladet avviklet samarbeidet for noen år siden, har tradisjonen fortsatt. Artister stiller opp og gjør Frelsesarmeen synlig.
– Det ble et underlig ja, og jeg har aldri angret på det, sier Stanghelle.

Rampen og gullungen
Med sin personlige historie som bakteppe, og med eventuelle spørsmål om habilitet satt til side, lanserer Stanghelle et merkverdig paradoks.
– Frelsesarmeen og norske journalister er venner. Vi har som dyd å være venneløse, dyrker det sekulære og det antiautoritære og søker konflikt. Det gjør vi ikke med Frelsesarmeen.
Stanghelle kaller det et under og peker på tre sentrale faktorer: Omdømme, troverdighet og tradisjon.
– Ingen trekker Frelsesarmeens gode intensjon og gode vilje i tvil, selv om vi av og til synes dere er litt pussige. Det er rart, for vi i media er alltid i angrepsposisjon og spør hva som er den egentlige hensikten, den egentlige drivkraften bak ord og erklæringer. Og vi kommer ofte til en helt annen forklaring enn de som bruker ordene, forsikrer han.
Stanghelle mener at mediene tror på Frelsesarmeen, selv om det er en naturstridig tro.
– Dere står i en lang, ubrutt tradisjon med dype røtter i samfunnet rundt dere. Frelsesarmeen i 2013 opererer ikke i vakuum, like lite som for 125 år siden. Gjennom tiår på tiår har dere svart på sosiale utfordringer før de ble en del av det politiske bildet. Og det skjedde uten flomlys, uten en strategi om å sole seg i de gode gjerningene, påpeker han.
Dét er nøkkelen til en troverdighet som aldri ble vedtatt på et styrerom, men vokste fram gjennom handlinger og budskap.
– Utfordringene tar aldri slutt. Det kommer nye grupper – og Frelsesarmeen er der.

Varsku: regjeringsskifte
Men bare ros gir lite å bryne seg på. Stanghelle hadde tre utfordringer for framtiden.
– Dere er godt likt og høyt verdsatt, men vi aner at det er den grånende garde som går mest i takt. Nettopp fordi tradisjonen er så sterk, kan den være en hemsko for utviklingen. Er dere en organisasjon med eventyrlig stor tillit
– og synkende oppslutning?
Den andre utfordringen er politisk. 2013 er valgår, og høstens resultat kan bli skjebnesvangert både for Frelses-armeen og dens brukere.
– Hva gjør den voksende private omsorgsindustrien med forutsigbarheten som dere trenger? Min undring, som burde være deres uro, er hva et regjeringsskifte vil gjøre med dette.
En stadig større del av omsorgen er privat, og dermed mer utsatt for konkurranse og nedskjæring. Dette er et problem Armeen kjenner på kroppen. De siste årene har flere velfungerende institusjoner blitt lagt ned fordi det ikke ville vært forsvarlig å drive dem på så små budsjetter.

Tydelig trygghet
Stanghelles tredje utfordring handler om tydelighet.
– Aner egentlig vi i media hva dere står for? I 2005 ble mange overrasket over diskusjonen rundt homofile, eller for den saks skyld samboerpar, som valgte offisersyrket. Noen oppdaget plutselig at dere har en konservativ kristendomsforståelse, og mange som ikke kjente dere ble overrasket over at Frelsesarmeen var noe annet enn grenseløs toleranse overfor absolutt alt.
Stanghelle mener dette er et paradoks, fordi det tydeliggjorde spenningen mellom det sosiale og det evangeliske engasjementet.
– Det ville forundre meg om ikke dette også er et spenningsforhold som blir diskutert innad i Frelsesarmeen. Vi som samfunn og dere som Frelsesarmé kan leve godt med spenning, men da må den erkjennes. Det må være en ærlig selvinnsikt, som gjør at spenningen ikke river fra hverandre, men utgjør en helhet.
Stanghelle avslutter med en observasjon.
– I november 2005 opplevde Armeen tidenes mediepress. I oktober 2006 fikk dere omdømmeprisen. Delvis fordi publikum har kort hukommelse, men enda mer sentralt: Har du tillit i bunnen, blir du også tilgitt av dine meningsmotstandere. Er du trygg på hvem du er, så lever du godt med dette.

krlandaasen(a)frelsesarmeen.no

Denne artikkelen er basert på foredraget «Frelsesarmeen, sett med medieblikk» som Harald Stanghelle holdt på leder-seminaret under Frelsesarmeens 125-års- jubileum i januar. Artikkelen er hentet fra Krigsropet nr 10 2013.