a123

Verdensbonden

Kisilu Musya dyrker frukt og grønnsaker på landsbygda i Kenya. Det han produserer aller mest av, er mennesker som er villige til å snu klimaproblemene.

Verdensbonden
– Alt på jorda ble skapt til vår fordel, men vi må ta vare på det, sier Kisilu Musya. Han jobber for å få bukt med klimaproblemene, for de kommende generasjoners skyld. Foto: Silje Eide

Engasjementet hans har tatt ham verden rundt gjennom dokumentarfilmen «Thank you for the rain». Kisilu har talt under Klimatoppmøtet i Paris, Arendalsuka og på businesskonferansen TED. Han har stått i fronten for å få bøndene i lokalsamfunn til å plante trær og å dyrke tørkeresistente vekster. Samtidig prøver han å få mennesker verden over til å innse at klimaendringene også påvirker dem.

For seks år siden ble den norske dokumentarfilmskaperen Julia Dahr kjent med Kisilu og familien hans på landsbygda i Kenya. Da hun spurte om å få lage film om ham og hverdagen som bonde i et tørkerammet område, sa han ja på én betingelse: Han ville ha et eget kamera til å lage videodagbok i tillegg.

Familien ventet og ventet på at regnet skulle komme, slik at frøene i jorda skulle få mulighet til å gro. Da regnet først kom, og barna begynte å hoppe av glede over dråpene på den knusktørre jorda, blåste det etter hvert opp til storm og striregn. Familien og filmskaperne flyktet inn i et av husene. Blikktaket på soveromshuset deres ble revet vekk av stormen.

I videodagboken dagen etter, sier Kisilu: «Det er enda en god morgen. Ingen er syke, ingen har blitt skadet. Men vi har sovet dårlig. Mer enn 30 hus har mistet taket sitt, andre har kollapset helt. Dette er veldig skremmende!»

«Takk for regnet, men regnet betyr at vi går fra regnproblemet til husproblemet. Jeg står uten noe hus.» Med hjelp fra andre, får han slått opp nytt tak på huset. I dagene, ukene og årene som følger, går han stadig nye steg for å påvirke klimaet. Lokalt og internasjonalt.

 

Ikke vente på endring

Den prisvinnende filmen har blitt vist over 130 ganger på fem kontinenter, blant annet i Norge, Kenya, Danmark, Skottland, Tyskland, Belgia, Sveits, Spania og Kosovo. I kinosaler, på biblioteker, skoler, i kirker og andre steder der folk samles. Da Kisilu arrangerte en lokal visning hjemme i Mutomo, fulgte tusen personer interessert med.

– Filmen inkluderer alle. Det er en øyeåpner som får folk til å tenke annerledes. Den forteller hvor det går galt og hva vi kan gjøre for å bekjempe klimaendringene sammen, sier 47 år gamle Kisilu når vi treffer ham i Oslo i forbindelse med norgesturné og Arendalsuka.

De fleste lederne i Kenya som har sett filmen, har satt pris på den, og flere har bedt om å få visninger i sine områder.

– De ser at den er et nyttig redskap for å mobilisere folk og gjøre dem nysgjerrige på hva de kan gjøre.

Kisilu mener at det er viktig at grasrota involverer seg. Alle må bekjempe klimaendringene, det er hovedbudskapet hans.

– Alle kan gjøre en forandring. Du må akseptere at du kan! Mange tenker at det bare er politikerne som kan gjøre noe, men de er kun en liten del av verdens befolkning. Hvordan kan flesteparten bare sitte og forvente at en liten andel skal forandre verden? Vi er mange! Vi må starte med oss selv, og uttrykke våre behov, så kan myndighet-

ene hjelpe oss.

Det er ifølge Kisilu ikke først og fremst oss selv vi bør tenke på når vi prøver å snu den negative utviklingen, men de framtidige generasjonene.

– Vi må tenke hundre år framover. Våre sønner og døtre og deres barn

lever da. Hvis ikke vi gjør noe nå, så lever ikke menneskene om hundre år. Men om plantene er der, lever vi. Vi må tenke videre. Utover våre egne liv. Det må vi. Forstår du hva jeg mener?

 

Verdensbonden
Kortreist mat: det dyrkes flere tonn grønnsaker på Losæter, størsteparten av disse spises av gjestene på gården. Foto: Silje Eide

Ekstremdyrking

Kisilu sitter under pergolaen på Losæter i Oslo, der en bybonde og Norges bondelag dyrker flere tonn økologisk mat sammen med frivillige organisasjoner, barnehager og privatpersoner. Bak Operaen, rett ved E6 og toglinjene, stortrives jordskokk, rødbeter, poteter, tomater, gresskar og bladbete. Hønene tripper rundt i hønsegården, biene drikker nektar av kornblomstene.

– Det er utrolig hvor mye man kan dyrke på liten plass, sier Kisilu imponert når han forteller om pallekarmene han nettopp så på den private delen av Losæter.

– Bare man har nok vann, så kan man få stor avling.

Hjemme dyrker Kisilu papaya, mango, mais, kassava, søtpotet og ulike bønner. Bønnene dyrker han for å selge dem, det andre høster han hovedsakelig til familien. På grunn av tørkefaren, har han satset på vekster som tåler

tørkeperioder på opptil to uker, til tross for at det er midt i regntiden. Likevel kan han ikke forsikre seg mot den andre delen av skalaen. Som da det plutselig kom flom for et par år tilbake, og han mistet hele papaya- og mais-avlingene i vannmassene.

