a123

Ydmyk angriper

Hver gang Ernest Asante scorer, går han ned på kne og rekker pekefingrene i været. Han gir all ære til Gud. Norges raskeste på fotballbanen skryter ikke.

Ydmyk angriper
– Talentet mitt er en gave fra Gud, sier en lavmælt Ernest Asante. Foto: Marit Dehli

Han har snudd analytikernes forhåndsskepsis til Stabæk. Sammen med lagkameratene har Asante bragt Bærumsklubben opp til bronsemedalje i eliteserien. Men ghaneseren holder lav profil, til tross for at han i fjor også var Starts toppscorer. Om han lager drama på den grønne matta, er han mer beskjeden privat. Det ligger ikke for den lynraske vingen å hylle egne prestasjoner.
– Talentet mitt er en gave fra Gud, sier en lavmælt 27-åring.
«Asante takker noen høyere opp i systemet», skriver VG.
– Jeg ber om å få en ydmyk ånd, forteller angrepsspilleren.
Den spinkle ghaneseren på 1,70 blir beskrevet som ekstremt rask og best på høyre flanke. Hard jobbing ligger bak. Tolv år gammel begynte han på en fotballskole sju timers kjøretur hjemmefra. Men det var ikke helt enkelt å få foreldrenes samtykke. Da faren fikk vite at opptaksprøvene til skolen skulle foregå midt i kirketiden, var svaret blankt nei. Hans sønn skulle på gudstjenesten i kirken.
– Men de kunne ikke stoppe meg. Jeg ville dra dit. Lederne for skolen dro hjem til faren min og sa at dette var en stor sjanse for meg. Faren min brukte noen minutter på å bestemme seg, så var svaret ja. Etterpå ba han for meg og sa: OK, du kan reise! Skolelederne hadde allerede oppdaget den unge dribleren.
De hadde sendt sine folk ut og observert byens gutter i aksjon med fotballen. Så ble Ernest nummer én av de 500 som konkurrerte. Bare han og en annen gutt fikk reise til fotballakademiet. Siden har Asante hatt foreldrenes fulle støtte. Men han innrømmer at det var tøft for en ung gutt å gi slipp på tryggheten hjemme.
– Jeg hadde alltid hjemlengsel. Det var ikke lett, men foreldrene mine oppmuntret meg til å bli hver gang vi snakket på telefonen. De så at dette var en mulighet for meg hvis jeg virkelig ønsket å spille fotball.
Og det ville han, til tross for at han bare kunne reise hjem én gang i halvåret.
– Jeg måtte innstille meg på å være der og fokusere på fotballen. Jeg innså at ingenting kom til å forandre seg så lenge jeg var der. Det ville ikke hjulpet meg å gråte, så jeg måtte bare fortsette å spille. Det er grunnen til at jeg er her, sier toppscoreren på Stabæk.