– Det var annerledes å dyrke jorda da foreldrene mine startet. De plantet og høstet. Det eneste de måtte gjøre, var å fjerne ugress innimellom.

Selv om regnet skulle svikte, ligger han ikke våken om natta og lurer på hvordan han skal fø familien sin. I tillegg til å dyrke mat, driver Kisilu og de andre bøndene i landsbyen med andre virksomheter. De holder kyllinger og geiter, noen har bier. I tillegg driver noen taxi-virksomhet, det prøvde også Kisilu en periode. På den måten har de noe å falle tilbake på hvis en virksomhet skulle feile. Når Kisilu er på reise med filmteamet, får han kompensasjon for tiden han ikke får jobbet hjemme. Nok en måte å spe på husholdningen.

– Vi har gruppemøter der vi deler kunnskap med hverandre og diskuterer hva slags nye metoder vi kan bruke for å overleve. Vi må forske oss fram til hva vi kan gjøre.

For å flytte til byen, det kommer ikke på tale. Det har Kisilu prøvd før.

– Vi har nok land i vårt område. Hvis vi flytter eier jeg ingenting, og et liv uten land er vanskelig. Vi må gjøre området vi bor i levelig igjen.

 

Klimapastoren Kisilu

Kisilu er pastor i en lokal kirke, men han reiser også rundt til andre menigheter og skoler og underviser.

– Overalt hvor jeg kommer, holder jeg appeller. Alle kommer for å lære noe nytt. Det handler om livene deres. Jeg tar også opp temaet i begravelser, for selv om vi sørger, er det ikke noe i veien for å snakke om framtiden. Jeg prøver å involvere alle i kampen mot klimaendringene.

Problemene startet på besteforeldre-generasjonens tid. De fjernet mange trær, avskogingen skapte problemer over tid.

– De visste ikke bedre. De ville holde livet gående. Jeg legger ikke skylden på dem. Men jeg legger skylden på de som jobber imot det som skjer nå, for nå har vi kunnskap og vet at praksisen ødelegger skaperverket. Jeg tror vi fortsatt kommuniserer? smiler Kisilu under hatten selv om han mener det dønn alvorlig.   

Kisilu kommer inn på skapelsesberetningen og fortellingens refreng:

– Uansett hva Gud skapte, så han at det var godt. Gud ville at det skulle forbli slik det var. Med trær, planter, insekter, dyr, alt! Så skapte han mennesket for å ta vare på det. Alt ble skapt til vår fordel, sier han.

– Kanskje vi ikke hadde trengt å prate om klimaendringer, hvis alt fortsatt var slik Gud ønsket det. Men på grunn av menneskelig innblanding har det forandret seg. Vi kristne må være i fronten for å gjøre det som skal til for å snu utviklingen.

 

Verdensbonden
Kisilu møtte bybonde Andreas Capjon og Elise Standal Moen, fra Spire, Utviklingsfondets ungdomsorganisasjon, på Losæter. Foto: Silje Eide

Jord under neglene

En mann med stråhatt på hodet svinger inn på tunet.

– Hei Kisilu, jeg er Andreas. Det er jeg som driver dette stedet. Har du lyst på lunsj? spør bybonde Andreas Capjon.

Mens bordet dekkes, står de to bøndene ved benken foran staudebedet og utveksler erfaringer. Begge med et bein på benken og armen over kneet.

– Når er det regntid i Kenya, igjen? innleder Andreas, som blant annet har jobbet i flyktningleir i Burundi og Kongo for Flyktninghjelpen.

Bybonden lurer på hvordan klimabonden får med seg andre på laget.

– Når du har et problem, er det beste du kan gjøre å konsultere andre bønder. Før ropte jeg ut om hjelp fra dem, nå er det de som kommer til meg og vil ha hjelp, sier Kisilu.

– For eksempel har vi hatt problemer med at husdyra dør på grunn av tørken, men da vi startet å dyrke gress spesielt for dem, gikk det bedre. Da ville de andre bøndene gjerne diskutere andre tiltak også.

Nå er de 30 personer i hovedgruppa. Når et prosjekt lykkes, blir det fest.

– Vi feirer det vi har fått til, og inviterer politikerne til å være med. De lærer av oss. Hvis vi drar til kontorene deres og begynner å prate, så forstår de ikke hva vi prøver å formidle, sier

Kisilu.

Den urbane gården Losæter ble åpnet på Sørenga i Oslo i 2016. De fire målene er stappfulle av frodige vekster, hensikten er ikke bare å dyrke kortreist mat.

– Hvis folk setter et frø i jorda og gjør alt det harde arbeidet som skal til for at frøet skal bære frukt, så blir du minnet på det mest grunnleggende i naturen. Hvis du dyrker noe, om det så bare er litt, så minner det deg om at vi må ta vare på jorda, sier Andreas.

– Gjennom å få jord under neglene tror jeg folk blir minnet på det ansvaret hver dag. Forhåpentligvis tar de dette med seg inn i andre områder i livet også, hvor de for eksempel er administrerende direktør for et firma som forurenser. Her i byen er det lett å glemme hvordan ting egentlig fungerer.

Både Kisilu og Andreas må videre, nye møter om jorda ligger foran dem.

– Det er en god kamp du kjemper, Kisilu. Jeg håper du fortsetter med å spre ordet. Og det er jeg sikker på at du kommer til! sier Andreas.

Før han løper til neste avtale, smetter han inn tusen takk på swahili.

– Asante sana!

 

heidi.goodreid@frelsesarmeen.no