En tro som ikke rokkes
– Jeg føler også at Gud ga meg motet til å holde ut. Familien min sa alltid til meg at Gud tok vare på meg. Han ble som en far for meg. Jeg husker ikke når hjemlengselen ble borte, den bare forsvant. Men jeg ble nok voksen veldig tidlig. Jeg lærte meg å tenke fort, ta avgjørelser raskt og planlegge dagen min. Jeg ville ha tid til å be og lese Bibelen. Det er veldig viktig for meg, for i mitt yrke er det mange opp- og nedturer. Da trenger du noen som kan oppmuntre deg. Når jeg ikke har familien her, må jeg komme nærmere Guds ord. Jeg bruker også tid på å lytte til forkynnelse på nettet, sier Asante, og siterer bibelvers like lett som når han snakker om fintene under siste kamp.
– Har du alltid vært så dedikert?
– Ja. Troen min er viktigst. Jeg setter den over fotballen.
Han synes ikke det er en hard prioritering.
– Nei, det er bare hardt når jeg er trøtt og prøver å lese i Bibelen. Men da kan jeg heller sette meg ned og lytte, for eksempel høre på prekener. Å lese i Bibelen gir meg mer tro. Troen kommer av å høre Guds ord. Det motiverer meg og leder meg til å gå den rette veien. Vi er ikke perfekte noen av oss, og når noe er vanskelig, trenger vi å be om nåde.
Et vers fra Salme 27 har dukket opp i ham flere ganger: «Om far og mor forlater meg, vil Herren ta imot meg».
– Gud er livet mitt, han er alt for meg. Han er vårt håp, og det er han som hjelper oss til å leve. Vi er hans barn, og han vil aldri forlate oss. Derfor er jeg heller aldri lei meg over at moren og faren min er langt borte.
Men det er tøft å være på andre siden av kloden hvis de ikke har det bra hjemme i Ghana. Denne morgenen har han fått en tung beskjed.
– Pastoren vår døde plutselig i morges, han var tidlig i 40-årene. Moren min fortalte at hun hadde kjent seg dårlig i går og bedt ham komme og be for henne. Det gjorde han, dro hjem, og så… Det er veldig trist. Jeg var svært knyttet til ham.
Akkurat nå er det hardt å være her. Han blir stille, øynene blir blanke og han ser lenge ut av vinduet.
– Jeg får heller konsentrere meg om det som er levende. Det er ikke noe som kan rokke troen. Jeg kan kjenne at det river litt, men det er ikke noe som kan ødelegge den. Jesus vet hvordan det er når vi er knust. Han har vært der. Han ble menneske, så han vet hvordan det er for oss når vi kjenner smerte. Jesus sa at det ikke ville bli lett, men har jeg en tung dag, leser jeg bibelvers som hjelper meg, ord om alt det gode Gud sier om oss.

Løfte opp andre
Det er åtte år siden Asante forlot Ghana. Da hadde han vært ni år på fotballskolen, og hatt mye spilletid i Nederland. Der ble flere imponert over prestasjonene, og Asante fikk tilbud fra KSK Beveren i Belgia. 19-åringen hadde nådd sitt mål, å komme til Europa. Så hentet Start høyrevingen til Norge.
– Hvorfor priser du Gud når du scorer?
– Jeg ønsker å vise andre hvor hjelpen min kommer fra, sier han og siterer salme 12, vers 2: «Min hjelp kommer fra Herren, himmelens og jordens skaper.»
Responsen rundt ham er bare positiv. Asante ser at andre spillere også bøyer kne og strekker armene i været.
– Selv folk som ikke tror på Gud, føler at de kan gjøre det. Kanskje vil de en dag forstå den bakenforliggende grunnen til at jeg gjør det, og de vil følge etter.
Han har et sterkt ønske om at flere får del i troen på en god Gud, men han presser ikke noe på andre. «Ikke ved makt», skriver Asante på Facebook og Instagram. Flere liker det, og kopierer ordene som er hentet fra Sakarja 4,6: «Ikke ved makt og ikke ved kraft, men ved min Ånd, sier Herren over hærskarene ».
– Av og til har jeg bare lyst til å slette hele Facebook-siden min, men jeg gjør det ikke hvis jeg kan oppmuntre noen. Det jeg har lært, ønsker jeg å gi videre.

Ydmyk angriper
– Det er ikke noe som kan rokke troen. Jeg kan kjenne at det river litt, men det er ikke noe som kan ødelegge den, sier Stabæk-spiller Ernest Asante, Foto: Marit Dehli


Mange takker ham for det han skriver, og fotballkolleger sender likes. For Asante er aldri i angrepsposisjon på nettet.
– Hvis noen kjenner seg nedfor, så kan kanskje det de leser, løfte dem opp. Jeg ønsker ikke å dømme noen. Folk avslører deg hvis du hykler. Jeg deler bare det som bygger oss opp, ikke noe som kan skade folk.
– Har du alltid vært en oppmuntrer?
– Ja, siden jeg var ganske ung. Noen ganger forstår jeg ikke hvorfor folk ikke kan tro, men de har det ikke med seg fra barndommen. Det er lettere når du er vokst opp i en kristen familie som meg, så jeg fordømmer ingen. Ghana er hovedsakelig et kristent land.
Ifølge tall fra 2010 er 71,2 prosent kristne, mens det er 17,6 prosent muslimer i tillegg til andre religioner. Asante forteller om et land med kirker over alt, men også at mange bare er kristne i navnet og ikke praktiserer sin tro. Han takker Gud for at han har bevart ham.

Som en far for meg
– Jeg kan bare ikke gi slipp på ham. Noen ganger er du i en situasjon der du bare vil skrike og gråte, og ingen hører deg. Men Gud hører deg. Hvis det er noe som opptar meg, går jeg rett til Gud og snakker med ham om det. Han er som en far for meg, og vil gi meg svar i rett tid.
Asante har lagt fotballkarrieren i Guds hender. Derfor er det naturlig for ham å be om å få score. Kanskje er han bønnhørt? Mediene gir seg over: «Asante-rakett da Stabæk klatret forbi Vålerenga. Ernest Asante vartet opp med kunstscoring da Stabæk slo VIF lørdag kveld», forteller TV2. «Asante med perlescoring da Stabæk senket Godset: – Verdensklasse», skriver Dagbladet. Mens VG kaller ham Stabækhelten.
– Hvordan ser du på talentet ditt?
– Det er bare Guds nåde. Når han hjelper deg, fører han deg sammen med gode mennesker som du kan lære av. Jeg tror at Gud sendte meg til Stabæk, et flott team.
– Ekspertene spådde en laber sesong for Stabæk. Hva har skjedd?
– Jeg mener det handler om å tro. Flere sa at Stabæk var dårlige, men vi har en trener som fortalte at han så hvor mye som bodde i oss, og mente at vi var i stand til å gjøre det mye bedre, sier Asante og gir honnør til sin amerikanske trener, Bob Bradley.
– Hva er drømmen din?
– Å komme meg videre. Det er enhver fotballspillers mål. Hvor det blir, ligger i Guds hender. Framtiden hører ham til.
Kontrakten varer ut 2017. Han trives i Norge, og kan godt tenke seg å bli.
– Før jeg kom hit, ble vi fortalt at nordmenn var rasister, men jeg har aldri opplevd det. Jeg kjenner meg hjemme hvor jeg enn er, og liker meg. Dette er et vakkert, fredelig land. Fotballen er blitt en jobb.
Asante spiller for å forsørge foreldre, fem søsken og seg selv.
– Når jeg passerer 40, er det vanskelig å fortsette. Jeg tror Gud vil bruke meg etter karrieren. Jeg ønsker å leve et fredelig liv.
– Fotball er ikke spesielt fredfullt?
– Det kommer an på hvordan du håndterer temperamentet ditt. Jeg ber om å holde meg rolig på banen. Hvis du klarer å forholde deg rolig både på og utenfor matta, viser det hvor sterk du er, sier Asante og hevder at han aldri blir irritert på dommeren.
Så har han heller aldri fått rødt eller gult kort for dårlig oppførsel.
– Mine år i Norge har bare gått opp-opp-opp!
– Men det er vanskelig å slå Rosenborg?
– Ja, de er gode. Målet vårt nå er å opprettholde posisjonen.
– Hjelper det å være Norges raskeste?
– Det er hva kommentatorene sier, smiler Asante sjenert.
– Jeg trener ikke mye på løping. Hurtigheten er en gave fra Gud.

Dette er en artikkel som sto i Krigsropet nr. 48, 2015. Ønsker du å abonnere på Krigsropet, trykk her. Et årsabonnement koster 840 kroner. Da får du 41 nummer i året!